Liten på jord, men stor i ord

– Æ det no’n som glæfse åt deg, så glefs te’bars. Du har kjeft du som dom!

En liten stubb nordover for varehus og bensinstasjon på Rudshøgda, vokste en liten kar opp i ei lita stue. Lite ante folk på den tida at han noen tiår seinere skulle begeistre folk med sang og musikk og skrive fortellinger som skulle følge flere generasjoner framover i tid.

Kanskje hadde Alf Prøysen aldri blitt den visesangeren vi kjenner, om det ikke hadde vært for ei lita og sped dame med et uvanlig engasjement og en sterk vilje, nemlig moren.

For Julie Prøysen var ikke helt som alle andre kvinner. Hun utfordra etablerte normer og sa klart ifra om hva hun mente om uretten i samfunnet på starten av 1900-tallet.

– Hun var i sin tid en uvanlig kvinne, men fikk nok litt tyn for å si meningene sine i forsamlinger. Det var absolutt ikke vanlig å gjøre hundre år tilbake i tid, forteller forfatter og tidligere journalist Arvid Møller.

Han skrev i 2001 en bok om Julies liv og betydningen hun fikk for yngstesønnens karriere.

Bodde i Moelven-brakke

Snøen ligger som et lyddempende teppe over landskapet på Rudshøgda. Sola varmer så vidt i le, men en sur trekk lurer seg fort innenfor jakka. Mary Kristine Hagen Olsen, datter av Alf Prøysens nevø og oldebarnet til Julie Prøysen, spaserer de få hundre meterne fra sitt eget hjem og nordover i retning Prøysenstua.

En firbeint makker snuser nysgjerrig på isklumper og gule flekker i snøen. På andre siden av E6 og toglinja ligger flere gårdsbruk, alle bader i sol.

– Vi flytta inn i Prøysenstua da jeg var 2 ½ år gammel, i 1954. Da bodde oldemor og oldefar i Pettiko, det lille rommet innenfor kjøkkenet. Utpå høsten det året fikk jeg en lillebror og da ble det for trangt. Alf kjøpte en Moelven-brakke på hjul og satte den i hagen for at foreldrene hans skulle få sitt eget sted, forteller hun.

På tunet ligger selve stua, som har overlevd flere generasjoner. De grå, værbitte ytterveggene bærer preg av levd liv, i de blå skyggene lurer det som en gang var låve og uthus.

På motsatt side av eiendommen ligger den lille, blå stua, den minner litt om et dokkehus. Men synet bedrar. Innenfor veggene i Heggeli, etter heggen på utsiden, bodde Julie og Olaf de siste årene av sine liv.

– Det var ment at han egentlig skulle bruke Prøysenstua som feriested etter at han kjøpte den fra Hjelmstad (gården som husmannsplassen hørte innunder, red.anm.) og at foreldrene kunne bo der ellers i året. Men det ble ikke noe av, så han spurte foreldrene mine om de ville kjøpe stua, forteller Mary, som bodde i Prøysenstua til hun fylte 21 år i 1973.

Fikk barn utenfor ekteskap

Julie havna i «uløkka» 23 år gammel og fødte datteren Marie, som aldri fikk kjennskap til hvem den biologiske faren hennes var. Historien gjentok seg da Marie fikk sønnen Rolf Ove, Marys far, utenfor ekteskap.

Julie følte skam for dette og for at hun ikke hadde lært datteren å være mer forsiktig, og at hun dermed havnet i samme situasjon. Heller ikke Marys far kjente opphavet sitt.

Dette plaget Julie hele livet og gav henne angst på dødsleiet. Hun var dypt religiøs og frykta at hun ikke ville komme gjennom Perleporten, fordi hun hadde en «lausunge». Ifølge boka «Julie Prøysen – fra legdunge til mor hass Alf» trøsta Alf mora og sa følgende:

– Itte gråt du mor, du har gjort så my godt. Det æ nok med et sukk, så æ du innenfor porten. Det fins tilgivelse for æilt. Og så lyt du hugse orda dine frå den gongen du var lægdjinte, at det kjæm en dag i mårå. Da ska du bli rein, mor!

Lovnadene fra sønnen beroliget den gamle kvinnen, som bar livets strabaser med seg i ansikt og kropp. Dagen etter sovnet hun inn, 82 år gammel. Etter moras død, skrev Alf første vers og refreng på det som skulle bli en kjent og kjær vise i flere generasjoner.

