Bakken raser sammen: – Det ser ut som et vepsebol

– Eiendommen har flere hull etter ras. Det er mange slike kratre her.

Det sier gardbruker Per Øyvind Skogum. I 2001 overtok han en eiendom på Lalm i Vågå etter sine foreldre.

Men det har ikke gått helt som forventet. Siden den gang har det dukket opp flere enorme kratre spredt rundt på eiendommen.

I sommer raste bakken sammen under en av kyrne hans. Det var ikke mulig å redde livet hennes.

Nå frykter Per Øyvind at det samme skal skje med folk som er på tur i området.

Derfor må synkehullene sikres. Men det er det ingen som vil ta på seg ansvaret for å gjøre.

Det var lokalavisa Gudbrandsdølen Dagningen som omtalte saken først.

Klebereventyret på Bårstad

Eiendommen på Lalm, Bårstad, har en lang historie med gruvedrift av bergarten kleber.

I 1987 ble gruvedriften lagt ned av aksjeselskapet Granitt, og heter i dag Norsk Kleber AS.

Tre år senere solgte selskapet eiendommen til Per Øyvind sine foreldre.

Men til Skogum sin fortvilelse skulle bokstavelig talt hull fra fortiden vise seg etter overtakelsen.

– Jeg tror det er veggen på gruven som har gitt etter, og som har ført til raset, sier han.

Han forteller at han ikke har oversikt over hvor mange hull som har dukket opp på tomta, men at det er mange kratre der.

– Det ser ut som et vepsebol. Jeg trodde det skulle stå bedre til enn det ser ut til å gjøre. Jeg er bekymret. Det forandrer seg, og det har ikke blitt noe bedre. Det har rast helt fra seg, sier han.

På deler av tomta beiter kuene på sommerstid, samtidig som området blir brukt som tursti for folk på tur.

Skogum forteller at han forsøker å varsle fotturistene så sant det lar seg gjøre.

– Kyra har greid seg bra helt til nå i sommer, for de går ikke og detter ned i de store hullene. Men når grunnen plutselig forsvinner, så er det ikke noe de får gjort, forteller han.

Bør vise ansvar

– Det ser ut som de bare har lagt på en treplate oppå hullene som de har tenkt skulle holde, men som nå har råtnet, fortsetter Skogum.

Han beveger seg nærmere det som en gang var en skogsvei og peker mot krateret.

– Jeg tror det går en gruvegang omtrent der dere står nå.

Gardbrukeren mener staten bør vise ansvar.

– Det er Granitt, samt stat og kommune som har tjent milliardene sine her. Da er det ikke rett at jeg skal rydde opp etter dem, sier Skogum.

Har et ansvar om å hjelpe

Ordføreren i Vågå, Harald Sve Bjørndal (BL), sier til NRK at han er usikker på om kommunen har noe ansvar i denne saken, juridisk sett.

– Men vi har jo et ansvar for å hjelpe innbyggerne våre. Dette er en stor sak som kan få dramatiske konsekvenser.

Bjørndal understreker at det er snakk om et stort område som er dyrt å sikre. Han mener at Per Øyvind ikke har mulighet til å gjøre det på egen hånd.

Men han kan ikke love at kommunen stiller med pengene.

– Vi har ikke mer penger enn vi trenger, så det må vi komme tilbake til. Men jeg vil hjelpe grunneier slik at han kommer best mulig ut av dette, sier ordføreren.

I første omgang har kommunen tatt kontakt med Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF).

DMF sin hovedoppgave er å jobbe for at Norges mineralressurser forvaltes og utnyttes til beste for samfunnet.

Ifølge Bjørndal har direktoratet hjulpet til i visse slike tilfeller før. Det var også DMF som godkjente sikringsarbeidet som ble gjort i området før eiendommen ble solgt.

– Jeg tenker at direktoratet har et ansvar her, sier han.

– Behov for tydeliggjøring

Rita Øyen, senioringeniør i Direktoratet for mineralforvaltning, skriver i en e-post til NRK at det er naturlig å henvende seg til dem i slike saker.

Hun presiserer at det ikke alltid er klart hvem som har sikringsansvaret ved nedlagt gruvedrift. Derfor må det undersøkes i hver enkelt sak.

– Generelt ser vi at det er et behov for tydeliggjøring av hvem som har sikringsansvaret, og har et pågående arbeid med dette, skriver hun.

Ifølge DMF peker både tidligere og nåværende regelverk på at driveren er den som er ansvarlig for sikring.

Men i minerallovgivningen står det ingenting om hvem som får ansvaret hvis driveren ikke eksisterer lenger.

Øyen forteller at sikringsspørsmålet derfor må håndteres så langt det er mulig etter annet lovverk, for eksempel plan- og bygningsloven.

– Kommunen må vurdere om det finnes virkemidler her som kan anvendes i dette tilfellet, skriver hun.

NRK har også stilt spørsmål til DMF om de mener det var riktig å godkjenne sikringsarbeidet, når man nå ser at bakken raser sammen flere steder.

– Også spørsmålene om sikringsarbeidet som ble gjort var tilstrekkelig, krever en nærmere vurdering av hva som er situasjonen nå, og hva som faktisk ble gjort av sikringsarbeider den gang. Gamle gruveområder endres over tid, og slike vurderinger krever blant annet en gjennomgang av dokumentasjon fra tidligere sikringsarbeider, forteller Øyen.

– Har ingenting med dette å gjøre

Egbert Van De Schootbrugge er daglig leder i Norsk Kleber AS, som tidligere het AS Granitt.

Han forteller at de mener dette er en sak som ikke angår dem nå i dag. Den delen av selskapet som avsluttet gruvedriften og solgte eiendommen finnes ikke lenger.

Ifølge Schootbrugge ble eiendommen ryddet og sikret etter at driften opphørte. Han understreker at regelverket ble fulgt, og at det skjedde på en forsvarlig måte. Det har heller ikke kommet innsigelser på jobben som ble gjort i etterkant, sier han.

Derfor kan han ikke skjønne hvorfor Norsk Kleber AS skulle hatt noe ansvar i dag.

– Vi har hatt en kort juridisk vurdering av dette og kan ikke se at det angår oss, sier han.

Schootbrugge sier at Norsk Kleber ikke har noen eiendommer eller rettigheter i området, og at eiendommen ble solgt for lenge siden. Samtidig er driftsselskapet AS Granitt oppløst.

Likevel har han forståelse for at dette er en vond situasjon for gardbrukeren.

– Det er forferdelig leit for vedkommende, men det er dessverre ikke noe vi kan ta ansvar for, sier Schootbrugge.

Tilbake på gården til Skogum i Lalm, forteller Per Øyvind Skogum at han frykter at mer enn dyreliv kan gå tapt dersom det ikke ryddes opp.

– Når det begynner å dette ned midt i veien og dyr forsvinner, det kunne like godt vært en fotgjenger. Det hadde vært enda verre, sukker bonden.