På stasjonen
"Kvelden i forveien planla Jeanette Haug (min beste venninne fra barndommen av) og jeg, at vi skulle ta 12.59 toget dagen etter fra Rena til Hamar, og buss derfra hjem til foreldrene våre på Skarnes.
Ved 12.55-tiden gikk vi inn på stasjonen for å kjøpe billett. Vår venninne Ida Bakken satt og ventet på toget. Vi ble begge overrasket over å se henne. Hun hadde vært hos oss kvelden i forveien og hadde ikke sagt at hun skulle hjem. Jeg kjøpte billett til Jeanette og meg. Billettøren var veldig koselig. Ute skinte sola og la døsige striper over venteværelset. Jeg gikk en rask tur på toalettet før det ble annonsert over høyttalerne at innkommende tog var på vie inn på stasjonen. Vi tok alle tre bagene våre og gikk ut på perrongen.
På toget
Vi ble blendet av solen i det toget gled forbi oss. Toget bestod av et stort lokomotiv med tre vogner bak. Det var mye folk om bord, i motsetning til hva det bruker å være. Det slo meg at det antagelig var så mange med på grunn av juleferien som var vel overstått.
Vi siktet oss inn på den fremste vogna ettersom det så ut til å være noen ledige seter der. Men den vogna fortsatte å skli forbi oss. Jeanette utbrøt: "Har det ikke tenkt å stoppe dette toget?" Vi gikk ombord i vogna bak den første. Midt bak skilleveggen var det ledige seter så vi kunne sitte sammen. Jeanette og jeg satte oss i seter ved siden av hverandre, på venstre side av midtgangen. Ida satt med ryggen mot vinduet for å snakke med oss. Jeg hadde vindusplass. Jeanette satt ut mot midtgangen. Vi hadde bagene våre ved beina og Jeanette tok av seg jakka som hun la i fanget.
Etter oss inn på toget kom det ei jente som hadde med seg et tildekt bur. Jeg tenkte at det måtte være en hamster eller noe. Toget begynte å kjøre og konduktøren var raskt på plass for å se på billettene. han kom fra foran i toget og gikk bakover. Ved siden av oss satt det ei lita jente sammen med moren sin. Hun hadde med seg en liten bamse som snakket. Vi fleipet og lurte på om bamsen skulle skravle helt til Hamar. Konduktøren stoppet ved den lille jenta og lurte på om bamsen hennes hadde billett. Han sa det var greit siden den sikkert var under fire år og kunne reise gratis med toget.
Smellet
Konduktøren stemplet billetten vår. Jeanette la den i lommen på setet foran, før hun bydde på halslinser. Ida og jeg takket ja. Konduktøren passerte oss og gikk bakover i vogna. Jeg lente meg tilbake i setet og så ut på snødekket natur. Sola laget glitterstøv av snøkrystallene, der den skinte fra klar vinterhimmel og varmet ansiktet mitt.
Jeg lukket øynene og nøt øyeblikket et lite sekund. Så smalt det. Lyden av metall mot metall. Gjennomskjærende, ufattelig. Bråbrems. Jeg skallet hodet i setet foran. Med en gang kjentes det ut som om jeg hadde slått ut en tann. Flakkende forvirrede blikk. Med ett ble det stille. Så begynte vogna å rugge på seg. Tanken om at vi kom til å tippe fikk meg til å undre hvordan vi skulle greie å komme ut av vogna i så tilfelle. Vogna stabiliserte seg.
Så kom redselsfulle hyl av panikk. Sekunder ble til timer. Jeanette var kastet nedover i midtgangen. Hun skrek som besatt. Min umiddelbare tanke var å få henne ut. Jeg trodde hun var hardt skadet. Ida så jeg ikke med en gang. Hun hadde falt mellom setene. Jeg ble på en måte sittende i setet ved vinduet og derfra så jeg flammene umiddelbart. Det så ut som skrogdelene hadde brettet seg rundt vår vogn. De brant.
Jeg så bilder fra filmer jeg har sett om flammer som spruter innover i togvogna og tenkte at det samme ville skje her. Jeg kom meg løs fra stillingen jeg hadde blitt sittende i. Knærne var fastklemt i setet foran. Jeg kom meg ut i midtgangen og ba folk roe seg ned. Jeg spurte om det hadde gått bra med folk og sa at vi måtte komme oss ut, ettersom det brant i vogna foran. Jeg så at Jeanette hadde kommet seg på beina igjen og at Ida også var oppegående.
Blod og panikk
Jeg gikk bakover i toget til utgangen. Dørene var ikke til å rikke. Det hang et brannslukkingsapparat i det ene hjørnet. En gutt slo ut vinduet i døra med det. Folk begynte og hoppe ut gjennom vinduet. Ida var av de første som kom seg ut den veien. Hun falt nedover skråningen utenfor vinduet. Like etterpå fikk noen opp den andre døra. Jeanette kom seg ut der. Jeg ble værende inne i vogna. Jeg holdt døra mellom vogna og gangen oppe for de andre passasjerene som omsider skjønte at det var alvor og måtte komme seg ut.
Det var allikevel en merkelig ro i kaoset. Det var mange eldre mennesker i vogna vår. Alle hadde kutt og blødde fra ansikt og hode. Jeg tenkte at vi hadde flaks som fikk opp døra. Vi ville ikke ha greid å få de eldre ut gjennom vinduet. Jeg fikk øye på Ida og Jeanette et stykke vekk fra toget og var lettet. Jeg sjekket kuttene og sårene til de som passerte meg på vei ut. Jeg ville se etter om det var alvorlige kutt. Jeg visste ikke hvor langt til skogs vi befant oss. Jeg hadde ikke fått muligheten til å se etter.
Hendene mine var dekket av glod, men ikke mitt eget. Ei jente blødde fra munnen. Jeg spurte hvordan hun hadde det. Hun så på meg og sa: "Hva med deg da, du blør jo?" Hun pekte på munnen min. Jeg tok meg til leppa og oppdaget at det rant blod fra underleppa mi. Alle blødde. En eldre mann hadde et stort kutt i kinnet som hadde hovnet opp. Jeg ba ham hjelpe en eldre dame ned trappa, men han forklarte at han var så dårlig til beins. De ble begge hjulpet ut. En eldre mann hadde slått et stort kutt i pannen som blødde kraftig. En annen hadde kutt i panne og hode. Jeg holdt fingrene over sårene for å kjenne etter om de var dype. Han sa det gikk bra og kom seg ut av toget.
Bagasje og førstehjelpsskrin
De fleste fra vår del av vogna var ute, men helt fremst holdt fortsatt noen på å dra opp mennesker som satt fast. To utenlandske, eldre kvinner ble stående apatiske og se på bagasjen sin. Jeg ropte dem bakover i vogna. Den ene kvinnen var amerikansk, den andre irsk. Jeg spurte hvordan det gikk. De var begge tydelig i sjokk. Den amerikanske kvinnen hadde en utslått tann og antagelig en brukket nese etter hevelsen, blodet og fargen å dømme. Den irske kvinnen svarte meg ikke da jeg spurte henne. Hun blødde kraftig fra munn og panne. Av de aller siste ut av vogna var et par eldre kvinner som hadde blitt trukket opp fra vogna foran og et eldre ektepar.
Helt fremst holdt fortsatt fire menn på å hjelpe noen som satt fast. Jeg hoppet ut av vogna som en av de siste, og gikk raskt inn igjen for å se etter bagasje og førstehjelpsskrin (noe jeg ikke fant). Jeg hadde fortsatt ikke merket meg at vi var i nærheten av bebyggelse og tenkte at vi kanskje kunne få bruk for bagasje og bandasjer til hjelpen kom.
Inne i vogna var alle setene skjøvet fremover. Der vi hadde sittet var det ikke lenger plass til beina. Hamsterburet var kastet rundt og det var sagflis overalt. På gulvet lå det lille hamsterhjulet. Jeg prøvde å få et lite overblikk. Det luktet brent og kvalmt av blod. Jeg hørte fortsatt folk skrike foran i toget.
Skrik om hjelp og slag mot vinduene
Jeg kom meg til utgangen, så bakover i vogna for siste gang og hoppet ut.
Der ute møtte den avsporede vogna meg. Den var i flammer og lyden av livredde menneskehender slående mot plexiglassrutene og skrikene om hjelp har for alltid brent seg inn i sinnet. Jeg ville hjelpe, men flammene hadde slukt hele vognskroget.
Jeg kom meg vekk fra toget, mot de andre. Vi måtte komme oss opp av snøen og opp på veien, der det var hus. Snøen var dekket av blod. Mennesker krabbet vekk fra den brennende vogna. Folk spurte hverandre hva det var som skjedde. Ingen hadde svar å gi. Vi fikk hjulpet de eldre kvinnene opp på veien. En brannbil og en sykebil var på plass. Flere kom umiddelbart. Jeg så etter Jeanette og Ida, men kunne ikke se dem. Jeg så ned på det brennende toget. Det var umulig å se hva som tilhørte hva av de forvridde, brennende delene. Svart røyk steg opp. Lyden av desperate, lidende mennesker hadde stilnet. Snart var skrikene fra skroget blott et minne. Et uglemmelig minne. Tårene kunne ikke lenger holdes tilbake. Jeg skjønte med en gang at mange hadde mistet livene sine.
I varme omgivelser
Vi ble beordret videre av hjelpemannskapene som forklarte at røyken var giftig. Lenger opp mot husene lå det en gutt. Jeg kjente ham raskt igjen som student ved høgskolen og frykten rant gjennom blodårene. Han var i live, men blødde kraftig og jentene som tok seg av ham mente at han hadde brukket beinet. Jeg la over ham jakka mi før jeg fikk øye på Jeanette som hadde fått lånt en telefon for å ringe hjem.
Jeg løp opp til henne. Hun var helt hysterisk og snakket usammenhengende. Foreldrene hennes ble fryktelig skremt over at de ikke forstod. Jeg fikk snakket med dem og roet dem ned. Vi ble stående lenge ute og se på at hjelpemannskapet brakte skadede mennesker vekk fra vraket og bort fra åstedet.
Deretter fikk vi komme inn i det nærliggende huset for å varme oss. Her var det sterkt skadede mennesker og mindre skadede mennesker. Folk blødde og ble hjulpet av hjelpemannskapet. Det var en stillhet der inne som kunne tas og føles på. Folk lå på gulvet. Folk stirret tomt ut i rommet. Folkene som eide huset hadde laget kaffe. Ingen forstod. Ingen fant svar.
På Trudvang hotell
En stund etter ble vi fraktet vekk fra åstedet og ned til Trudvang hotell på Rena. Her ble vi tatt vare på av hjelpepersonell. Vi fikk litt å drikke. Ingen orket noe. Den som trengte fikk legesjekk. Legen så på knærne mine som var kraftig forslått. Kuttet i leppa hovnet og ga seg ikke med å blø. Jeg hadde bitt meg selv igjennom underleppa. Jeg orket nesten ikke å åpne munnen, men orket ikke å tenke på det da. Jeg følte meg tom.
Folk fra sosialkontor, sykepleiere, leger, prester, psykologer gikk rundt for å få folk til å snakke. Men vi var tomme. Jeg ville hjem til mamma og pappa. Etter å ha blitt registrert og etter å ha snakket med de andre fikk vi lov å reise hjem. I gangen ved toalettet satt en kvinne og gråt hysterisk over mannen som hun hadde måttet forlate fastklemt i toget. Han var av de savnede. Omkommet. Vi visste lite om hvor mange som hadde mistet livet. Tre var tallet som ble oppgitt. Det skulle vise seg å være så veldig mye verre.
