Brenner for norsk akevitt

Det ryker av pipa på Atlungstad brenneri i Stange. Etter flere år med total stillstand og forfall har spritapparatene i det som er Norges eneste gjenværende råspritbrenneri atter begynt å gjøre det de var ment til. Foreløpig kun som et forsøk, men på sikt er det mange som håper på en permanent løsning.

Fire menn følger prosessen nøye. Det er Asbjørn Hoelstad, Ivar Sømoen og Knut Kjeverud som driver brenneriet til daglig. De tre har tilsammen omkring 100 års erfaring med spritbrenning. Når Arcus' sjefsdestillatør Halvor Heuch også er innom på det lille brenneriet, går praten ivrig om de siste dagers resultater.

– Resultatet av det vi brenner nå vil vise om det kan bli lønnsomt å starte småskalproduksjon her. Det er jo drømmen, sier Heuch.

Heuch er Norges sjefsdestillatør og siden 1985 har han hatt svært mye å si for hvordan vi nordmenn ser på «vårt nasjonale brennevin» – akevitten.

(Saken fortsetter under bildet)

Dype brenneritradisjoner

Brenneritradisjonene sitter dypt i oss nordmenn og i disse julebordstider stikker de enda litt dypere enn ellers i året. Akevitten er så og si standardtilbehør til mye av den maten vi koser oss med, både ribbe, rakfisk, spekemat.

På begynnelsen av 1800-tallet fantes det et spritapparat på nær sagt hvert gårdsbruk her til lands.Da industrialiseringen imidlertid nådde landet og myndighetene mente at vi hadde drukket oss sanseløst fulle i mange nok år, var det større brennerier som tok over.

Brenneritettheten var i en periode stor, men da Vinmonopolet ble opprettet i 1922 var det ikke lenger liv laga for de lokale brenneriene og de fleste forfalt.

– Drar du til Skottland kan du se at de har tatt vare på mange av sine gamle whiskydestillerier. Atlungstad er det siste vi har igjen og en nasjon som Norge bør ha råd til å ta vare på ett brenneri. Det er en del av vår tradisjon og kultur, sier Halvor Heuch.

Hør Halvor Heuch fortelle en kort versjon av historien om akevitten.

Fantastiske forutsetninger

Til tross for at akevitten verken ble funnet opp her, eller produsert først her, har flatbygdene rundt Mjøsa gjennom årenes løp vært svært viktig for produksjonen av akevitt. De langstrakte potetåkrene og nærheten til Mjøsa gav gode forutsetninger for spritproduksjon.

Atlungstad brenneri var bare ett av mange brennerier som ble opprettet i området på 1800-tallet og på det meste har det vært produsert opptil 1.000.000 liter potetsprit i året på anlegget.

Det var under en tilstelning for et drøyt år siden at Halvor Heuch og riksantikvar Jørn Holme kom i snakk om det lille brenneriet ved Mjøsas bredd. Brenneriets framtid var usikker og smittet av Heuchs engasjement tok Holme seg turen til Stange for å se stedet med egne øyne.

– Det er klart at det må gjøres noen investeringer her, men jeg har aldri vært borti et sted som har så gode forutsetninger for å bli et opplevelsessted, sier han.

Store drømmer

Mens Jørn Holme og Riksantikvarens rolle er å ta vare på nasjonale kulturminner og få lokale myndigheter til å se verdien i sine lokale skatter, har Halvor Heuch fått St. Olavs Orden for sitt arbeid blant annet for den norske akevittkulturen.

Da de begge fattet interesse for Atlungstad brenneri og fikk i gang et samarbeid med blant annet Stange kommune og Hedmark fylkeskommune var vegen til store drømmer kort.

– Atlungstad brenneri er så autentisk og så unikt at det har klar nasjonal verdi, sier Holme.

Han har tidligere utropt Hamarområdet til Norges landbrukshovedstad og mye av industrien i området er og har vært nært knytta til landbruket. Stadige omlegginger og sentralisering i norsk industri gjør at det er viktig å ta vare på noen eksemplarer for å vise hvordan det en gang har vært.

