Informasjon fra NRK

Det hvite hus

Byggehistorien til Radiohuset: Radiohuset på Marienlyst i Oslo sto ferdig i 1950, og i forbindelse med 50-årsjubileet for Det hvite hus ble det gitt ut en egen bok om byggingen, illustrert av Morten Krogvold.

Kringkastingshuset, også kalt Radiohuset, er det eldste av NRKs bygninger på Marienlyst.

Kringkastingshuset, også kalt Radiohuset, er det eldste av NRKs bygninger på Marienlyst.

Foto: NRK

Innhold:

1. Det vanskelige tomtevalget

2. Behovene konkretiseres - programmet for arkitektkonkurransen

3. Det første Stortingsvedtaket om bygging - 19. mai 1936

4. Byggekomitéen starter detaljprosjekteringen

5. Stortinget vedtar for annen gang bygging - 22. juni 1938

6. Byggearbeidene kan starte - og møter nye vanskeligheter

7. Verdenskrigen kommer til Norge

8. Nye makthavere og nye ambisjoner

9. Byggekomitéens dilemma

10. Tyskerne setter bremsene på

11. Frigjøringsrus og gjenoppbygging

12. Kritikken fra Riksrevisjonen

13. Ferdigstillelse av huset

14. Epilog - noen spredte gilmt fra historien etter 1950

1. Det vanskelige tomtevalget

Kringkastingen i Norge er ikke eldre enn at det fortsatt finnes mange som opplevde den offisielle åpningen 29. april 1925. Det var det private Kringkastingsselskapet AS som stod for programvirksomheten fra starten. Men det offentlige Telegrafverket stod for utbyggingen av linjenettet. Og det er telegrafdirektør Niels Nickelsen som har fått æren av å skape ordet "kringkasting" som en direkte oversettelse av det engelske "broadcasting".

Nickelsen ble medlem av styret i Kringkastingsselskapet AS fra 1928, og var senere viseformann i styret for Norsk rikskringkasting fra 1933 til 1940. Da Stortinget 24. juni 1933 vedtok opprettelsen av Norsk riks-kringkasting, gikk de ansatte i Kringkastingsselskapet AS sammen med tilsvarende selskaper i Bergen, Tromsø og èlesund inn i den nye statlige institusjonen, som fikk enerett på kringkastingssendinger i Norge. Det ble ikke noe brudd i virksomheten ved denne overgangen. De ansatte i de private kringkastingselskapene fikk ansettelse i NRK, og foruten Nickelsen hadde også NRKs første styreformann, advokaten Arnold Ræstad, sittet i styret for Kringkastingsselskapet. NRK hadde ingen administrativ leder fra starten. Styret fikk derfor en langt mer direkte innflytelse på små og store saker enn vi i dag kan forestille oss. "Om man i 1930-årene savnet en administrerende direktør i navnet, fantes han likevel i gavnet," skriver Hans Fredrik Dahl i det første bindet av NRKs historie, "Hallo - Hallo!", og tenker da på Ræstad, som gjennom tilnærmet heldags virksomhet i institusjonen ledet både styret og administrasjonens arbeid.

Kringkastingsselskapet AS hadde allerede sommeren 1931 anmodet Handelsdepartementet om at det burde startes et arbeid med tanke på bygging av et eget kringkastingshus. Kringkastingsselskapet holdt til i det som tidligere hadde vært Brødrene Hals' Pianofabrikk i Continental-kvartalet i Oslo sentrum. Lokalene var allerede i utgangspunktet gamle og lite hensiktsmessige, og etter hvert som programvirksomheten ekspanderte, ble trangboddheten direkte plagsom. Det eneste som ytre sett skjedde da lokalene ble overtatt av Norsk rikskringkasting, var at navneplaten med Kringskastingsselskapet AS utenfor Stortingsgata 24 - 26 ble tatt ned og et tilsvarende beskjedent skilt med navnet Norsk rikskringkasting ble hengt opp i stedet.

Arbeidet med å finne nye lokaler for Norsk rikskringkasting ble en av de høyest prioriterte oppgavene for det nye styret som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 11. august 1933. Som konsulent i lokaliseringsspørsmålet engasjeres professor Johan Holtsmark ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. I en kortfattet utredning datert 20. desember 1933 lister han opp tre alternativer: 1. Fortsatt leie i nåværende lokaler, 2. Fortsatt leie i annen bygning og 3. Bygging av nytt hus. De to første alternativene forkaster han, og det er interessant å se med hvilke framtidsvyer han argumenterer mot fortsatt leie av lokaler: "Efter min mening er det meget sannsynlig at kringkastingen vil bli centret for alt musikkliv i all fall i økonomisk henseende, og man må derfor reservere sig anledning til utvidelser."

Arnold Ræstad ligger heller ikke på latsiden. Han skriver til borgermesteren i Oslo med spørsmål om NRK kan få benytte en tomt på mellom 3 og 4 mål av Hammersborg skoles gårdsrom til bygging av kringkastingshus. Han skriver til Forsvarsdepartementet med spørsmål om overtakelse av den 4 - 6 mål store tomten av Kontraskjæret mot Rådhusgaten i tilknytning til Akershus festning. Og han skriver til Det Akademiske Kollegium med spørsmål om overtakelse av en tomt på 6 mål som Universitetet disponerte på Tøyen. Brevene sendes med gjenpart til Kirke- og undervisningsdepartementet, og henviser til at NRK vil at tomtene skal "optas blandt de forslag som skal forelegges regjeringen og Stortinget i løpet av våren". Fra Universitets rektor Sem Sæland, som fra 1930 også var formann i Programrådet for Kringkastingsselskapet og beholdt samme posisjon i NRKs programråd, kom umiddelbart et positivt svar når det gjaldt tomten på Tøyen. Han tilbød også NRK den såkalte "Observatorietomten", en tomt på 5 - 6 mål mellom Observatoriegaten og forlengelsen av Solli gate. På grunn av tomtens sentrale beliggenhet ville det imidlertid her dreie seg om en høyere bygselsavgift enn på Tøyen. I løpet av januar 1934 har det også dukket opp en annen aktuell tomt på 8 - 10 mål som Norges Statsbaner disponerte umiddelbart utenfor bygrensen, som da fulgte Kirkeveien, i Vestre Aker. Tomten grenset mot Kirkeveien, mot Suhms gate og Schwachs gates forlengelse. At denne tomten også var aktuell for bygging av det nye kringkastingshuset, bekreftes i brev fra Statsbanenes Hovedstyre 16. februar.

Det foreligger nå fire reelle tomtealternativer: Kontraskjæret, Observatorietomten, Tøyen og "Jernbanetomten ved Majorstuen". Igjen blir professor Johan Holtsmark konsultert, og etter befaring på de fire aktuelle tomtene for å måle støynivået, konkluderer han 8. februar med at alle fire ut fra en rent teknisk vurdering er akseptable. Den fra 1. januar 1934 nytilsatte riksprogramsjef i NRK, Olav Midttun, prioriterer i sin innstilling til styremøtet 23. mai 1934 bygging på Observatorietomten. "Det er av di ho ligg laglegast til. Ein må ikkje der berre tenkje på det reint geografiske lægjet i den noverande Oslo-byen, men ein må og tenkja på kvar dei ligg mange av dei institusjonane som me skal arbeida saman med eller få hjelp frå: Universitetet, høgre skulor, teater, blad, kontor, o.s.b." Av samme grunner føres jernbane-tomten, som nå kalles "Blindernalternativet", opp som prioritet nummer to på riksprogram-sjefens liste. I et notat til riksprogramsjefen skriver tidligere programsjef og administrerende direktør i Kringkastingsselskapet, nå avdelingssjef i NRK, Vilhelm Tvedt: "Blindern-alternativet byr på den fordel at man her kommer nær inn på den nye Universitetsby, noe som det er god grunn til å legge vekt på." Både Middtun og Tvedt går kraftig mot tomtealternativet på Tøyen.

2. Behovene konkretiseres - programmet for arkitektkonkurransen

Ut fra en samlet vurdering går styret i NRK på møtet 23. mai 1934 inn for å legge Blindern-alternativet til grunn for sitt videre arbeid med byggesaken. Det danner også grunnlaget for det program for arkitektkonkurransen om rikskringkastingens nybygg som utlyses våren 1935.

