– Jeg ble hjernevasket hos «Mariasøstrene»

• SE UNDERVEIS: «EXIT KLOSTERLIV» PÅ NRK2 I KVELD KLOKKA 19.45

– Jeg mistet aldri troen, jeg tror det skyldes gode opplevelser med å tro i forkant. Men bildet av Gud var totalt ødelagt og måtte justeres etterpå. At Gud er raus og romslig, er det eneste som funker for meg.

Et lite stykke unna Lena sentrum, fører snirklete veger til en liten, hvit stue, omgitt av jorder og tett granskog så langt øyet kan se. Mjøsa blinker svakt i det fjerne.
Jon Harald Gjesdal viser veg inn ei lita blå dør, lav nok til at han må bøye nakken.

Innenfor er den lyse stua er fylt opp av en god del eldre møbler, på veggene henger broderte bilder på rekke. Han smiler. Lite vitner om at han i 13 år har slitt med store angstproblemer, etter å ha forsøkt å bli tatt opp som munk innenfor det han selv betegner som en sekt, De Evangeliske Mariasøstrene.

Søkende ung gutt

Jon Harald vokste opp i et kristent hjem, troen hadde fra barnsben av en sentral plass i livet hans. Men den unge gutten var søkende, han lette etter et fundament i livet. Gjennom en bekjent stiftet han bekjentskap med organisasjonen i 1992.

– Det var en tilfeldighet, jeg jobbet i Askim på den tida og møtte en kar fra nabobygda som jeg ble kjent med. Han ble etter hvert kjent med Mariasøstrene og fortalte varmt om disse. Jeg ble nysgjerrig og oppsøkte dem.

Året etter bestemte han seg for å forsøke å bli tatt opp som munk, eller bror.

«Å bli teppebombet med kjærlighet». Slik beskriver Jon Harald det å møte Mariasøstrene. På nettsidene beskrives Mariasøstrene som «et ordensmessig fellesskap der medlemmene frivillig har valgt å følge Guds kall til et liv etter de evangeliske råd».

Han oppholdt seg ved «Nordens lille Kanaan», det skandinaviske senteret i Arneberg i Hedmark og i to perioder bodde han ved klosteret og hovedsetet for Mariasøstrene, i Darmstadt i Tyskland.

– Må underordne seg

Tiden gikk, og han forble frivillig. Selv mener han det delvis kan skyldes at han ikke ble ansett for «å elske Jesus nok». Ifølge Jon Harald krevde livet i klosteret at man forsaket mange ting.

– Du må vise at du kjemper mot alle syndene dine, har brutt med indre bånd til familien, være villig til å lide for Gud, underordne deg og lyde blindt. Målet er å fjerne bindinger på jorda, det er kun Gud som gjelder – det er en veldig asketisk måte å leve på.

Spede, kalde lysstråler finner vegen inn gjennom vindusrutene. En svak murring høres idet en svart hårball krøller seg dovent sammen på en spisebordsstol. Jon Harald vender blikket ut, forbi alt det grønne og gule.

Etter som tiden gikk isolerte han seg i stadig større grad fra omverdenen og distanserte seg fra familien. Foreldrene ble etter hvert svært bekymret over forandringene sønnen gikk gjennom. Men forsøkene på å nå inn ble avblåst. Jon Harald mente de ikke forsto noen ting.

– Tøff mot mamma

– Jeg var redd for at de skulle havne i helvete, til tross for at de trodde på Gud. Jeg var superfortvilet da jeg forsto at de ikke trodde som meg. Mamma og pappa skjønte etter et halvt år at det hadde skjedd en endring, til slutt kjente de meg ikke igjen. Jeg skilte meg fra venner, sluttet å spille piano og snakke om biler, det var en total forandring.

Moren fikk kjenne endringen ekstra godt på kroppen.

– Jeg sa til mamma at jeg hadde fått ei ny mor der nede, «du er ikke mammaen min lenger». Hun fikk jo sjokk. Det har vært en veldig tøff veg for henne og det har tatt tid å bygge opp igjen et like godt forhold som vi hadde før.

Det tok tid før han begynte å slite med det som skulle vise seg å være angst.

– Det hadde gått noen år da det begynte å snu. Jeg merket det først på at jeg ikke klarte å jobbe nok i klosteret i Tyskland. Det var da jeg begynte å tenke at noe var galt, men det skulle få lengre tid før jeg virkelig skjønte det. Hadde jeg aldri fått psykiske problemer, hadde jeg kanskje vært i klosteret den dag i dag.

Totalt har han lagt tre opphold ved psykiatriske behandlingssteder bak seg, to ganger ved Reinsvoll og sist på Modum Bad i fjor.

– Det ble snakket om forfølgelse, pisking og tortur og vi levde med en konstant atomkrigstrussel hengende over oss. Det er et mentalt krigsområde, skapt av indre bilder, til forskjell fra andre som får mén etter ytre påvirkning.

Ville bli filmmunk

Lektor ved Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad, Arne Tord Sveinall, har møtt mange mennesker som sliter med eksistensielle spørsmål, flere av dem «avhoppere» fra lukkede religiøse grupper.

– Man har alltid en opplevelse av å komme til kort. I enkelte miljøer, uten at jeg kan si det gjelder Mariasøstrene, så ser vi noen ganger at man har en nedbrytningsprosess for å tilpasses helt og holdent til systemet. Et eksempel er tvil. Vanligvis, i et sunt miljø, blir tvil en invitasjon til en samtale eller diskusjon, men i et veldig autoritativt miljø, blir tvil ansett som opprør.

