 |
| Espen Thoresen. |
I 1993 skjedde det en liten revolusjon på det norske radiomarkedet. Ikke bare ble Norges første riksdekkende reklamekanal, P4 lansert. NRK lanserte også sin trekanal-strategi med tre klart profilerte radiokanaler.
P1 - Norgeskanalen - for de voksne lytterne med distriktssendinger og et variert og inkluderende programtilbud. P2 - Kulturkanalen - med oppdrag å opprettholde radioen som et medium for oppmerksomhet, kunnskapsformidling, utfordring og nyoppdagelse – og for dyrking av interessefelt. Petre - Ungdomskanalen – med oppdrag å vinne tilbake unge lyttere til NRK.
Selve segmenteringstanken – dette å utarbeide ulike programskjemaer for ulike målgrupper – vakte betydelig debatt. Mange var av den oppfatning at Petre knapt kunne kalles en allmennkringkastingskanal når den ikke sendte mer seriøst stoff. Det ble kritisert at P1 ikke hadde barnetime og at P2 ikke hadde andakt. Og først og fremst ble det uttrykt frykt for at radioen ikke ville være det samlende medium for alle.
Det ble harselert med at folk flest ikke ville kunne ”skru” seg fram til de tilbudene de ønsket på de ulike radiokanalene, og at de ville ”gro fast” på den kanalen de var uten mulighet til å ta del i et allsidig radiotilbud. Men i markedet var trekanalradioen en suksess. NRK Radio hadde i 1999 over to millioner daglige lyttere. 58% av den totale radiolytting i Norge var i 1999 knyttet til NRK Radio, mens P4 hadde en markedsandel på 29% og lokalradioene 13%. Dette har vært en relativt stabil situasjon etter de store endringene i det norske radiomarkedet i 1993.
NRK P1 er landets desidert største radiokanal med over 1,4 millioner lyttere daglig, mens P4 kommer på andreplass med i underkant av 1 million lyttere. Ungdomskanalen Petre har over 400.000 lyttere i aldersgruppen 15 - 25 år, mens kulturkanalen P2 har omkring en kvart million lyttere på en vanlig hverdag. Målt i forhold til folketallet er NRK P2 dermed en av Europas største kultur- og fordypningskanaler.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon