Deltok i Ridderrennet i fjor – i år er hun ledsager

Elisabeth Hartz Braathen kan på nytt spenne på seg skia. Skiskyttertalentet har opplevd noen opp- og nedturer de færreste kan se for seg.

– Det er kanskje både det verste og det beste som har skjedd i hele mitt liv.

Nå var hun tilbake på Ridderuka på Beitostølen, verdens største årlige vintersportsuke for syns- og bevegelseshemmede.

I fjor ble hun ledsaget under avslutningsrennet, det tradisjonsrike Ridderrennet. Denne gangen er det hun som ledsager andre.

Lam over natta

Det er to år siden hun våkna hun opp, uten følelse i beina. Over natta hadde hun blitt lam fra livet og ned.

Legene kom med forskjellige forklaringer. Noen mente at ei akeulykke noen uker før var årsaken, andre mente at Elisabeth var ramma av noe som kalles motorisk dissosiativ lidelse.

Uansett var beskjeden at hun måtte innstille seg på et liv i rullestol.

Turte ikke tro på følelsen

Sjøl om det var en beinhard beskjed å få så var den målbevisste jenta raskt i gang med trening. Overgangen til å bli parautøver gikk fort.

I fjor var hun med i Ridderuka på Beitostølen, som deltaker i sitski, alpint.

Men så, 14 måneder etter at hun ble lam, kjente hun en rykning i beinet.

Likevel tok det tid før hun turte å si det til noen, hun var redd for å ha for store forhåpninger.

En sjukepleier ved behandlingssenteret, Frydenberg rehabiliteringssenter, var den første som fikk vite om forandringene.

Til slutt ringte hun mora.

– Det ble bare helt stille da jeg fortalte at jeg hadde klart å gå fem skritt.

Også Elisabeth sin ledsager fra i fjor, Janis Kronberg, har vanskelig for å tro det som har skjedd.

– Det er helt fantastisk. Jeg kan nesten ikke tro at dette er samme person.

– Kan gi samme symptomer som ved hjerneslag

Thanh P. Doan er nevrolog ved St. Olavs hospital og forsker ved NTNU i Trondheim. Han har diagnostisert lignende pasienter som Elisabeth.

– Ved dissosiativ lidelse så har man en type koblingsfeil. Pasienten mister kontakten til det man ønsker å gjøre, en klarer ikke tolke stimuli og prosesseringa i hjernen, sier Doan.

Han forklarer videre at det kan føre til at man for eksempel kan miste evnen til å bevege enkelte deler av kroppen, sjøl om man ved undersøkelser ikke påviser noen årsak til dette på nervesystemet.

– Dette kan føles utrolig frustrerende for pasienten, man føler seg lett stigmatisert, sier han.

Doan mener at siste fremskritt innen nevrovitenskap er i ferd med å viske ut skillet mellom somatiske og psykiske lidelser.

– Motorisk dissosiativ lidelse kan gi symptomer som er like alvorlige som ved hjerneslag. Dessuten er det er like vanskelig å sitte i rullestol, uansett årsak, sier han.

– Mange så bare rullestolen

Elisabeth beskriver de to siste åra som en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Treninga for å komme dit hun er i dag har vært krevende.

Samtidig har livet i rullestol satte ting i perspektiv. Det var mange som kun så rullestolen, og ikke jenta i rullestolen.

– Du kjenner den følelsen ganske fort, det er ikke noe all right.

Elisabeth mener derfor at den sjokkerende opplevelsen har vært nyttig og lærerik. Og at hun har fått en annen måte og tenke på.

– Jeg har blitt flinkere til å tenke positivt. Nå gleder jeg meg til og med til å få melkesyre i beina, ler hun.

– Ikke noe drittliv

Elisabeth understreker hun at hun var innstilt på å ha et godt liv, sjøl om hun hadde blitt lam.

– Jeg hadde ikke et drittliv. Alle burde komme hit til Ridderuka for å se at her leves det fullverdige liv, sier hun.