Romani – det forbudte språket

Det muntlige språket lever fortsatt, 500 år etter at folket hans kom til Norge. Nå blir språket skriftlig.

Taterne/romanifolket har møtt mye motstand. Omgivelsene har ikke alltid satt pris på verken språket deres eller måten de levde, som besto av å reise rundt å selge varer og tjenester. Kenth-Alan Pettersen fra Kongsvinger er glad for at han har fått lære språket. Han ser på det som en viktig arv fra folket sitt.

Snakket uforståelig i barnehagen

Det skramles i kopper. Det snakkes høylytt og lystig. Det lukter kaffe fra kjøkkenet i feriehuset. Kenth-Alan og moren møtes ofte her i Eda i Sverige, bare noen få hundre meter fra grensa til Norge. Ikke så mange mil fra der de begge bor i Kongsvinger.

– Mosta? spør moren, Nora Pettersen.

Ja, Kenth-Alan vil ha kaffe, for det er det mosta betyr på romani.

Romani er et stikkordspreget språk. I samtalene mellom Kenth-Alan og moren kommer det noen ord på romani, etterfulgt av noen norske ord og noen svenske også.

– Det er et ganske gammeldags språk. Det er en del ting vi ikke har ord for, da bruker vi som regel norske ord.

Nora husker godt de aller første ordene sønnen lærte. Ava, suta, bokkalo, tradra. Det betyr komme, legge, sulten og reise.

– Da Kenth-Alan begynte i barnehagen som 3-åring, var den første tilbakemeldingen vi fikk derfra at han snakket uforståelig. Vi fikk beskjed om å snakke norsk med han. Jeg husker fortsatt den følelsen jeg ble sittende igjen med da. Jeg følte at vi ble nektet å snakke språket vårt. Vi er litt såre på akkurat det. Vi har opplevd mye diskriminering opp gjennom tida, sier Nora.

Men Kenth Alan har ikke hatt noe problem med å lære seg norsk, men definerer seg altså helt klart som tospråklig.

I 1998 ba norske myndigheter offisielt om unnskyldning for de grove overgrepene taterne/romanifolket er blitt utsatt for i Norge. Det dreier seg om tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og barnehjem, og kriminalisering av folkets livsform som reisende.

Norske myndigheter ga organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse ansvaret for sosiale tiltak for å få de reisende bofaste og bort fra landeveien. Mange ble plassert på Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre. Arbeidskolonien ble opprettet i 1908 og nedlagt først i 1989. Her fikk de ikke snakke språket sitt, kle seg som de ville eller på noen måte leve som en typisk reisende.

Språket har aldri vært offisielt forbudt, men mange kan fortelle at de ble nektet å snakke språket både på Svanviken og at de ble nektet å snakke språket seg imellom på for eksempel skolen.

– Måten vi er blitt behandlet på, har nok gjort at språket har blitt ekstra viktig for oss. Vi har vokst opp med de fæle historiene om hvordan folket vårt er blitt behandlet, sier Kenth-Alan.

Han har også selv fått merke at det fortsatt er mange som har fordommer mot taterne. Han merker det på blikk og reaksjoner, ikke minst når han sammen med venner og familie snakker taterspråk i offentlighet. Men språket er viktig for hans identitet, noe moren har vært tydelig på i oppdragelsen.

– For meg betyr det mye å kunne videreføre språket til nye generasjoner. Det håper jeg Kenth-Alan også kommer til å gjøre til sine barn.

Hun skjenker ferdig trekt kaffe i koppene på kjøkkenet i Eda.

– Vi tatere drikker fortsatt sterk kokekaffe. Vi er vant til å koke kaffe på bål og primus, sier hun og ler, og gir sønnen et vennskapelig dytt.

Første boka på romani

På Glomdalsmuseet i Elverum finnes den nasjonale utstillingen for tatere/romanifolket.

Mor og datter Anna Gustavsen og Mariann Grønnerud fra Eidskog har som tatere vært med å få utstillingen troverdig og representativ. Rolf Theil, professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, har utarbeidet de delene av utstillingen som tar for seg romani.

Nå har de tre gitt ut en bok på romani. Den første i sitt slag.

– Boka er den første boka som er gitt ut på dette språket. Med unntak av noen ordbøker og hefter har romani kun vært et muntlig språk fram til nå, sier Rolf.

Mariann, Anna og Rolf har samarbeidet om denne historiske boka, "Vandriane rakkrar" eller "Taterne forteller", som den heter på norsk.

Åtte års arbeid

Et nytt skriftspråk måtte lages. Arbeidet med boka har tatt nesten åtte år.

Anna og Mariann sitter på hver sin campingstol midt i taterutstillingen foran en campingvogn inne på museet.

– Det er her vi liker oss. Vi har drukket mye kaffe ute foran campingvogna, sier Anna.

Arbeidet med boka begynte med at Taternes Landsforening hadde et prosjekt. De skulle samle inn ord og uttrykk på romani.

Både Anna og Mariann er aktive i foreningen.