Det var Statens Bygningsinspektør, eller riksarkitekten, Fr. Crawfurd-Jensen, som foreslo en arkitektkonkurranse. Allerede 28. desember 1933 hadde han i brev til Arnold Ræstad gjort styrets formann oppmerksom på at bygningsinspektøren skal utføre bygningstekniske utredninger og forberedende arbeider ved alle statlige bygg. I tråd med dette bad styret 21. februar 1934 Statens bygningsinspektorat utarbeide et forprosjekt til rikskringkastingens nybygg basert på alle de fire tomtealternativene. Etter at styret har prioritert Blindernalternativet, gjennomfører de også det forprosjektet som ligger til grunn for arkitektkonkurransen.

Bygget skal i henhold til forprosjektet "ligge med fronten mot den åpne plass med fasaden tilbaketrukket ca. 40 m. fra Kirkeveien". Statens bygnings-
ingeniør antyder muligheten for framtidige utvidelser av kringkastingshuset, slik at første byggetrinn planlegges til 4.200 m2, annet byggetrinn på ca. 1.000 m2 og tredje byggetrinn på ca. 2.600 m2, tilsammen ca. 7.800 m2. Studioavdelingen utgjør det største arealet, med musikkstudioet på 350 - 400 m2 som det største. "Det vil verte det vanlege konsertstudio vårt, der meste parten av orkestermusikken vert send frå. Det bør vera sitjeplasser på golv og galleri, ikkje berre av akustiske grunnar, men og med tanke på publikum ved mindre konsertar, operaframføringar, og særleg ymse slag ordskiftemøte og større programtilstellingar. Difor bør det vera publikumsinngang med alt som høyrer til," skriver Midttun. Det skal også bygges et studio på 120 m2 for solister og mindre orkestre, et studio på 60 m2 for kammermusikk og studio på 20 m2 for folkemusikk. Et eget studio på 150 m2 for hørespill planlegges også, og riksprogramsjefen skriver at dette studioet ble så stort "etter mykje dryfting. Det var etter krav frå teaterdeildi av umsyn til både den akustiske verknaden og kravet um at det skal vera nokolunde rom for større framføringar. Ein må hugse at skodespelarane må vera der i fleire timar, ved større stykke også for prøvane." I tilknytning til dette hørespillstudioet skal det også ligge et studio på 40 m2, et effektstudio på 50 m2 og et prøvestudio på 70 m2. Disse fire studioene bør helst ha en sentral "lyttecelle" med utsikt til alle studioer.

I kravspesifikasjonen til arkitektkonkurransen listes det videre opp et såkalt eksperimentstudio, et intervjustudio og et talestudio. Mellom de to siste bør det ligge et hallomannstudio med utsikt til begge. I tilknytning til et eget grammofonstudio bør det være et platelager på hele 25 m2! Tilsammen planlegges det tretten studioer, og i tillegg til disse prosjekteres det med et venterom for opptredende på 40 m2, et mindre venterom på 15 m2 "for framståande kunstnarar, solistar, talarar og andre som ein ikkje vil lata sitja med dei vanlege opptredande. Folk klagar ofte at det ikkje er nokon stad å vere og mykje opp røyst, fingre o.l.," skriver Midttun. Ut over dette skal studioavdelingen ha tre rekvisitarom, to lytterom og tre kontorer for hallomennene. "Det er rekna for 2 faste hallomenn som er i snauaste laget, og så rom for sendekontrollør, som må sitja og fylgja med i fyredragsmanuskript, akte på at programmet held tidi o.s.b." Det planlegges for en kringkasting som i det store og hele baserer seg på direkte avvikling av sendingene og lite bruk av forhåndsopptak.

NRK hadde i 1935 50 ansatte medarbeidere i Oslo. Ca. halvparten av dem var direkte knyttet til programtjenesten, som var delt i fire programavdelinger. Teateravdelingen skulle i henhold til prosjektbeskrivelsen disponere 65 m2 fordelt på fem kontorer, musikkavdelingen tilsvarende areal også fordelt på fem kontorer, skole- og foredragskringkasting 117,5 m2 fordelt på ni kontorer og nyhetsavdelingen 92,5 m2 fordelt på sju kontorer. I tillegg skulle nyhetsavdelingen ha et godt isolert talestudio på 20 m2. Vanlig kontorstørrelse for programsekretærer og andre er 12,5 m2. I det opprinnelige forslaget til romfordelingsplan har lederne for redaksjonsavdelingene fått kontorer på det dobbelte areal, men dette blir av styret redusert til 15 m2. Det skal innredes en messe med tilhørende kjøkkenavdeling som skal kunne gi plass til opptil 60 personer. Av fasiliteter for funksjonærene forøvrig må det noteres at en ber om at det innredes en badeavdeling for damer og herrer, "hver med 1 karbad og 2 dusjer". Til anlegget skal det dessuten høre en garasje for seks biler. Som rettledning for konkurrentene opplyses det til slutt i
programmet at byggesummen for hele anlegget uten kringkastingsteknisk innredning er anslått til ca. 1,5 millioner kroner. "Det vil bli lagt vekt på en økonomisk løsning av opgaven, så vel i anlegg, drift som vedlikehold."

Som jury for arkitektkonkurransen ble nedsatt NRKs styreformann dr. Arnold Ræstad, riksarkitekt Fr. Crawfurd-Jensen og arkitekt Jens Dunker. Sammen med sjefsingeniør Chr. Vibe i NRK dro disse i mars 1935 på en studietur ut i Europa for å se hvordan andre nasjonale kringkastingsselskaper hadde løst sine lokal-behov. Utbyggingen av kringkastingen skjedde i 1930-årene i rivende fart over hele Europa. Alle skulle ha nye lokaler til sin virksomhet, og mange valgte å bygge egne, skreddersydde hus for formålet. Studieturen startet i København, gikk videre til Berlin, Kønigsberg, ZÅrich, Lausanne, BrÅssel og Hilversum før en endte opp hos alle allmennkringkasteres mor - BBC i London. Det var en konklusjon som stod helt klart for juryen etter denne studiereisen: Det var viktig å velge tomt og bygg-
tekniske løsninger som la forholdene til rette for enkle utvidelsesmuligheter. Både Funk-Haus i Berlin og Broadcasting House i London var for lengst blitt for små. BBCs radiohus var bare tre og et halvt år gammelt, og byggets kolossale dimensjoner hadde vakt ramaskrik hos politikere og publikum da byggearbeidet startet opp. Fra en start med 22 funksjonærer i 1925 hadde BBC vokst til en organisasjon med 1.200 medarbeidere ti år senere. Ellers var det spørsmålet om hvilken form studioene burde gis for å oppnå den beste akustikken som rapporten fra turen konsentrerer seg om.

Klokka 21.45 om kvelden tirsdag 23. mai 1935 etter nyhetene startet opplesningen av følgende melding i radioen: "Resultatet av arkitektkonkurransen om tegninger til bygning for Norsk rikskringkasting foreligger nu. Som bekjent bestemte Kirke- og undervisningsdepartementet i fjor at det skulde gåes til arkitekt-konkurranse om tegninger til nybygg for kringkastingen, dens nuværende lokaler er alt for trange, usunde og uhensiktsmessige. Tomt er utsett av Akers prestegårds grunn på Blinderen." Nyhetsoppleseren fortalte at det var innkommet 59 utkast og refererte hvem som hadde sittet i juryen før resultatet ble offentliggjort: "Resultatet av konkurransen er at 1. premie blev tildelt arkitekt Nils Holter, 2. premie blev tildelt arkitektene Ove Bang og øivin Holst Grimsgaard, 3. premie blev tildelt arkitektene H.J. Bakstad og N.H. Bratlie, samt er innkjøpt et utkast forfattet av arkitektene Finn Bryn og Johan Ellefsen og et utkast forfattet av arkitekt Ole øvergaard." Det var to av juryens medlemmer som hadde samlet seg om utkastet til den unge arkitekten Nils Holter. Jens Dunker holdt utkastet "Funk" fra Finn Bryn og Johan Ellefsen som det beste. Nils Holter var bare 36 år gammel og hadde nettopp i 1935 etablert sin egen arkitektpraksis. Ved å vinne den offentlige arkitektkonkurransen om kringkastingshuset fikk den unge arkitekten en fantastisk start på sin karriere. Det ble på mange måter også hans store livsoppgave. Han skulle i 40 år framover sette sitt preg på den arkitektoniske utvikling av NRKs mange nybygg.

Radiohuset på Marienlyst i Oslo fotografert i 1955.

Radiohuset med Store Studio til høyre.

Foto: NRK

3. Det første Stortingsvedtaket om bygging - 19. mai 1936

Stortinget hadde allerede for budsjettåret 1932/33 bevilget kr. 100.000,- til bygging av et nytt kringkastingshus. For budsjettåret 1933/34 ble det ytterligere avsatt kr. 265.000,-.