Og siden riksantikvaren ikke har noen landbrukstekniske anlegg på sin fredningsliste fra før, mener han at brenneriet er en god kandidat.

– En fredning vil være med og legge premisser for bruken av området. Jeg ser for meg at det kan være mulig med omvisninger, konserter, opplevelser og kanskje også prøvesmaking, sier Holme.

Og det er en tanke Halvor Heuch så absolutt deler.

– Drømmen min er å lage en god gammeldags akevitt på Atlungstad. At vi dyrker parnassiapotet, malter kornet, brenner potetsprit og foredler akevitten på stedet. Jeg tror folk ville synes det er spennende å se hele prosessen fra a til å, sier han.

Akevittens ridder

Når dørene åpnes inn til Arcus’ lokaler på Hasle i Oslo, slår lukta av krydder mot deg. Mellom foredlingsapparater, tappemaskiner og verdensomseilte eikefat ligger også noen fat med Atlungstad-akevitt til modning.

Etter at han ble Sjefsdestillatør i Vinmonopolet, senere Arcus, i 1985 har han gjort det han har kunnet for å bedre måten vi ser på akevitten. I dag har 139 typer akevitt i sitt utvalg, 123 av dem er norske. Men slik var det ikke i midt på 80-tallet.

– Da jeg startet var det ikke mye å velge i. De fleste kjente til Løiten Linie, noen hadde funnet fram til Gammel Oppland eller Simers Taffel og trønderne ville selvfølgelig ha Lysholm. Ellers var lite kjennskap til akevitten blant nordmenn flest, sier han.

Heuch forteller at han bestemte seg for å gjøre noe med nettopp det. Vår akevittkultur bestod på den tiden av kjøpe ei flakse akevitt, legge den i fryseren og drikke den som en shot. Det syntes Heuch var for galt.

– Mens akevitten som kommer fra våre nordiske naboland er ulagret, fant jeg ut at de gamle norske akevittene hadde blitt lagret vel så lenge som en XO-cognac. Ved å innføre nye glass og forskjellige mat-akevitter ønsket jeg å vise at dette er noe vi må være stolte over – ikke noe som må fryses ned og shottes, sier han.

I Arcus' lokaler lagres omkring 9000 fat med akevitt. Se noen av dem i klippet under:

– Et praktfullt spiskammers

Og Halvor Heuch har kommet et stykke i sitt arbeid med å gjenvinne statusen til det norske brennevinet. Det er historiske resepturer – eller oppskrifter om du vil – som ligger til grunn for de fleste av akevittene som Heuch har laget. Og det nye fokuset på kortreist mat, at det skal være produksjon av tradisjonsmat og -drikke i Norge og at vi skal ta vare på kulturlandskapet, har bidratt som en positiv vind.

– I den sammenhengen passer jo brenneriet i Stange perfekt inn. Stange er et praktfullt spiskammers av gode ting. Det passer veldig godt at vi gjør dette nå. Tiden er inne, sier han.

I 2010 gav mattilsynet en beskyttelse for uttrykket «Norsk akevitt». For å kunne bruke benevnelsen må akevitten ha modnet i minst seks måneder på eikefat og være brent på poteter.

– Den norske akevitten har en unik historie som vi må ta vare på, sier Heuch.

Og mens linieakevitten lastes på et skip og sendes ut på verdensreise drypper de siste dråpene av prøvebrenningen ut av spritapparatet på Atlungstad. Omkring 15.000 liter potetsprit med styrke på drøyt 96 prosent har blitt produsert på brenneriet i høst – småskalaproduksjon i forhold til det som har vært produsert der tidligere.

Men forsøket har vært vellykket og har bevist at spritapparatene i det som er Norges eneste gjenværende råspritbrenneri fortsatt er i stand til å føre Norges brennevinstradisjoner videre.