Anna og Anne Marie Larsen, førstelektor ved Dronning Mauds Minne i Trondheim, hadde noen år tidligere samlet inn taterhistorier som endte opp i en bok på norsk. Det er denne boka de nå har oversatt og gitt ut på romani.

– Vi har mange mil i bil, og mange timers samtaler med taterfolk i hele landet. Det har vært en spennende jobb. Vi har lært mye om språket vårt, sier Mariann.

Både hun og moren snakker språket med sin familie. Men det kjente språket, føltes ukjent på papiret.

– Årsaken til at vi ville lage en bok på romani, er for å bevare språket. Det er et levende språk nå, men minoritetsspråk har en tendens til å bli borte. Det er lettere å bevare det hvis det finnes skriftlig, sier Mariann.

Rolf, som tidligere har laget to skriftspråk i Afrika, har laget det nye romani-skriftspråket. Professoren kan et titalls språk. Han synes det har vært en spennende jobb å gjøre romani til et skriftspråk.

– Språket lever i beste velgående i dag. Det er et levende språk. Barn som vokser opp i dag lærer det, men vi vet ikke hvor lenge det varer. Det er derfor viktig å dokumentere det. Skrivemåten er bevisst lagt nært til slik ordene uttales, sier han.

Etter den diskrimineringen dette folket er blitt utsatt for, synes ikke han at det er overraskende at språket har overlevd.

Han håper at boka kan gjøre romani til et skriftspråk i framtida. Bak i boka finnes et oppslagsverk med skrivemåte og uttale av ord.

– Det er utgitt noe skriftlig på romani tidligere, men det er nå skrivemåten er blitt konsekvent. Først nå vi kan si at det finnes et skriftspråk på romani, sier han.

Romani på sosiale medier

Tilbake i feriehuset på svenskegrensa har det nå samlet seg flere rundt kaffebordet på kjøkkenet. Det er kaffe til alle. Like sterk.

– Vi er et sosialt folkeslag. Vi liker å ha besøk. Det er ikke uvanlig å få besøk av fjerne slektninger på overnattingsbesøk, sier Kenth-Alan.

I dag har de fått besøk av to slektninger fra Sarpsborg. De skal bli et par dager. Det er lenge siden søstrene Maria og Ann-Louise Karlsen var på besøk hos Nora og Kenth-Alan.

De har mye å snakke om. Til tider er det helt umulig å forstå hva de sier fordi romaniordene kommer tett.

Nora og Maria er begge med i en språkgruppe for romanikvinner.

– Vi har blant annet en gruppe på Facebook der vi diskuterer romanispråket. Det er en lukket gruppe, men mange fra folket vårt bidrar der, sier Maria.

Hun tror det er nyttig for å utvikle språket også skriftlig, for lettere kunne bevare det.

– Med sosiale medier er språket vårt blitt mer skriftlig enn tidligere. Vi skriver ofte til hverandre på språket vårt, sier Nora.

Språket praktiseres forskjellig fra landsdel til landsdel. Det er også forskjeller fra familie til familie, selv om det er å regne som dialektforskjeller.

– Det er først og fremst et muntlig språk, og det vil det nok alltid være. Jeg tror det er vanskelig å lage et skriftspråk som føles naturlig for alle som snakker romani i dag, sier Maria.

Det hemmelige språket

Det er ikke alle som vil at romani skal bli et skriftspråk. Romani har vært det hemmelige språket som bare romanifolket kunne, selv om Eilert Sundt ga ut den første ordboka på språket allerede på midten av 1800-tallet og flere er kommet etter også.

– Motstanden mot å offentliggjøre språket har vært stor, men slik det er nå, er det kun få som ikke ønsker at romani skal bli et skriftlig språk, sier Rolf.

Tidligere ble språket ofte brukt for å gi hverandre beskjeder som ikke andre skulle forstå.

– For eksempel da de handlet med bygdefolket eller forholdt seg til myndighetene i en tid da folket vårt ble diskriminert, der de advarte hverandre på et språk bare de forsto. I enkelte miljøer henger dette igjen, og det er fortsatt en motstand mot at hvem som helst skal kunne lære seg språket, sier Nora.

Hun tror også det er en lang vei å gå før de kan bli enige om et felles skriftspråk, men hun synes det er viktig at mange er opptatt av å bevare det.

Vil gi arven til barna

– Når jeg får barn, vil jeg så klart lære dem språket mitt. Det ville ha vært unaturlig hvis jeg ikke gjorde det. Det er arven min. En arv jeg er stolt av. Så klart barna mine skal få den arven, sier Kenth-Alan.

Utenfor feriehuset i Eda drypper det fra takrenna. Det er mildvær. Taterne/ronamifolket er fortsatt et reisende folk. Mange tar campingvogna og reiser rundt i sommerhalvåret.

– Når jeg hører denne vårlige lyden av smeltende snø, får jeg lyst til å reise. Det ligger i oss, men jeg får vente et par måneder til våren kommer for alvor, sier 22-åringen.

.