Hopp til innhold

Bakgrunn: Ulvestriden – en kamp om lovparagrafer

Demonstrasjoner, munnhuggeri og politiske oppgjør preger ulvestriden. Men kampen om ulvebestanden er også en kamp om hvilken lovparagrafer som gjelder, og hva de skal bety.

Fakkeltog for en demokratisk forvaltning av ulv

KONFLIKT: Ulvekampen står også om lovparagrafer.

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Da miljøminister Vidar Helgesen stoppet lisensjakta på 32 ulver i ulvesonen i Hedmark før jul, gjorde han det med loven i hånd.

– Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet har konkludert med at det hverken er hjemmel i naturmangfoldsloven eller Bernkonvensjonen for å felle ulv, sa Helgesen, og det har han holdt fast på siden.

Juristene i Landbruksdepartementet kom til motsatt konklusjon.

Det samme har Stortingsflertallet og andre jurister gjort.

Og nå ber både skogeierforeningen Norskog og Utmarkskommunenes sammenslutning departementet om å rydde opp i rovviltforskriften. De mener Helgesen bruker den på en måte som begrenser muligheten til felling.

Og departementet vurderer nå å endre den, skriver statsekretær Lars Andreas Lunde i en epost til NRK.

Paragrafene

Rovviltforskriften regulerer forvaltning av rovdyrene i Norge, også av ulven. Til grunn for forskriftene ligger både Viltloven og Naturmangfoldloven.

Viltloven er eldst, og mange av bestemmelsene ble opphevet da Naturmangfoldloven trådde i kraft i 2009.

Men likevel henvises det fremdeles også til Viltloven i rovviltforskriften.

Og det er bruken av rovviltforskriftens § 2 g det strides om; den handler om lisensfelling. Altså den typen jakt som skulle brukes for å felle ulvene i Hedmark. Rovviltforskriftens § 2 g viser til Viltlovens § 12. Og den nevner bare skade på

«bufe og tamrein»

som grunn til å sette i gang jakt. Ikke skade på hund. Ikke skade på jaktrettigheter.

Naturmangfoldloven, som egentlig har erstattet Viltloven, er mindre begrensende: i denne lovens § 18 b kan det iverksettes skadefelling

«for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog fisk, vann eller annen eiendom».

Altså hund. Og kanskje også jaktrettigheter. §18 c tar også med

«for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning.»

Hva mener departementet?

Nå mener Norskog og Utmarkskommunenes sammenslutning at KLD må legge Naturmangfoldloven til grunn for rovviltforskriften, ikke den gamle Viltloven.

Men hva mener departementet sjøl?

I et brev til Lovavdelingen i Justis- og beredskaopsdepartemnetet datert 24.01 2017 skriver Miljødepartementet sjøl om Viltlovens § 12 er erstattet, så gjelder den likevel i rovviltforskriften «inntil Kongen bestemmer annet.»

Derfor, skriver KLD, er det departementets syn at det «etter forskriften, slik den lyder i dag, ikke er adgang til å fatte vedtak om lisensfelling for annet formål enn for å forhindre skade på bufe og tamrein.».

NRK har spurt miljøstatsråden om dette fremdeles er depratemntets syn, og statsekretær Lars Andreas Lunde svarer i en epost at

«det fortsatt er relevant å vise til rovviltforskriften. Lisensfelling etter rovviltforskriften er felling til forsvar av bufe og tamrein

Lunde skriver ogsa:

«Vi vurderer å endre rovviltforskriften. Men en forskriftsendring krever høring og tar noe tid å gjennomføre.»

Også Stortinget har bedt regjeringen endre rovviltforskriften så den er tilpasset Stortingets vedtak og de intensjonene som ligger i Naturmangfoldloven.

Flere saker fra Innlandet