Simen (23) var frivillig: – Jeg følte meg nyttig

LILLEHAMMER (NRK): Ny forskning understreker betydningen av frivillig arbeid for utviklingshemmede, men gruppa blir sjelden benyttet. – Mange vegrer seg.

Frivillige under ungdoms-OL.

GLAD GJENG: En entusiastisk og fornøyd gjeng frivillige under Ungdoms-OL på Lillehammer.

Foto: Hege Rundsveen

Simen Borgen Wold (23) fra Lillehammer har vokst opp med OL. I 2016 fikk han endelig muligheten til å være med – som frivillig.

– Det var fantastisk. Endelig kunne jeg få gjøre nytte for meg, akkurat som andre, sier Borgen Wold.

23-åringen deltok som frivillig ei hel uke under Ungdoms-OL i 2016. Han plukket søppel og hjalp til med forefallende arbeid sammen med andre mennesker med utviklingshemming.

Det han husker best, var følelsen av samhold, uniformen, og at han fikk hjelpe i stedet for å bli hjulpet. I tillegg var det noen bonus-opplevelser ved å delta på et idrettsarrangement:

– Jeg møtte Anette Sagen, det var skikkelig stort, forteller Simen.

Simen Borgen Wold og Roald Undlien

FORSKNING: Roald Undlien og Simen Borgen Wold fikk god kontakt under arbeidet med Undliens doktorgrad.

Foto: Ragnhild Moen Holø / NRK

Var til nytte

Roald Undlien har forsket på betydningen av frivillig arbeid for mennesker med utviklingshemming. Han disputerer i disse dager med en doktorgrad på temaet.

Undlien forklarer at de utviklingshemmede opplevde Ungdoms-OL som en arena der de kunne mestre ulike praktiske oppgaver.

De måtte samarbeide på nye måter, og de fikk vist nye sider av seg selv.

Simen Borgen Wold, frivillig under ungdoms-OL

FRIVILLIG: Simen Borgen Wold har fortsatt gode minner fra Ungdoms-OL i 2016. Uniformen og akkrediteringskortet var en del av det.

Foto: Hege Rundsveen

For noen var dette en døråpner inn i arbeidslivet, andre fikk lyst til engasjere seg frivillig på andre områder, som for eksempel i politikken.

– Det ble en mulighet til å inngå i en sammenheng der man kan være til nytte, fremfor å være en som mottar bistand, forklarer Undlien.

Arrangøren: – Gruppa var en stor ressurs

Marina Staubo var ansvarlig for de frivillige under Ungdoms-OL. Hun sier at de hadde et stort fokus på å lage en ny generasjon frivillige her i landet. Her var det snakk om å inkludere bredt også i lokalmiljøet.

– Det lå til grunn for arrangementet at vi skulle etablere en ny generasjonen frivillige. Vi var opptatt av å si ja til mange. Vi hadde en tydelig forventningsavklaring på hva vi kunne gjøre, og hva gruppa og lederen deres måtte gjøre selv. Det ble ikke mye ekstraarbeid i det hele tatt, de ble i stedet en stor ressurs.

Marina Staubo, leder for de frivillige under Ungdoms-OL

ARRANGØR: Marina Staubo var leder for de frivillige under Ungdoms-OL. Hun beskriver gruppa med utviklingshemmede som en engasjert gjeng som oppførte oppgavene sine godt.

Foto: privat

Staubo sier at gruppa hadde et humør og et engasjement som alle i arrangørstaben ble smittet av.

– Oppgavene var kanskje noe som ble sett på som kjedelig av andre, men for denne gruppa passet det perfekt. De hadde uniform og var en del av teamet. De møtte opp da de skulle og utførte jobben på en god måte, sier Staubo.

Læreren til Borgen Wold, Hege Rundsveen ved Lillehammer videregående skole, var med på å dra det hele i gang.

– Det var et positivt møte med arrangøren. Ikke minst synes elevene selv det var veldig stas. De vokste veldig på å få være med. Det var deres første møte med arbeidslivet, sier hun.

Blir ikke sett på som en ressurs

Tross de klare positive effektene, er Undliens inntrykk at personer med utviklingshemming i liten grad blir benytta når man skal samle frivillige til et arrangement.

– Det finnes ikke noen oversikt på hvor mye de blir brukt, delvis på grunn av personvernhensyn. Men inntrykket mitt er at gruppa sjelden blir sett på som en ressurs. Mange vegrer seg og tenker at det vil medføre ekstraarbeid, eller at man ikke har arbeidsoppgaver som egner seg, sier han.

Gjeng frivillige med utviklingshemming, klare til innsats under Ungdoms-OL 2016.

KLARE TIL INNSATS: Like uniformer forsterket følelsen av samhold.

Foto: Hege Rundsveen

Samfunnsforsker Ivar Eimhjellen skrev i 2011 rapporten «Inkludering av funksjonshemma i frivillige organisasjoner».

Han sier at selv om det er noen år siden rapporten ble skrevet, har han inntrykk av at lite har endret seg: Mennesker med funksjonshemning, som også inkluderer utviklingshemmede, blir i liten grad bedt om å være frivillige.

– Det handler om organisasjonene sin tanke om hva de kan involvere og legge til rette for. Mange tenker ikke at dette er en gruppe som faktisk kan bidra, sier han.

Han sier at det og nå ut med informasjon til de personene det gjelder, også kan være utfordrende.

– Kanskje er de selv ikke klar over hva de kan bidra med, sier han.

– Regnes ikke med

Jens Petter Gitlesen, leder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, bekrefter det både Eimhjellen og Undlien peker på.

– Gruppa blir ytterst sjelden brukt som frivillige. Man regner ikke med dem, tenker ikke på dem. Dette gjelder de fleste felt i samfunnet, sier han.

NFU - Forbundsleder Jens Petter Gitlesen

LEDER: Jens Petter Gitlesen sier at utviklingshemmede sjelden blir regnet med. - Det er ikke vond vilje som ligger bak, men gruppa blir sjelden sett på som en ressurs, sier han.

Foto: PRIVAT

Gitlesen sier at det ikke handler ikke om vond vilje, men at gruppa ofte blir utelatt.

Han sier at NFU er en liten organisasjon stort sett jobber mot det offentlige – der de har rettigheter.

– Det er ikke noen rettighet å få være frivillig. Når det er sagt, overrasker det meg ikke at frivillig arbeid har stor verdi. Det å bidra ligger i vår natur. Da føler vi oss nyttige, ser han.

– Hva kan gjøres for at flere benytter seg av utviklingshemmede i frivillig arbeid?

– Jeg tror det er viktig at de store organisasjonene går foran og viser vei. De har i dag mange aktiviteter for utviklingshemmede, men det legges i liten grad opp til at gruppa kan gjøre en innsats tilbake for organisasjonene, sier han.