 |
| Bjørge Lillelien. |
I 1981 gjorde et mangfoldig knippe av nærradioer sitt inntog i Norge etter at kulturminister Lars Roar Langslet hadde åpnet for at lokale lag og foreninger kunne søke konsesjon for drift av radiosendinger. Mange stilte imidlertid spørsmål ved hvilket mangfold det ble i eteren ved at en kunne høre den populære artisten Stevie Wonder synge ”I just called to say I love You” hele dagen på ulike frekvenser.
Det nye radiotilbudet var imidlertid populært. Ved overgangen til 1990-årene hadde lokalradioene erobret 30% av radiomarkedet. Selv om mange av stasjonene bare henvendte seg til sin nærmeste menighet, var det også flere som utmerket seg med stor profesjonalitet. Nærradioene ble rugekasser for entusiastiske ungdommer som senere søkte seg til NRK.
I 1983 fikk også NRK omsider anledning til å etablere sin kanal nummer to. Etter intens politisk strid vedtok Stortinget at kanalen skulle ha sin selvstendige redaksjon på Tyholt i Trondheim, som på denne måten ble NRKs andre radiosentrum. Med programdirektør Arne Bonde i spissen vokste det her fram et betydelig radiomiljø. Med sin friskere og mer ungdommelige stil nærmet P2 seg P1 i oppslutning. I 1992 hadde P2 en lytteroppslutning på 27% mot P1s 42%.
Stortinget vedtok i 1991 at det skulle gis konsesjon til én privat, reklamefinansiert riksdekkende radiokanal, og denne ble gitt til Radio Hele Norge P4, som la sitt hovedkvarter til Lillehammer. P4 ble lansert høsten 1993, og erobret i løpet av kort tid 30% av det norske radiomarkedet. Først og fremst gikk dette ut over nærradioene, som reduserte sin markedsandel til 10%. De siste årene har lokalradioene igjen gradvis erobret nye markedsandeler. Og det er de kommersielle lokalradioene som Radio 1, eid av Aller-konsernet som står for veksten.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon