Da krigen brøt ut torsdag, var treåringen hos besteforeldre i Khemelnitskyi ca. 300 km vest for Kyiv.
Hjemme i Moelv i Innlandet satt tante Anastasiia og foreldrene til lille Airis.
Hvordan skulle de få treåringen trygt til Norge?
Over grensa til fots
Moren er fra Latvia, og derfor kom de fram til at det var det ukrainske søskenparet som skulle reise. De tok første fly til Warszawa. I helga kom de seg til den polsk-ukrainske grensa.
Der gjorde faren et valg. Hvis han hadde blitt med inn i Ukraina, hadde ikke han sluppet ut igjen. Alle menn i alderen 18–60 år er pliktige å tjenestegjøre i Forsvaret.
Han ønsket å kunne være hos sin datter i Norge, og ble derfor værende igjen på polsk side.
Anastasiia gikk alene over grensa – til fots i mørket.
– Vi hadde avtalt en møteplass for å hente henne. Jeg gikk 6 km i mørket uten mobildekning, og visste ikke helt nøyaktig hvor jeg var og hvor langt jeg måtte gå, forteller hun.
Til slutt fant hun sin niese på avtalt sted, og kunne gå tilbake samme veg i mørket.
På polsk side sto pappa klar til ta imot sin datter. Så kom de seg trygt til Norge.
Besteforeldre deltar i motstandskampen
Med tårer i øynene forteller Anastasiia at besteforeldrene nå skal kjempe for fedrelandet.
Starta innsamlingsaksjon
Det er mange andre som er bekymra for sin familie i Ukraina.
Steinar Lindblad fra Østre Toten dro tidligere denne uka til Polen for å hente forloveden og deres to år gamle sønn. De har vært i Lviv, som er en av de største byene i Ukraina. Byen ligger helt vest i landet, rundt 70 kilometer fra grensa til Polen.
– Sønnen vår blir veldig urolig når flyalarmen går. De må være inne hele tida, så han skjønner jo at det er noe som skjer og at det er et eller annet på gang, sier Lindblad.
Pengene Lindblad har samlet inn har gått til å skaffe en bil og en sjåfør som skal kjøre familien hans til grensa.
– Det har vært veldig kaos på grensa der i flere dager. Det har vært mellom to og tre mil med kø, så de må bare komme seg inn i den køen, og over grensa, sier han.
– Vanskelig å få dem ut
Yuliya Chernykh underviser til daglig i internasjonal rett ved Universitetet i Oslo og ved Høgskolen i Innlandet.
Nå handler alt om å hjelpe foreldrene hennes ut av Kyiv.
– De prøver å vise at de ikke er svake eller redde, men jeg hører på måten de prater at det er noe annerledes, sier Chernyk.
Hun forteller at hun har forsøkt å få dem til Norge flere ganger uten å lykkes.
– Jeg prøver å kjøpe togbilletter, men de kommer seg ikke til togstasjonen. De har heller ikke noe annet transportmiddel.
– Jeg må være optimistisk, så jeg håper at alt går bra til slutt, legger hun til.
Vi bør aktivt vise omsorg
– Det er vanskelig å sette seg inn i hvor vanskelig det oppleves for dem nå. Spesielt følelsen av å være handlingslammet og ikke kunne hjelpe de som står dem nærmest.
Det sier Karin Boson, som er samfunn- og allmennpsykolog ved Høgskolen i Innlandet.
– Det å oppleve at et familiemedlem potensielt er i fare oppleves faktisk så sterkt som om man skulle være redd for sitt eget liv, sier hun.
Hun forteller at en slik situasjon kan føre til enormt mye stress som kan gi reaksjoner som sinne og redsel, eller at man bli helt tom.
– Man bør absolutt verne seg selv i en sånn situasjon. Det er mitt sterkeste råd. Det er ikke bare individet som bør tenke på det, men også oss som samfunn rundt, sier hun.
Hun har et klart råd til de av oss som kjenner noen som har slekt i Ukraina: vis omsorg.
– Det kan være så enkelt som at man bare tar kontakt og sier «jeg vet ikke om du vil prate med meg, men jeg vet at du har slekt i Ukraina, og jeg vil bare si at jeg bryr meg».
Spleis-rekord på grunn av krigen
– Vi merka et enormt engasjement sist helg, og det er enormt mange som ønsker å gjøre sitt for å bidra for de som er hardt ramma i Ukraina.
Det forteller Bjørn Kjetil Hellestræ. Han er daglig leder for innsamlingstjenesten Spleis i Sparebank 1.
Siden Spleis ble lansert i 2017, har det aldri vært så stort engasjement rundt én sak som før krigen i Ukraina, sier han.