Gjennom kriseforliket med Bondepartiet hadde Arbeiderpartiet overtatt regjeringsmakten i mars 1935, og skolebestyreren fra Eydehavn, Nils Hjelmtveit ble statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet. Allerede i budsjettdebatten i Stortinget 17. juni 1935 kunne det synes som om kringkastingen hadde fått en god talsmann for sitt byggeprosjekt i ham: "Kringkastingens lokalforhold er helt utilfredsstillende. Det vil enhver kjenne til som har forsøkt å sette sig inn i forholdene. Det går ut over arbeidet, og det går ut over funksjonærenes helse. Det er også i aller høieste grad uøkonomisk. Så snart det er mulig, bør det derfor skaffes kringkastingen tilfredsstillende lokaler," sa statsråden fra Stortingets talestol. Han fortsatte med å si at departementet gjerne ville ha saken om nye lokaler for kringkastingen lagt fram for Stortinget allerede i 1935, men at NRK-styret hadde funnet det uråd å få saken fremmet i tilstrekkelig utredet stand i tide. Han håpet imidlertid det ville være mulig å få fremmet en proposisjon til Stortinget like over nyttår, slik at behandlingen kunne forseres, saken løses og byggingen påbegynnes ut på våren 1936.

Saken fikk da også en effektiv behandling i departementet, og Kirke- og undervisningsdepartementets innstilling "Om opførelse av kringkastingshus" ble bifalt ved Kronprinsregentens resolusjon 1. februar 1936, og forelagt Stortinget som tillegg nr. 1 til stortingsproposisjon nr. 1 (1936). Hvor optimistisk departementet var på byggeprosjektets vegne illustreres ved følgende avsnitt hentet fra proposisjonen: "Forsåvidt Stortingets beslutning om byggearbeidets igangsettelse kan foreligge i løpet av februar 1936 vil bygningen kunne være ferdig til omkring nyttår 1938." Proposisjonen kom imidlertid opp til behandling i Stortinget først 19. mai, og selv umiddelbart før behandlingen ble det reist spørsmål om saken fikk flertall. Avisen Tidens Tegn går i sitt lørdagsbilag "Fjernsyn og radio" (hvilken framsynt tittel!) sterkt inn for bygging av et nytt kringkastingshus, men kan samtidig melde om stor usikkerhet foran stortingsbehandlingen. Stortingsrepresentant Mjaavatn fra Bondepartiet i Nordland legger ikke skjul på hva denne usikkerheten består i: "Tenk om kringkastingen kunde få et gunstig leietilbud, vilde ikke da store summer være spart? Kringkastingen fikk ifjor pålegg om å undersøke hvorledes det lå an med leieforholdene, men ennu er ikke spørsmålet helt avklaret. Jeg mener at saken kan falle på grunn av dette, og derfor ville det utvilsomt være klokest om kringkastingens millionprojekt ikke blev fremmet før alle ting var bragt på det rene." Som en konsekvens av dette syn fremmet han et utsettelsesforslag som i Stortinget bare fikk 34 stemmer.

Stortingsbehandlingen var preget av de uheldige erfaringene med Vinmonopolets nybygg på Hosle, som ble langt dyrere enn forutsatt av Stortinget. Eyvind Getz, som representerte Høyre i Oslo, var positiv til bygging av et eget hus for kringkastingen, men ønsket en tilføyelse til innstillingen som forutsetning for sin tilslutning: "Regjeringen oppnevner en sakkyndig komité utenom styret med mandat til å gjennemgå byggeplaner, beregninger og overslag og forelegge sin utredning for Kirkedepartementet, som derefter avgjør om og når byggearbeidet skal settes i gang." Statsråd Hjelmtveit syntes det var "noget helt ekstraordinært i dette at der i dette tilfelle skal nedsettes en sakkyndig komité til å gjennomgå de av den forberedende komité og av departementet og av statens bygningsinspektør gjennomgåtte planer." En byggekomité skulle naturligvis nedsettes så snart Stortinget har vedtatt å bygge. Men å gjennomgå de foreliggende planer en gang til anså han som en mistillit til det forberedende arbeidet departementet hadde utført. Forslaget fra Getz ble med 68 mot 50 stemmer ikke bifalt, men det provoserte fram innlegg i Stortinget som skulle få konsekvenser for byggesakens videre skjebne.

Hjemtveit understreket nemlig det som var skrevet i proposisjonen om "at arbeidet ikke vil bli satt igang før det er innhentet bindende anbud," og mente Stortinget burde være fornøyd med dette. Formannen i Stortingets post-, telegraf- og kystfartskomité, Harald Halvorsen, som i det sivile var ansatt i Televerket og som representerte Arbeiderpartiet fra Akershus, siterte også fra komitéens innstilling på dette punkt: "Man vil dog sterkt understreke hvad departementet har uttalt at det ikke må bli tale om overskridelser, og at arbeidet ikke må igangsettes før det ved bindende anbud er bragt på det rene at bygget kan fullføres indenfor overslagets ramme."

4. Byggekomitéen starter detaljprosjekteringen

Styret i NRK hadde anslått de totale byggekostnader for kringkastingshuset til kr. 2.428.450,-, som i det alt vesentlige skulle dekkes av kringkastingens egne fondsmidler.

Etter at Stortinget 19. mai 1936 hadde gitt klarsignal til oppføring av et kringkastingshus på bygslet tomt av Vestre Akers prestegårds grunn i det vesentlige overensstemmende med de foreliggende planer og omkostningsberegninger, oppnevnte departementet 27. juni 1936 en byggekomité med stortingsrepresentant for Høyre i Oslo, murmester Arthur Nordlie, som formann, og med ekspedisjonssjef Per Vigstad i Kirke- og undervisningsdepartementet, formannen i NRKs styre, dr. juris. Arnold Ræstad, telegrafdirektør Hermod Pedersen og riksarkitekten, Fr. Crawfurd-Jensen, som medlemmer. Den siste ble valgt til komitéens viseformann. Overarkitekt Johs. Th. Westbye ved Statens bygningsinspektorat ble oppnevnt til sekretær for byggekomitéen.

18. september kan så NRK undertegne kontrakten med Nils Holter, som i samarbeid med arkitekt Ole øvergaard skal utføre oppdraget som utførende arkitekter for Kringkastingshuset. Grunnen til at den erfarne sykehusarkitekten Ole øvergaard går inn i prosjektet sammen med Nils Holter skyldes regelen om at yngre arkitekter som fikk overlatt et større offentlig byggeprosjekt var pålagt å ha med seg en mentor i utformingen av planene. Da Ole øvergaard i oktober 1940 ber seg løst fra kontrakten, går det fram at han i praksis ikke har hatt noe med kringkastingsbygget å gjøre siden byggestart i 1938. På grunn av krigssituasjonen ble han imidlertid ikke formelt løst fra kontrakten før 18. desember 1946. Fordi formannen i NRKs styre Arnold Ræstad selv er medlem av byggekomitéen, bemyndiger styret 31. oktober 1936 formelt riksprogramsjef Olav Midttun til å representere Norsk rikskringkasting som byggherre ved utarbeidelsen av de endelige planer for bygget. Loddet er nå kastet. Rollene er fordelt, og spillet kan begynne. For fortsatt er det langt fram til det første spadetaket kan tas på den tomta der Norges nye kringkastingshus skal reise seg.

Også byggekomitéen med sekretær og arkitekter - og på initiativ fra byggekomitéen kontroll- og studiosjef Fritz Gythfeldt - legger ut på en studietur til de nye kringkastingshusene i Europa. For Arnold Ræstad og Fr. Crawfurd-Jensen, som også var på studieturen for juryen i arkitektkonkurransen, må det bli mye repetisjon av tidligere inntrykk: København, Berlin, Hilversum og London. Erfaringen var fortsatt at det hadde vært vanskelig å forutsette kringkastingens behov for økt antall lokaler etter hvert som virksomheten ekspanderte. Det var viktig å ikke "bygge seg inne". Mange av kringkastingsselskapene forsøkte febrilsk å innhente det forsømte ved store eiendomskjøp enten i tilslutning til eller i umiddelbar nærhet av de eldre hus. Holters konklusjon er alarmerende: "Hvis Marienlysttomten skulde by på vanskeligheter i disse henseender bør det undersøkes om ikke andre beileiligere tomter kan finnes som uten å medføre nye vanskeligheter tilfredsstiller de ovenfor nevnte krav."

