Ingvild snur hver stein

Syv uker, seks tusen murstein, ett mål: Å teste planen som skal redde verden.

I sommer har Ingvild Dagsland (21) pusset brukte murstein.

6000 eksemplarer, med meisel og skrape.

Stein for stein.

Hun kunne solgt løpesko i en sportsbutikk, men hun valgte støv og vernebriller.

Dette er Ingvilds pappa. Svein Egil Dagsland er daglig leder i Norsk Riving.

Oppdragene er ofte de samme: Bygget skal rives, innmaten kastes.

Igjen og igjen.

Sammen med resten av byggenæringen står han for opptil en fjerdedel av avfallet i Norge.

Det utgjorde 1,8 millioner tonn bare i 2018.

I snart ti år har Svein kastet ting.

Så skulle han plutselig prøve å gjøre det motsatte.

Først da fikk Ingvild øynene opp for farens jobb.

Snu­operasjonen

I to år har Ingvild tråkket til forelesning på en falleferdig sykkel hun kjøpte på et loppemarked.

Hun studerer miljø og utvikling på NMBU i Ås.

Der diskuterer de teorier som kan avgjøre fremtiden, og medstudentene redder mat fra søppelkassa til lokalbutikken.

Vi må løse klimakrisen, vi har ikke noe valg, mener Ingvild.

Det er hennes generasjon som vil kjenne konsekvensene.

Verdens fotavtrykk må bli mindre, derfor er vi nødt til å gå fra forbruk til gjenbruk.

Regjeringen er enig, Norges økonomi bli sirkulær.

Vi må bruke mindre, vi må bruke om igjen, og vi må bruke tingene våre lenger.

Alt dette = bra for klimaet. Det er faktisk en forutsetning for å senke utslippene.

Nå skal Norge bli eksempelet utad, vi skal tråkke opp stien og vise verden hva som er mulig.

Men er det bare fine ord?

I Bergen har noe av ansvaret havnet i hendene på Ingvilds pappa.

En gammel skole skal rives, men istedenfor å kaste alt, skal mest mulig brukes på nytt.

Men hvordan blir han kvitt en aula med 260 seter?

En gigantisk lapskausgryte?

Eller fire etasjer med brukt murstein?

Det datteren har lært om i teorien, skal Svein Egil nå ta ut i praksis.

Derfor har Ingvild tatt sommerjobb hos faren.

Innen seks måneder skal bygget stå tomt. Vil de klare det uten å kaste alt?

Jakten på nye eiere

Det er juni. Næringslivet i Bergen er samlet for å drodle idéer om prosjektet til Rive-Rolf, bedre kjent som Svein Egil.

Hvordan kan de koble materialene fra skolen med folk som trenger dem?

«Visjonen er null avfall» får deltakerne beskjed om.

Loppemarked og sirkulærbørs er blant idéene.

En av gruppene foreslår Timber, en datingapp for byggebransjen med mål om å matche materialer med mennesker.

Forslagene ga Svein Egil mer inspirasjon.

Siden oppstarten har hans strategi stort sett basert seg på jungeltelegrafen, med drahjelp fra et NRK-oppslag.

En rektor ringte og ville kjøpe aulaen.

Setene skulle flytte inn på en folkehøgskole.

Folk ville hente designerlamper, møbler, kjøkkenutstyr.

Til og med mursteinen skulle bli med videre.

Det er derfor Ingvild skal pusse dem sammen med de andre sommervikarene.

Svein ble nedringt med forespørsler.

Så ble det plutselig stille.

Tingene ingen vil ha

På syv uker river sommervikarene himlinger, vegger, lister.

Og de pusser 6000 murstein.

Ingvild er sikker på at hun hadde fått senebetennelse om hun hadde fortsatt slik.

Prislappen: Fem kroner steinen.

Det hadde vært billigere å kjøpe nye.

Det er regelverket som står i veien, ifølge flere i byggenæringen.

Nå mener de at myndighetene må på banen, og tolkningen må endres.

Denne barrieren regnes som helt kritisk, viser en helt fersk utredning.

Ingvilds frustrasjon har vokst i takt med søppelhaugen.

Selv om de har reddet mursteinen, er det mye som har havnet i containeren.

Hun har innsett at den sirkulære planen foreløpig er mer symbolsk enn lønnsom.

Og hun har helt rett. Norges økonomi er kun 2,4 prosent sirkulær, ifølge en ny rapport.

Det koster mer å bruke om igjen, enn å utvinne nytt.

– For meg er det en logisk brist. Jeg sliter med å forstå det, sier Ingvild.

Selv om rengjøringen av murstein ikke har vært lønnsom, tror Svein Egil at dette er noe vi må ta oss råd til i fremtiden.

– Det er utfordrende å løse det rent praktisk, og det svarer seg kanskje ikke nå, men vi må begynne et sted.

Det er det de har prøvd på den gamle skolen.

– Det finnes så mye potensiale i avfall. Vi er nødt til å få med alle parter på jobben som må gjøres, sier Ingvild.