Hjemme igjen
Vel hjemme ble det glede da vi ble gjenforent med foreldre og søsken. Blodige, forslåtte og forgråtte var vi tross alt i live. Gråten over gjensynet var ustoppelig. Foreldrene våre, som hadde sittet en hel kveld og vært bekymret etter å ha fulgt ulykken på TV. Til tross for at de visste at vi hadde overlevd, var det vanskelig å følge det hele uten å ha oss i nærheten.
Den natten ble det lite søvn. Hodet mitt var så forvirret og fullt av bilder som satt like bak øyelokkene. Jeg turte ikke lukke øynene i frykt for at hvis jeg så gjorde, så ville jeg ikke være mer. Lydene, lukten, bildene om igjen og om igjen og om igjen.
Dagene etterpå ble hysteriske. Media, venner og familie ville vite hvordan jeg hadde det. Jeg hadde det vondt. Fysisk var det ikke et sted på kroppen som ikke var blitt blått eller svart. Knærne var vonde. Jeg kunne ikke spise for den hovne leppa. Nakke, rygg og hodet pulserte av smerte. Men alt dette virket så lite i den store sammenhengen. De psykiske smertene virket større.
Frykten, angsten og smerten
De er like store i dag. Jeg er redd, engstelig og skremt. Jeg lider av samvittighetskvaler for menneskene som ikke kunne få hjelp i flammehavet. Jeg ønsker at jeg kunne ha gjort noe for å hjelpe dem. Det gjør så vondt. Inneklemte desperate mennesker, kjempende for sine liv. Medstudenter ikke minst. De mistet sine liv i denne solfylte januardagen. For hva? INGENTING. Så håpløst, hjelpeløst.
Jeg har en forsterket dødsangst og frykt for å foreta meg ting. Jeg hadde store planer om å reise til USA til høsten for å fullføre utdannelsen min. Disse planene er skrinlagt inn til videre. Jeg tør ikke. Jeg føler meg så utrygg. Det føles som selve ryggraden av min eksistens har blitt revet vekk fra meg.
Foreldrene mine lider også. De sover ikke og har et enormt behov for å holde på meg og vite at jeg lever. De gleder seg over mitt liv, men har det så fryktelig vondt på vegne av de som har mistet sitt og deres pårørende, fordi de vet at det kunne vært dem. Brødrene mine tripper forsiktig rundt meg i frykt for å skremme, forvirre eller gjøre meg engstelig. De er redde også.
Mareritt
Jeg er redd for mørke rom og sover med lyset på. Jeg føler meg innestengt i mørket. Jeg tåler ikke skarpe lyder, ikke stille lyder en gang, fordi de virker ti ganger så kraftige. Tårene kommer lett. Tankene likeså. Ikke en dag uten smellen, bildene, lydene og lukten. Mareritt om ulykker og død. Urolig søvn etter å bråvåkne av et kraftig smell og påfølgende følelse av å falle.
Tanker om døden og hvordan den så raskt kan legge sin hånd over oss. Frykt for å miste mine nærmeste og et ønske om bare å sitte hjemme og holde deres hender. For alltid. Usikre tanker om framtiden som nå virker så fjern. Livet er med ett så mye annerledes.
Leppa har grodd sånn nogenlunde, knærne er bedre enn hva de var, men sårene i sinnet vil ikke gro. Frykten vil ikke forsvinne. Sinnet vil ikke forsvinne. Jeg vil kreve at noen stilles til ansvar for det de har latt mennesker gå igjennom, og det vel vitende om sikkerhetsmanglene. Jeg vil så gjerne bli trygg igjen. Akkurat nå virker det håpløst."
Linda M. Ellefsrud