Foreløpig reagerer ingen på dette utspillet. I februar 1937 ser det tvert imot ut til at alt ligger til rette for å innhente anbud på selve byggearbeidene, slik at byggingen kan komme i gang samme år. Riksprogramsjefen meddeler som byggherre byggekomitéen formelt at drøftelsene om planene til et nytt kringkastings-hus er avsluttet 17. februar. "Alle instanser skulde således være tatt med på råd, så bygningen og utnyttingen av rummene skulde være så tilfredsstillende som det er mulig å få det hele innenfor rammen som er optrukket i de planer og omkostningsberegninger hvortil Stortingets beslutning om kringkastingshuset henviser," skriver Olav Midttun - for anledningen på bokmål. Departementet blir bedt om i likhet med styret å godkjenne de foreliggende planer.

Den prosessen som nå følger forteller mye om hvilken forsiktighet myndighetene la opp til rundt offentlige byggeprosjekter. Departementet svarte nemlig at de ikke hadde innvendinger mot at det ble utarbeidet detaljerte planer for bygget, men at bygging først kunne igangsettes på grunnlag av bindende anbud fra entreprenør. Og da byggekomitéen 22. april melder at den endelige byggesummen på grunn av generell prisstigning på 25% vil måtte overstige det beløpet som tidligere var forutsatt av Stortinget, svarer departementet at dersom ikke byggearbeidet kan fullføres innenfor oppgitt kostnadsramme, så må hele saken på nytt forelegges Stortinget før det gis endelig klarsignal til bygging. I mai reiste Nils Holter og Ole øvergaard til Wien for å se på det nye kringkastingshuset som ble bygget der. Og de kom tilbake med nye idéer og bekreftelse på gamle mistanker når det gjaldt kravene til lydisolasjon, akustiske forhold og tekniske anlegg. For det første måtte studioene ha separate fundamenter. For det andre måtte hvert studiofundament deles opp med horisontal fuge med innlagt gummiisolasjon for å hindre overgang av lyd gjennom fundamentene. Og for det tredje ville det være nødvendig med glassvatt som absorberende stoff i mellomrommet mellom de for-skjellige studioene. Telegrafstyret uttalte om de utvidelsene og forbedringene av den tekniske del av bygningen at de var nødvendige, og forutsatte at det ikke ville bli foretatt noen reduksjoner under detaljutformingen.

En annen kostnadsdrivende forbedring av bygningen var installasjon av flere heiser. Konsulentfirmaet Nefas fant det ikke betenkelig å bygge flere heiser i bygningen, "forutsatt at disse anbringes utenfor studioavdelingen og isoleres på betryggende måte." Likevel var det forbedringene av ventilasjonsanlegget som bød på den største utfordringen. Den lydtekniske konsulenten hadde satt som krav at dette måtte isoleres slik at det ikke forårsaket sus eller hørbar støy i noe studio. Ventilasjonskanalene måtte anbringes slik at de ikke dannet antydning til lydbroer mellom studioesker og fundament, mellom studioesker innbyrdes eller mellom studioesker og den øvrige del av bygget. Kanalenes lengde, utforming og innvendige foring måtte være slik at lyddempingen fra et studio til et annet, korteste vei gjennom kanalen, minimum var 80 dB. Lydkonsulenten foreslår at en for å minimalisere støyen mellom studioene plasserer ventilator med varmebatteri på et isolert betongfundament, og at det ved overgangen til kanalen ble anbrakt en elastisk forbindelse i form av en skinn- eller seilduksmansjett. Kanalene kunne anbringes på grunnen, festet til hovedbygget eller studiofundamentene, men ikke til noen konstruksjon som står i forbindelse med studioeskene. De første fem metrene av kanalene måtte kles med et absorbsjonsmateriale som asbest, og de måtte munne ut i trykk-kammer som samtidig skulle tjene både som akustisk filter og fordelingskammer til de forskjellige studioene.

Og endelig 24. august 1937 slutter styret i Norsk rikskringkasting seg til byggekomitéens (og arkitekt Holters) forslag om å endre på den fastsatte plassering av kringkastingshuset. De vil flytte bygget vestover fra Kirkeveien og mot Tørteberg og den nye universitetsbyen på Blindern. Det viktigste for byggekomitéen var nok de muligheter til senere utvidelser som den nye tomta gav. Den nye tomta var på 18 mål, mens den opprinnelige tomta var på 10 mål. I et brev fra NRK til Kirke- og undervisningsdepartementet 19. desember 1939, hvor en protesterer mot den foreslåtte plassering av Marienlyst skole, heter det om årsaken til endringen av plassering av kringkastingshuset: "Denne flytting ble foretatt av forskjellige grunner. For det første ville en sikre seg at huset ikke ble innebygget mellom store leiekaserner, idet en serie boligbygg på 7 Ý 8 etasjer var planlagt på syd- og nordsiden av kringkastingshuset. En del av disse kaserner er allerede oppført. Videre ville en sikre kringkastingen en beliggenhet som kunne oppfylle de vidtgående krav som vil bli stillet til det nye hus i fremtiden. Og endelig var hensynet til husets egen monumentale beliggenhet en avgjørende faktor, idet dette hus, det eneste i sitt slag i landet, burde få en så fri og fremtredende plass som det, i kraft av sin egenart, hadde krav på." Når så tilføyes at denne plasseringen, som altså er den kringkastingshuset har i dag, også var riksarkitektens opprinnelige forslag, skulle alle være fornøyd.

5. Stortinget vedtar for annen gang bygging - 22. juni 1938

Det gjenstår imidlertid å få Norges Statsbaner, som eier tomteområdet, til å akseptere salg. NSB hadde i sin tid ervervet arealene på Marienlyst for å bygge en ny jernbanelinje fra Grefsen til Bestun. Inntil sommeren 1936 var det fortsatt usikkert om Grefsen-Bestunbanen skulle bygges over jorda eller føres i tunnel forbi Marienlyst.

I den prosjekterte overflatetraséen skulle det bygges en jernbanestasjon - Majorstuen stasjon - nettopp på det stedet hvor kringkastingshuset ligger i dag. Og selv etter at Stortinget valgte tunnel-alternativet, måtte NSB ta visse forbehold når det gjaldt plassering av kringkastingshuset: "I tilfelle kringkastingshuset blir helt utbygget før Grefsen-Bestunbanen kommer til utførelse, kan det ved arbeidet med tunnelen bli meget vanskelig å sikre kringkastingshusets nærliggende fundamenter mot skade. Det kunde derfor være ønskelig om huset kunde orienteres, plaseres eller utformes således at den minste avstand fra jernbanelinjen kunde bli så stor som mulig, og at det treffes de forføininger ved fundamenteringen som grunnens beskaffenhet i forbindelse med tunnelens dybe beliggenhed med rimelighet måtte tilsi." Byggekomitéen forsikrer at en har tatt hensyn til disse forhold, og en tar sjansen på å bygge det nye kringkastingshuset like over en prosjektert jernbanetunnel. Vi får være glade for at Grefsen-Bestunbanen aldri ble realisert.

I den nye proposisjonen om bygging av kringkastinghuset av 13. mai 1938 gjennomgås sakens historikk med utgangspunkt i at kringkastingens lokaler lenge har vært helt utilstrekkelige. Dette "gjør sig efter departementets mening gjeldende med langt større styrke nu. è utsette byggingen bør det derfor efter departementets mening ikke bli spørsmål om." Departementet slutter seg til styrets forslag om å øke overslaget for kostnader til bygging av kringkastingshuset til kr. 4.835.000,-, en økning på 96% fra det overslag som tidligere var godkjent av Stortinget. Omlag halvparten av kostnadsøkningen skyldtes endrede forutsetninger, den andre halvdel inflasjon. I Post-, telegraf- og kystfartskomitéen aksepterte en den tvangssituasjonen NRKs styre hadde havnet i, og til tross for at en utsettelse av byggingen kunne vært hensiktsmessig "nettopp nu når byggeprisene er fastlagt efter en høikonjunktur der efter alt å dømme meget snart igjen vil forsvinne," går komitéen samlet inn for bygging.

Om debatten i Stortinget er det å si at enkelte representanter kunne ri sine kjepphester, men uten at byggekomitéens, styrets eller departementets konklusjoner ble rokket ved. Meinich Olsen syntes det var "forferdende å se hvorledes utgiftene til dette hus er steget." Og den tidligere statsminister fra Venstre, Joh. Ludw. Mowinckel sa kanskje hva mange tenkte: "Vi stod en hel rekke tingmenn ute i Eidsvollsgalleriet og så på modellen av det kjempebygg som nu skal opføres, og jeg tror de fleste var noget trykket av den enorme størrelse av det bygg som det her er tale om. Men for ikke sakkyndige er det naturligvis umulig å si, at dette er for stort." Den nevnte modellen avstedkom også en sår bemerkning fra komitéformannen, Harald Halvorsen: "Det vilde vært interessant om den modell var kommet hit før, så man hadde hatt anledning til å se litt på den og kunde gjort sig nærmere bekjent med disse ting, som man nu en gang skal behandle." Saksordfører Mjaavatn var fornøyd over at prinsippet med faste anbud før Stortingets bevilgning nå var blitt knesatt i forbindelse med bygging av kringkastingshuset, og traff trolig stemningen nokså presist på hodet med følgende replikk: "Jeg må også ærlig innrømme at det forekommer mig at være nokså hårdhendt at man skal måtte bevilge 4 - 5 mill. kroner til bygging av kringkastingshus her i landet, men komitéen har ikke den nødvendige sakkyndighet til å kunne si at det og det kan sløifes, og her og der kan det indskrenkes. Vi hadde valget mellem enten å godta de fremlagte planer eller å forkaste dem." Og denne gang fremmet han ikke noe utsettelsesforslag. Han hadde likevel fått utsatt byggingen i to år.

Byggekomitéens formann, Høyre-representanten Arthur Nordlie, var av naturlige grunner den i Stortinget som ved siden av statsråden først og fremst forsvarte bygging av et nytt kringkastingshus i det foreliggende format og til den høyere pris. Han kommer i debatten også med en blomst til arkitektene som det er grunn til å notere seg: "Jeg vil like overfor arkitektene gjerne ha sagt, at jeg har sjelden støtt på folk som har gått inn i sitt arbeide med sådan liv og lyst som disse to herrer gjorde, efter at de hadde sett de siste ting ute i Europa. De hadde et gjennomarbeidet forslag, som de godt kunde ha gått videre med og bygget på, men de tok op igjen hele det store arbeide - omkostningene tok arkitektene selv - efter at de hadde sett de store bygg der ute." Nordlie ville også ha seg frabedt påstandene om at kringkastingshuset var blitt for dyrt, og viser til at det nye kringkastingshuset i BrÅssel på størrelse med det norske koster dobbelt så mye å bygge enda byggekostnadene generelt er høyere i Oslo enn i Brüssel.

Én varig konsekvens fikk i hvert fall stortingsbehandlingen 22. juni 1938: Representanten Meyers innstendige anmodning om at det nye kringkastingshuset måtte bli kledd med norsk naturstein - først og fremst av hensyn til sysselsettingen i denne næringen. Statsråd Hjelmtveit tok opp denne hansken. Han fortalte at byggekomitéen nettopp hadde foreslått overfor departementet at merutgiftene til naturstein på ca. kr. 230.000,- kunne tas av krisemidler over Sosialdepartementets budsjett, og statsråden lovet å undersøke dette forhold nærmere. Også Harald Halvorsen så positivt på forslaget om å bruke naturstein på kringkastingshuset. "Jeg synes også at et hus som er av en beskaffenhet som dette, bør gjøres så presentabelt som mulig, men jeg vil innrømme at det hovedsakelige for mig når jeg henstiller til statsråden å prøve mest mulig å få denne sak løst, er hensynet til steinhuggerindustrien, som her i vårt land og i våre naboland har en sørgelig mangel på arbeid." Den kritiske iakttaker av fasaden kan fortsatt glede seg over den vedlikeholdsfrie Oppdals-skiferen på Kringkastingshuset.

6. Byggearbeidene kan starte - og møter nye vanskeligheter

Tirsdag 6. september 1938 klokka 14.30 var mye fintfolk samlet på byggetomta for å se statsråd Nils Hjelmtveit ta det første spadestikk. Begivenheten ble også behørig sendt ut direkte på riksprogrammet.

Programsekretær Einar Schibbye var konferansier og både Arthur Nordlie og Arnold Ræstad holdt taler. Den første gav et resymé av byggeprosessen så langt, den siste satte begivenheten inn i et større historisk perspektiv: "Vi håper at kringkastingen i sitt nye hus vil bli bedre istand til å fylle sin store opgave og bli den samlende kulturinstitusjon for vårt folk som den er tenkt til. Vi håper at som huset vil tilfredsstille kringkastingen, så vil det som sendes fra dette hus tilfredsstille lytterne. Og slik som lyttertallet stiger måned for måned og år for år, vil det være mer enn en talemåte når vi bytter om ord og sier: tilfredsstille folk. For bygningen av dette hus er et ledd i en stor, den hele nasjon omfattende utvikling."

Som entrepenør hadde byggekomitéen etter en anbudsrunde valgt mumestrene Kristiansen & Olsen. Det var et relativt lite firma, og Nils Holter hadde overfor byggekomitéen innstilt på at det større entrepenørfirmaet F. Selmer AS, som kunne gjøre jobben et halvt år raskere, og derved spare NRK for husleie, burde få oppdraget, men byggekomitéen valgte 25. mars 1938 å holde seg strengt til det rimeligste anbudet. Endelig kunne grunnarbeidet på det nye kringkastingshuset komme i gang. Gjennom bygningsfører Henrik Kjærs ukerapporter og studio- og kontrollsjef Fritz Gythfeldts kommentarer til dem, kan vi detaljert følge utviklingen. Gravingen fortsetter med fire mann med spader ut uka. På lørdag var gravemaskinen kommet på plass og satt i arbeid. Det rapporteres om et minimalt lag med matjord fordi tomta tidligere har vært benyttet som skraphaug. Den utgravde massen blir plassert foran sør-vestre fasade, terrenget skal fylles opp ca. tre meter for å danne et innkjøringsplatå. Grunnen består av fjell og leire. Fjellet er dårlig, løst og fullt av sprekker. Leiren er så hard at den delvis må sprenges med dynamitt. I to meters dybde under det som senere skal bli Store studio treffer en på et sandlag med vannårer, men arkitekt Holter kan berolige med at vannåren vil forsvinne. Bekken som renner fra tomtens nord-østre side må legges i kulvert ned og over den planlagte veien på nedsiden av Store studio. I begynnelsen av
desember er tomta gravet ut i sin helhet og gravemaskinene kan sendes vekk.

Men før vi kommer så langt har byggeplassen på Marienlyst opplevet sin første arbeidsnedleggelse. 12. november legger graverne ned arbeidet fordi det ikke er kommet til enighet om betalingen. Denne første arbeidsnedleggelsen blir ikke langvarig, men i april 1939 streiker jernbindere og forskalingssnekkere i fire uker. Bakgrunnen for konflikten hadde forbindelse med spørsmålet om varme- og ventilasjonsanlegget. Det var nemlig blitt bestemt å trekke arbeidet noe i langdrag i påvente av en endelig beslutning om utvidelse av dimensjonene på dette anlegget slik at det også kunne ta seg av framtidige utvidelser. På grunn av dette oppnådde ikke forskalingssnekkere og jernbindere, som jobbet på akkord, den samme fortjenesten som de normalt ville hatt ved andre bygg. Entrepenøren hadde antydet at en samlet utbetaling på kr. 10.000,- ville kompensere for de manglende tilleggene. Like før påske fremmet imidlertid arbeiderne krav om totalt kr. 23.000,-
i kompensasjon, og da dette kravet ikke straks ble innfridd, nedla de sitt arbeid ulovlig. Arbeidsgiverforeningen fortalte de streikende arbeiderne i brev at ingen forhandlinger var aktuelle før arbeidet ble gjenopptatt. Etter fire ukers streik startet arbeidet igjen, men da var kravet økt til kr. 56.000,-. Byggekomitéens arbeidsutvalg forhandlet direkte med arbeiderne, og fikk kravet ned til kr. 48.000,-, men da satte arbeiderne hardt mot hardt, og sa de ville finne seg arbeid ved andre anlegg dersom dette kravet ikke ble innfridd. Etter råd fra Nils Holter gikk byggekomitéen da med på kravene.

