Caia Veronica Krogh (19) veit korleis det er å vere pårørande, når eit familiemedlem får kreft.
I 2013 var bror hennar, Marius, slapp med feber. Han var litt under to år og mora Camilla hadde sjekka med legen at det truleg ikkje var noko alvorleg.
Men morgonen etterpå byrja guten å bli blå rundt nase og munn.
– Eg hugsar den laurdagsmorgonen veldig godt. Vi kosa mykje saman, og då eg skulle setje Marius ned etter å ha haldt han, ville han ikkje stå på beina sine. Han sank ned, og orka ikkje eingong å krabbe, seier Caia.
Turen gjekk raskt til sjukehuset, først på Lillehammer, så vidare til Rikshospitalet.
Det var ikkje lenge før legane kom med diagnosen leukemi.
Mange er pårørande
– Det var rart, eg visste ikkje heilt kva kreft og leukemi var, og eg lurte på kvifor, seier Caia.
Ho var elleve år då det heile skjedde. Verda hennar vart snudd på hovudet.
– Det var veldig vanskeleg å sjå lillebroren sin endra seg heilt. Mange av medisinane gjorde at han bles opp heilt. Han hadde bandasje rundt hovudet, ein CVK i brystet og ein sonde i nesa. Det var heller ikkje alltid han var til staden.
Ifølgje pårørendeforeningen er det 800.000 personar i Noreg i ein pårørandesituasjon.
22. september er den nasjonale pårørandedagen, og i år set foreininga ekstra fokus på dei mellom 12 og 30 år.
- Mange barn som overlever kreft, må leva resten av livet med senskader. Dei får ikkje den oppfølginga dei fortener.
Heilt nye omgivnader
På grunn av komplikasjonar i behandlinga måtte mora vere saman med Marius på sjukehuset ei stund, og for å få ein meir stabil situasjon flytta Caia frå Gran til far sin utanfor Lillestrøm.
Med det kom ny skule, nye venar, og nye omgivnader.
– Det var veldig hardt og vanskeleg, fordi det skjedde så brått. Men det var samtidig veldig godt å ha familien min og gode venner rundt seg, seier ho.
Gjennom det heile var støtta familien fekk viktig. Dei melde seg tildig inn i barnekreftforeininga, og det har vore viktig for dei.
– Der møtte vi mange i same situasjon. Det er veldig godt å snakke med andre som veit korleis du har det. Det er ikkje alltid du treng å seia korleis du har det, fordi dei skjønner det, fortel mora Camilla Eide.
- Benedicte Næsheim Torstensen fekk livet snudd på hovudet for to og eit halvt år sidan då mannen vart sjuk med hjernekreft:
Viktig å ha vaksne rundt seg
Berit Jevnaker frå Krefforeningen meiner det er viktig at systemet rundt tek godt vare på pårørande.
– Kvart år opplever nesten 6000 norske barn og unge vaksne at foreldra får kreft, og over 1500 mistar ein mamma eller pappa, seier ho.
Ho fortel at det er viktig for barn å ha vaksne rundt seg i slike situasjonar. Det er òg viktig å kunna møta andre som er i same situasjon, fortel ho.
– Det er mange som trur dei er åleine, så det å legga tilrette for gode møteplassar, og ha godt utbygd med helsesjukepleiarar i kommunane og ute på skulane er alfa omega, seier ho.
- Det er avgjerande med gode støttespelarar i skulen, men Noreg manglar 2000 helsesjukepleiarar.
Jobbar for å hjelpa andre
Broren til Caia overlevde kreftdiagnosen, men sykdomsløpet og behandlingen har satt sine spor i familien.
Både Caia og mora Camilla jobbar no for å hjelpa dei som får livet sitt brote opp av kreft. Camilla er leiar i Barnekreftforeningen Innlandet, og Caia er frivillig som ein likeperson.
Gjennom dette programmet støtter ho personar som går gjennom ein liknande situasjon som ho sjølv har gått gjennom.
Berit Jevnaker i Krefforeningen seier det er utruleg viktig.
– Det å ha personar som Camilla og Caia, som vel å by på seg sjølv og vere rause, trass i at dei har dei har hatt tøffe tider er gull verdt, seier ho.
Caia trur noko av det viktigaste når du er i ein vanskeleg situasjon, er å møte nokon som har opplevd det same.
– Eg hugsar det trigga meg veldig å høyre andre som sa dei forstod kva eg gjekk gjennom, når dei ikkje gjorde det. Så det å kunna vera den personen som kan seia at eg faktisk veit korleis du har det, trur eg vil gi både meg sjølv og den andre personen mykje.