På et tidspunkt vil det kunne oppstå konflikter mellom de ulike aspektene i hverdagen, forteller Sveinall.

– Veldig ofte handler det om to ting; før eller siden blir det et spenningsforhold mellom ideal og realisme. Gruppen vil gjerne mye, man må «være helt med». Det realistiske liv er på et annet sted, med alminnelige behov, som søvn, venner, interesser og lignende. Når spenningen mellom dem blir for stor, skjer det gjerne noe med oss, som kan resultere i skam eller skyldfølelse.

Han understreker at det er viktig å skille mellom ulike lands avdelinger, det kan være forskjeller internt.

– Enormt dramatisk

Etter seks-sju år tilknyttet Mariasøstrene som frivillig, fikk Jon Harald beskjed om at han burde får seg en utdannelse og forlate klosteret. Han tror selv at noe av grunnen var trusler om medieoppslag fra bekymrede foreldre. Beskjeden fra ledelsen var tung å få, men han ga ikke opp. For ham fantes det ikke noe alternativ.

Ferden gikk til Kristiansand og journaliststudier. På den måten håpet han å kunne bli en «filmmunk» og dermed få innpass i klosteret i Tyskland. Men livet utenfor ble alt annet enn enkelt for den ferske studenten.

– Det var vanskelig og endte med at jeg ville ta livet mitt. Det kom sånn (han knipser), det var som om en stor, mørk sky fylte hele rommet og jeg kjente en kraft som dro meg mot en kjøkkenkniv som lå på bordet. Jeg følte jeg måtte kjøre den inn i brystet. Det var en enormt dramatisk situasjon for meg. Men jeg klarte å komme meg ut døra og kontakte en «kamerat», en sympatisør med Mariasøstrene.

Han returnerte aldri til klosteret i Tyskland. Møtet med verden utenfor ble tøft.

– Det gikk nok noen år før jeg begynte å inngå ordentlige vennskap, to-tre år før jeg begynte å skjønne at det hele var over.

– Manglet åndelig utvikling

– Det er veldig lett å tenke at man snakker om religiøs sekterisme, men man ser akkurat det samme innenfor politikk og i moteverdenen. Du kan også finne det innenfor idrett. Spørsmålene blir: hvordan er forholdet mellom ideal og realisme og hvilket forhold har man til sin autoritet?

Sveinall forteller at et fellestrekk ved lukkede samfunn er mangel på dialog.

– Tillater autoriteten at man setter spørsmålstegn ved ting? Eller går man skamfull ut etter et møte hvor man har vært i tvil? Den sunne autoriteten tillater den gode samtalen, selv om man er uenig om noe.

I klosteret hadde Jon Harald kun én person han kunne fortelle «alt» til.

– Han var bekymret for min åndelige utvikling, som ikke gikk fort nok. Da sa han at det kom til å skje en ulykke med meg, for å få fart på utviklingen. Fra da av var jeg livredd for å kjøre bil og bli drept eller hardt skadd. Jeg levde med følelsen av å kunne bli straffet hele tiden, at jeg aldri gjorde ting bra nok. Den henger ved meg den dag i dag.

Jon Harald jobber i dag med andre avhoppere gjennom Hjelpekilden og har møtt mange som sliter med selvbildet og det å takle en ny hverdag.

– Jeg mener helt tydelig at det er en sekt og at de hjernevasker folk. Mange tør ikke stå fram med historiene, på grunn av trusler om helvete og forbannelser. Jeg har valgt å bryte og tenke at det ikke vil skje noe.

– Kjenner meg ikke igjen

Søster Mirofora er en av fire søstre som bor i Nordens lille Kanaan. Hun er kjent med kritikken Jon Harald kommer med, men sier hun ikke kjenner seg igjen.

– Å kalle det hjernevask er fremmed for meg. Det er klart du blir preget av et fellesskap, når jeg går inn i det fellesskapet er det fordi jeg deler den livsoppfatningen, men jeg blir ikke utslettet som et menneske og en som får være seg selv.

Hun mener det er feil at familiebånd må kuttes for å være en del av fellesskapet.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i det han beskriver, jeg har alltid hatt et godt forhold til min familie. De har fullt og helt akseptert at jeg ikke kommer hjem til alle anledninger og kan stille i alle bryllup og lignende. Brødrene mine sa alltid at vi hadde minst like god kontakt som om vi hadde bodd nært hverandre.

Hun mener det er snakk om subjektive vurderinger og at ikke alle mennesker er skapt for å gå inn i et såpass intenst forhold.

– Vi ønsker å gi livene våre til Gud. Vi lever i et stort fellesskap, et så nært et som vårt utfordrer deg også. Vi sier tydelig at man må være i stand til å leve slik og at man bør være relativt stabil som person.

Deler på scenen

Nå vil Jon Harald dele opplevelsene sine med folk, i et eget talkshow. Prosessen rundt det hele beskrives som en renselse.

– På den ene siden er det bra å få fortalt det, men det er også veldig personlig krever at jeg krysser noen grenser, blant annet når jeg skal fortelle om temaer som det å onanere i et kloster.

En sur vind lurer bak hushjørnene, det rasler svakt i nakne kvister. Jon Harald skuer utover landskapet hvor han vokste opp og myser mot horisonten. Fortsatt kan dagene by på utfordringer og tyngre øyeblikk. Men den mørke skya er jaget bort.