Sommeren 1939 dukker det opp et nytt teknisk spørsmål hvor byggherren etter hvert blir drevet over på defensiven. Spørsmålet er om en skal basere oppvarmingen primært på elektrisk fyring i stedet for oljefyring som opprinnelig prosjektert. I byggekostnader dreier det seg om et merutlegg på ca. kr. 85.000,- å installere begge deler ifølge arkitekten, som anser fordelene ved elektrisk oppvarming som helt opplagt, "i det man derved praktisk talt frigjør sig for avhengigheten av utenlandsk brensel, foruten en rekke andre fordeler i driftsmessig henseende." Byggekomitéen overlater til styret å ta stilling til saken, og de oppgir på styremøte 23. august 1939 tanken om elektrisk oppvarming av kringkastingshuset. Spørsmålet tas imidlertid opp igjen av byggekomitéen allerede i september, og i mai 1940 bekrefter Arthur Nordlie at byggekomitéen fra arkitekt Holter har fått beskjed av direktør Sundt om "at elektrisk oppvarming skal komme til utførelse i Norsk rikskringkastings nybygg."

Hvem er så denne direktøren som et halvt år etter kan overprøve styrets vedtak? Høsten 1939 hadde regjeringen i forståelse med Stortinget bestemt at det skulle ansettes en administrator i NRK for å lette institusjonens styre fra den store saksmengden som til da hadde hvilt på det. Selv om Arnold Ræstad søkte stillingen, fikk han den ikke, og gikk i protest av som styreformann. Han ble reddet av krigsutbruddet ved at han fortsatte som leder av den frie norske kringkasting så lenge krigen varte i Norge og fra 10. juni 1940 i London. Både Stortinget og regjeringen ville ha en reell endring, ikke bare en stillingsrokkade. Den 37 år gamle byråsjef Egil Sundt i Finansdepartementet var ved siden av Ræstad og redaktør Thommesen i Tidens Tegn den eneste kvalifiserte søker. Han fikk imidlertid ikke satt mye preg på institusjonen. Straks etter tiltredelsen foretok han en embetsreise for Finansdepartementet til USA, og var ikke tilbake før våren 1940. I september samme år ble han i tilknytning til den nazistiske nyordningen av NRK avsatt av NS. Etter krigen var han delvis konstituert i andre statsoppdrag før han 1. juli 1946 offisielt forlot NRK for å tiltre stillingen som generaldirektør i Norges Statsbaner. Men han sørget altså i sin korte funksjonstid for at vi i dag også har elektrisk oppvarming av kringkastingshuset, og vi finner hans signatur på NRK-dokumenter også i 1947. Da hadde Stortinget vedtatt en ny administrasjonsordning for NRK med en kringkastingssjef med både administrative og redaksjonelle funksjoner som øverste leder, og statsråd Kåre Fostervoll hadde sommeren 1948 tiltrådt som institusjonens første kringkastingssjef.

Alle de små og litt større forsinkelsene gjør at byggherren etter hvert er bekymret for når bygningen er ferdig til innflytting. Ved igangsettingen av bygge-arbeidene var det forutsatt at arbeidet skulle ta to og et halvt år, slik at innflytting kunne finne sted våren 1941. I slutten av april 1939 tror Nils Holter fortsatt at kontorblokken og talestudioene kan være i driftsmessig stand til det opprinnelig fastsatte tidspunkt, 1. mars 1941, til tross for at en på det tidspunkt er forsinket i forhold til framdriftsplanene med fire måneder. I november 1939 fastsettes tidspunktet for innflytting av arkitektene til høsten 1941. I ettertid vet vi at mye skulle hende i Norge innen den tid. Ting som ikke var like lett å forutsette ut fra rent bygningstekniske beregninger. I februar 1940 kan imidlertid byggekomitéen med
stolthet melde til styret at bygningen nå i løpet av tre uker vil være under tak, og de foreslår at det i henhold til vanlig praksis ved statlige bygg utbetales kr. 10,- pr. arbeider og kr. 20.- pr. formann i kranseskål, og at totalkostnadene, kr. 930,-, dekkes av byggets administrasjonsutgifter.

7. Verdenskrigen kommer til Norge

Forutsetningen for bygging av det nye kringkastingshuset hadde hele tiden vært at det skulle dekke de samme studio- og kontorbehovene Norsk rikskringkasting hadde ved byggestart. Det nye huset skulle dekke behovene bedre enn de gamle leide lokalene, men skulle ikke i utgangspunktet være bygget for større utvidelser.

Byggekomitéen forutsatte imidlertid at slike utvidelser ville bli nødvendige ganske snart, og ble ikke minst styrket i slike tanker av erfaringene fra de andre kringkastingsselskaper i Europa. Allerede på styremøtet 17. mars 1939 tok riksprogramsjef Olav Midttun opp spørsmålet om framtidige utvidelser, og støttet arkitektens og byggekomitéens planer om å gi ventilasjons- og varmeanlegg en kapasitet som også kunne omfatte slike utvidelser: "Det er heilt turvande at alt som også og må gjerast no til å førebu og leggja til rette planar med tanke på utvidingar, vert gjort, så vi ikkje "byggjer det fast". For alt då huset vart planlagt, var vi på det reine med og sa frå om at huset var i minste laget. Slik som Kringkastinga har veksi i åra etterpå, er det heilt klårt at huset vil vera for lite, når det er ferdig. Det gjeld visseleg alle greiner, både kontorblokken, tekniske deilda og studioblokken. Det er difor heilt turvande at ein har utvidingar i tankar og førebur at ein kan gå i gang med dei så snart det vert plent naudsynleg og tilhøva er slik at ein kan gjera det. Det vil vera heilt uforsvarleg for framtida å gjera noko anna."

Riksarkitekten hadde i desember 1939 forelagt Finansdepartementet det prinsipielle spørsmålet om pristillegg på grunn av krisesituasjonen til uttalelse. 28. februar 1940 forelå departementets svar undertegnet finansminister Oscar Torp. Departementet så spørsmålet "slik at hovedregelen må være at inngåtte kontrakter skal holdes og at vedkommende kontrahent ikke skal ytes noe tillegg medmindre han har juridiske krav herpå. Det kan imidlertid tenkes at forholdene i enkelte tilfelle kan ligge slik an at det kan være rimelig og kanskje også fordelaktig for staten å gå med på et rimelig tillegg selv om kontrahenten ikke kan antas å ha noe rettslig begrunnet krav herpå. Dette gjelder således tillegg for stigning i arbeidslønninger etter tariffavtaler, hvor det ikke er regnet med muligheten av slike forhøyelser ved kontraktens inngåelse. Spørsmålet om tillegg til inngåtte kontrakter må forelegges vedkommende fagdepartement hvorunder byggearbeidet hører."

Under henvisning til finansdepartementets brev anbefaler byggekomitéen for Norsk rikskringkastings nybygg følgende overfor styret og Kirke- og under-
visningsdepartementet: "a) at prisstigningen for utførte arbeider beregnes som et prosentmessig tillegg til de foreliggende enhetspriser, basert på den gjennomsnittlige prisstigning i angjeldende tidsrom. b) at prisstigning på ikke utførte arbeider på forhånd forsøkes avtalt med entrepenøren, også basert på den gjennomsnittlige prisstigning i angjeldende tidsrom. c) at byggekomitéen innenfor de beløp som er oppført i proposisjonen, får adgang til å tilstå pristillegg, uten å forelegge hvert enkelt tilfelle for departementet." Om dette forslaget bemerker riksprogramsjef Olav Midttun i et håndskrevet notat datert 20. april 1940: "Riksprogramsjefen har ikkje noko aa legja til dette, anna sluttar seg til det Byggjenemnda har haldi fram. Eg skal og paa ny understreka kor overleg viktig det er for arbeidet vort at bygget vert ferdig snarast raad er."

Entreprenøren Kristiansen & Olsen hadde kontraktsfestet ferdigstillingsdato 24. januar 1940 kl. 12.00. Arkitekt Holter vurderte det slik at den forlengede byggetiden ikke kunne lastes entrepenøren, men skyldtes "byggets egenart og de disposisjoner som er truffet for å få et best mulig anlegg." Og at entrepenøren derfor hadde juridisk krav på tillegg til anbudssummen. "Etter den stilling spørsmålet er kommet i gjennom svaret på vårt brev av 17. august, som gjør det klart at pristilleggene ikke er skjønnsmessige og tilfeldige krisetillegg, men tillegg som er begrunnet i forsinkelsen for hvis økonomiske følger entrepenøren ikke har risikoen, har en antatt at det var betenkelig å ekspedere saken. Dette gjelder så meget mer som utgiftene vil bli holdt innenfor det beløp styret har ført opp i budsjettforslaget," skriver Egil Sundt i en orientering til styret 28. august 1940.