Tok år å fullføre visa

«Du ska få en dag i mårå» er basert på Julies ordtak, inspirert av mora og frykten hennes for å ikke være bra nok for å komme til himmelen.

Lenge besto visa av et vers og refreng. Det skulle gå flere år før de to siste versene ble føyd til. Ifølge Mary var ikke Alf særlig lysten på å dele teksta med omverdenen, den var veldig privat. Men så lurte Otto Nielsen i radioprogrammet «Søndagsposten» om han ikke hadde en ny vise han kunne framføre på radioen.

– Han satt i resepsjonen og skrev de siste versene mens folk fløy forbi, så satte Nielsen melodi til teksta og deretter ble det framført i neste utgave av programmet. Han følte nok at det hele gikk litt for fort og skulle gjerne gjort det om igjen, men det rakk han ikke, forteller Mary.

Kjempet mot urett

Julie beskrives som en tøff og standhaftig dame, som videreførte sitt eget engasjement til ungene. Noe av de viktigste de lærte var at alle var like mye verdt.

Mary er ikke i tvil om at oldemora var en viktig person i det politiske livet i bygda. Hun var ivrig medlem og kasserer i Rudshøgda kooperative kvinneforening og sekretær for Ringsaker Arbeiderforenings kvinnegruppe.

– Hun var en av de første som brukte stemmeretten og prøvde å påvirke nabokvinnene til å gå i samme retning, men mange mente at det var noe tull, forteller Arvid Møller.

Blant Julies hjertesaker var stemmerett for kvinner. Da muligheten åpnet seg i 1913, var det ikke tvil om at retten til å stemme også var en plikt.

Morens innsats for å få andre kvinner til å bruke stemmeretten går igjen i mange av Alf Prøysens «lørdagsstubber» han skrev for Arbeiderbladet, datert 13. juni 1969:

«[ ...] Hu mor var svær tel å agitere.
– Visst ska de stemme, sa hu tel de andre kjærringene. Nå har vi sliti oss fram tel å få stemmerettå jamen får vi bruke'n.
Det var dom som sa dom itte skjønte seg på politikk.
– Det gjør itte je hell det, sa a mor. Derfor ska vi stemme inn dom som vi trur skjønne seg på det!
– Vi har ittno å ha på oss, sa dom. – Å jo da, det er ingen som ser åssen du er kledt på et valglokale hvis du itte har tenkt å sværte rævva og gå nakjin!»

Store klasseskiller

Den spede, lille kvinnen vokste opp i et Norge fritt for oljerikdom og fellesgoder. Ved siste halvdel av 1800-tallet var klasseskillet stort og mange levde i ekstrem fattigdom. Husmennene, som jobbet på gårdene og bodde i små stuer i tilknytning til eiendommene, hadde ingen garanti for at de kunne bli værende på et sted.

Da Julies far fikk slag og døde 38 år gammel, måtte moren ta seg arbeid ved en annen gård.

– Hun hadde en tøff barndom og ble nok fort voksen. Samtidig så hun mye av urettferdigheten i systemet. Når du blir flytta rundt fra gård til gård, uten å kunne bestemme selv hvor du skal være, er det klart at det setter preg, sier tidligere museumssjef ved Prøysenhuset, Anne Strømmen.

Satte store spor

– Alf var en litt «veik» guttunge, som heller satt inne og tegnet enn å leke utendørs. Der far Olaf var bekymret for guttens framtid, var Julie opptatt av å la ham finne sin egen veg. Alf hadde veldig respekt for moras menneskeverd, noe som går igjen i mange av tekstene hans, forteller Strømmen.

Mannen Olaf var, ifølge de som kjente ham, ikke den som gjorde mest ut av seg.

– Alf sa «han far sang og a mor sang ut». Faren var nok en traust type, en mann av få ord, mens hun nok agiterte mye mer. Men han må ha vært romslig og veldig glad i henne, sier Strømmen.

Den lille, spede kvinnen i Prøysen satte større spor enn hennes plass i samfunnet skulle tilsi. Lite visste hun, da hun lå på dødsleiet, om at hennes egen skam skulle bli bakgrunnen til en av de mest kjente visene sønnen skrev.