I september 1940 blir både administrerende direktør Egil Sundt og riksprogramsjef Olav Midttun avsatt av Nasjonal Samling. Dette er en konsekvens av at tyskerne har oppgitt tanken om å etablere en bred norsk regjering, og den tyske rikskommisæren i Norge, Josef Terboven, forbyr derfor 25. september 1940 alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling, og utnevner 13 kommisariske statsråder som skal ta over regjeringen av landet. Allerede 28. september overdrar den kommisariske statsråd for kultur- og folkeopplysning, Gudbrand Lunde, ledelsen av Norsk rikskringkasting til Hamar-advokaten W.F.C. Christie, og gir ham fullmakt til å omorganisere NRK med tittelen riksfullmektig. I brev av 3. oktober 1940 ber NRK ved nyutnevnt teknisk direktør Fritz Gythfeldt, som denne høsten melder seg inn i NS, Departementet for Kultur og folkeopplysning om at "Det ærede Departement entlediger byggekomitéen i sin helhet og anmoder murmester A. Nordlie, riksarkitekt Crawfurd-Jensen om sammen med direktør F. Gythfeldt og danne den nye byggekomité. Nye instrukser må utarbeides for byggekomitéen, og man vil foreslå at Riksfullmektigen gis bemyndigelse til å utarbeide slik instruks." I sitt møte 15. oktober gjennomgikk byggekomitéen Gythfeldts utkast til ny instruks, og konkluderte med at riksarkitekten skulle utarbeide et revidert forslag "i henhold til drøftingene i møtet". Den nye instruksen blir sendt riksfullmektig Christie, som 2. november 1940 bestemte at den nye instruksen skulle anses gjeldende straks.

Styret i Norsk rikskringkasting ble formelt entlediget 7. desember 1940, men hadde ikke vært innkalt til møte siden nyordningen 28. september, og erklærte 23. januar 1941 overfor "riksfullmektigen" at det hadde betraktet seg som ute av funksjon fra og med den nye ordning av Norsk rikskringkasting trådte i kraft. I brev av 24. oktober til Departementet for Kultur og folkeopplysning ber riksfullmektig Christie om godkjenning til bruk av nærmere tre millioner kroner i tillegg til tidligere bevilgninger for å få rikskringkastingens nybygg fullført. Av dette er kr. 230.500,- nødvendig for overhodet å få huset ferdig. Av andre større poster kan nevnes kr. 150.000,- til innredning og behandling av diverse rom, kr. 50.000,- til forandringer i kontorfløy, kr. 300.000,- til granittkledning av hovedfasade, kr. 145.000,- til utvidelse av tomtearealet, kr. 100.000,- til kunstnerisk utsmykning og kr. 155.000,- til økning av diverseposten. Av hensyn til driften er det imidlertid "ubetinget nødvendig å ha garasje samt bolig for vaktmester, maskinmester og sjåfør. En slik bygning var tidligere påtenkt, men den er dessverre blitt sløyfet." Til garasje og bolig samt utvidelse av hovedbygningen og arrangement i store studio budsjetteres det med kr. 1.690.000,- slik at de totale anleggskostnader for Norsk rikskringkastings nybygg kommer opp i kr. 8.690.000,-. Argumentasjonen for å proritere disse kostnadene er ført i pennen av Fritz Gythfeldt, og minner svært om argumentasjonen til kringkastingens tidligere ledelse: "En institusjon som er i slik rivende utvikling, krever at man er forutseende og ikke bare planlegger byggingen i prinsipp slik at utvidelse og forandringer overensstemmende med utviklingens krav kan utføres, men også at de arbeider som virkelig blir utført ikke bare dekker behovet for dagens, men også tar sikte på i all fall noen tid framover."

8. Nye makthavere og nye ambisjoner

Politisk ble kringkastingen prioritert høyt av de nye makthaverne i landet. En rullerende radioutstilling, "Kringreisa", ble satt igang 4. desember 1940 i Stavanger. Kommisarisk statsråd Gudbrand Lunde kom ved åpningen av denne utstillingen også inn på det nye kringkastingshuset i Oslo: "Det har dessverre tatt lang tid å få det
ferdig, og det blev somlet så lenge av Kringkastingens tidligere ledelse under det gamle systemet, at da huset begynte å nærme seg fullendelse var det allerede blitt for lite. Og allerede nu - et halvt år før innvielsen - har den nye ledelse funnet å måtte gå til utvidelser."

7. desember 1940 ber Finansdepartementet NRK om en oversikt over hvor mye utvidelsen av kringkastingshuset er beregnet å koste og hvordan merutgiften er tenkt dekket. Det brev Fritz Gythfeldt skrev til Kultur- og folkeopplysningsdepartementet 24. desember 1940 taler sitt tydelige språk om hvilken fri stilling de nye makthaverne i NRK så seg selv i forhold til bevilgende myndigheter: "I henhold til vedtak er Norsk rikskringkastings forbindelse med Finansdepartementet, Handelsdepartementet og Kirkedepartementet eliminert. Noen oppgave til Finansdepartementet ut over omkostningene for utvidelsen skulle derfor være overflødig. Dette så meget mere som det ikke er spørsmål om å søke staten om nye tilskot til bygget."

14. mai 1941 kommer okkupasjonsmaktens krav om forsering av tilbygget, og allerede dagen etter møtes en gruppe personer på Fritz Gythfeldts kontor for å "fastholde" beslutningen om å utvide det nye kringkastingshuset. Det sprenger rammen for denne framstillingen å gi noe som helst dekkende bilde av det renkespill av underlige motsetninger som preget NS-ledelsen av NRK. Helt tilfeldig kan det likevel ikke være hvem som er tilstede på et møte som skal konkretisere en så viktig beslutning. Foruten Gythfeldt var det tyskerne Paul MÅller-Franken og Benedikt Locher. Den første var fullmektig for regierungsrat Schaudinn, som ledet Gruppe Rundfunk i Reichskommisariatets avdeling for folkeopplysning og propaganda. Den andre var en tysk radioingeniør sendt opp med Blücher 8. april 1940 for å føre kontroll med kringkastingen. Jakob Tønder hadde allerede i sin posisjon som annonseakkvisitør i Kringkastingsannonsene vært mistenkt for spionasje for tyskerne. Han var ved nyordningen belønnet med en posisjon som NRKs sjefssekretær på linje med Thorstein Diesen. Carl Bødtker var på dette tidspunkt
forvaltningsdirektør i NRK. Arkitekt Nils Holter var med på møtet, men verken formann eller nestformann i byggekomitéen. Følgende ble i henhold til Holters
referat "fastholdt" på møtet: "1. Ny fløi paralell den nuværende nord-sydgående kontorfløi utføres med samme bredde, akseavstand og rumdybde som denne, samt får samme behandling fasademessig. 2. Den nuværende nord-syd-gående kontorfløi blir forlenget mot syd, og den nye fløi mot vest får samme fremsprang som den gamle kontorfløi mot øst, efter forlengelsen. 3. Forbindelsesfløien (forretningsfløien) utføres som ren kontorfløi i 4 etasjer (3 etasjer + mellometasje). Messe plasseres i ny fløi. 4. Kassehallen blir stående i sin nuværende utførelse. Vinnfang forandres. 5. Møterum skal tas op til fornyet behandling. Separate garderoberum skal søkes skaffet. Garderobeskap skal ikke plasseres i de enkelte kontorer."

Etter dette møtet begynner ting å skje raskt. Byggekomitéens formann blir orientert om de nye planene av Gythfeldt i brev av 20. mai. Her fortelles det at en gravemaskin allerede er leid og arbeidet med utgraving av tomten igangsatt i to skift. En har fått tilsagn om arbeidshjelp fra Arbeidskontoret i Oslo. Ferdiggjørelsen av studioene må også påskyndes mest mulig. "Det er derfor nødvendig å benytte regningsarbeid i stor utstrekning da det ikke blir tid eller anledning til å innhente anbud. Formentlig har en også nå så megen erfaring med denne art av arbeider at en skulle ha den nødvendige kontroll." Det fortelles videre at arkitekt Holter har utarbeidet nye planer, blant annet etter konferanse med herr MÅller-Franken. De nye planene skal forelegges riksfullmektig Christie 21. mai, hvoretter nytt møte i byggekomitéen kan holdes "til endelig avgjørelse av tilbyggets utseende m.v." 31. mai 1941 foreslår byggekomitéen at firmaet Kr. Stensrud & Søn AS overlates arbeidet med å støpe fundament, kjeller m.v. i det nye tilbygget. De får allerede samme dag klarsignal fra NRK om dette. Men helt skyfri er heller ikke virkeligheten under den politiske nyordning. 9. juni sender nemlig Forsyningsdepartementet et brev hvor en beklager at det under de nåværende forhold, hvor bare ca. 20 % av den vanlige mengde materialer og arbeidskraft innen bygningsbransjen er disponibel for det sivile norske behov, er nødt til å forby eller utsette en rekke byggeforetak som under normale forhold ville ha sin fulle berettigelse. "For Kringkastingens vedkommende gjelder det bl.a. flere av de hertil innsendte bestillinger til den påtenkte nye fløy på Kringkastingshuset ved Marienlyst. Denne bygningsfløy hører til et av de anmeldte bygningsforetagender, som en på våre lister foreløpig ikke har kunnet gi prioritet."

Hva gjør så de nye makthaverne i NRK når de møter slike vanskeligheter? De følger nyordningens logikk: Liksom de kommisariske statsråders autoritet hviler på reichskommisær Josef Terboven, henter også teknisk direktør Fritz Gythfeldt sin makt hos tyskerne. 17. juni går et brev til Forsyningsdepartementet: "Teknisk fløy av Norsk Rikskringkastings nybygg. Idet en viser til tidligere korrespondanse og til muntlig konferanse med Deres kontorsjef S. Selmer tillater en seg å meddele at Reichskommisaiat, Gruppe Rundfunk, har pålagt Norsk rikskringkasting å fullføre tilbygget. Arbeidet skal være avsluttet senest innen seks måneder. Heil og sæl! G. Holtskog/F. Gythfeldt" I et håndskrevet notat fra Fritz Gythfeldt datert 19. juni heter det: "Angående tilbygget på Kringkastingshuset har jeg konferert med Major S. Selmer. Saken er iorden når Norsk rikskringkasting skriver at bygget utføres på foranledning av Reichskommisariat, Gruppe Rundfunk. Slikt brev bør gå til Deptet i dag. Locher er enig i dette." Igjen viser det seg at Gythfeldt spiller både på Reichskommisariat Gruppe Rundfunk og Locher, som representerer Wehrmacht, når han skal klarere viktige avgjørelser med tyskerne. Historien om Gard Holtskog, som signerer Gythfeldts offisielle brev i denne perioden, illustrerer godt de håpløse forholdene i NRK-ledelsen. Som politiinspektør ble han i mars 1941 avgitt fra politidepartementet for å "drive personalundersøkelser for å søke fremmet Kringkastingens politiske sikkerhet." Nærmere om forviklingene i NS-ledelsen av NRK under krigen kan du lese i annet bind av Hans Fredrik Dahls NRK-historie "Over til London".

9. Byggekomitéens dilemma

Hvordan reagerer så byggekomitéen på den raske utviklingen i NRKs byggeplaner? For dem ble situasjonen helt ny med kringkastingens kommisariske ledelse 28. september 1940. Stortinget hadde gitt sin tilslutning bare til første byggetrinn. Det var eksplisitt uttrykt at ingen byggearbeider måtte iverksettes uten etter bindende anbud.


Publisert 29.08.2000 17:13. Oppdatert 29.08.2000 17:57.

Forutsetningene for de opprinnelige arealberegningene hadde imidlertid endret seg dramatisk da det ble bestemt at tekniske tjenester som tidligere hadde hørt under Telegrafstyret skulle inn under NRK. Det samme gjaldt bemanningen som hadde med innkreving av lisensavgift å gjøre. Dette var konkrete
forandringer i organisasjonen som krevde nye lokaler. Og i tillegg var de gjennom sine studiereiser forberedt på at kringkastingshuset måtte utvides. For Nordlie og Crawfurd-Jensen var det av avgjørende betydning at det var den tyske radioledelsen som stod bak kravet om forsert utvidelse av byggearbeidene. "Denne ledelse bestod i det vesentligste av fagfolk som så på bygget ut fra rent tekniske forutsetninger," som de senere skrev i sitt tilsvar til Riksrevisjonens bemerkninger i 1947. Værre hadde det vært om Rikskommisariatet ved sin avdeling for Bau und Technik var blitt satt på oppdraget. Da kunne man "ganske sikkert gå ut fra at
kringkastingens byggesak hadde vært fortapt." Byggekomitéen hadde også under hånden fått vite at Nasjonal Samling ønsket å drive fram byggeprosessen selv. Den gamle byggekomitéen var jo også formelt blitt oppløst 3. oktober 1940. Trolig er det Fritz Gythfeldt som har sørget for at Nordlie og Crawfurd-Jensen ble tatt inn igjen i komitéen. Som kontrollsjef var han tidlig blitt trukket inn i byggekomitéens arbeid, og hadde også deltatt i deres studiereiser. Det var han som på byggherren NRKs vegne mottok og kommenterte Kjærs løpende rapporter fra byggeplassen. Gythfeldt hadde lært Nordlie og Crawfurd-Jensen å kjenne som dyktige fagfolk som etter hvert forstod de spesielle krav som måtte stilles til et kringkastingshus, og han ville ha dem med videre i byggingen av den nye fløyen.

Etter krigen ble det formelle beslutningsgrunnlaget for utvidelsen av kringkastingshuset etterlyst. Det finner vi i et brev datert 11. august 1941 fra riksfullmektig W.F.K. Christie. Det er ført i pennen av Fritz Gythfeldt, og er skrevet etter konkret forespørsel fra byggekomitéen. Her heter det for det første når det gjelder "fullførelsen av det opprinnelige bygg", at differansen mellom det bevilgede beløp, kr.5.339.220,- og "det nå gjeldende overslag", kr. 7.000.000,- "stilles til disposisjon." For det andre stilles overslaget på kr. 4.835.000,- til oppføring av "teknisk fløy" også "ved rekvisjon på vanlig måte" til byggekomitéens disposisjon. For det tredje stilles omkostningen til bygging av garasje, kr. 160.000,- til disposisjon på vanlig måte. Brevet avsluttes med en bemerkning om at "Norsk rikskringkasting går ut fra at arbeidet som tidligere, fremmes på en rasjonell og økonomisk måte og at nødvendige oversikter over medgåtte beløp sendes inn. Den fungerende forvaltningsdirektør F. Kjelstrup har på sin kopi av bevilgningsbrevet påtegnet følgende kommentar for hånd: "Undertegnede gjorde idag opmerksom på til direktør Gythfeldt at på omskrevne tidspunkt (11/8-41) hadde N.R. ikke disponible midler til igangsettelse av nevnte arbeide. Hertil bemerket Gythfeldt at han som medlem av byggekomitéen ville sørge for at det ikke ble iverksatt større arbeid eller inngått større forpliktelser enn N.R. kunne bestride." Tidligere transportsjef Einar Kvistaas beskriver i 1993 situasjonen slik: "Muligheten var nå til stede for å fremme behov for utvidelser der planene hittil hadde vært snaut begrenset. Utviklingen skjedde raskt, og det gjaldt å stå på mens man kunne. Nå hørte man ikke lenger snakk om økonomiske begrensninger."

For byggekomitéen ble det viktigere å forhindre at planene for et funksjonelt kringkastingshus på Marienlyst skulle bli ødelagt enn å holde seg innenfor de økonomiske rammene som Stortinget hadde fastsatt. "Under disse forhold med okkupasjonsmakten og N.S. som de faktiske byggherrer for N.R., ville det uten tvil oppstå vanskeligheter med den videre utbygging. Skulle et brukbart resultat oppnås, måtte bygget på en eller annen måte hurtigst mulig låses fast." Derfor overhørte man de protester mot utvidelse av kringkastingshuset som kom fra Departementet for Kultur og folkeopplysning i november 1940. Forberedende spreng-ningsarbeider ble igangsatt omgående. Formell godkjenning til å starte grunnarbeidene ble gitt av bygningsvesenet i Aker 8. november. 30. november fikk Aker reguleringsvesen brev fra Universitetet, som ikke hadde innvendinger mot den prosjekterte garasje og funksjonærboligens beliggenhet. Etter kravet om forsering av nybygget fra tyskerne i mai 1941 ble det i juli undertegnet en kontrakt med Kr. Stensrud & Søn AS som opererte med tre måneders byggetid for oppføring av selve råbygget. 1. oktober var råbygget under tak. Byggekomitéen skriver i sin rapport til Riksrevisjonen om dette etter krigen: "Den daværende ledelse blandet sig til å begynne med ikke vesentlig opp i planleggingsarbeidet. Imidlertid flyttet N.S. inn i den gamle del av N.R.s nybygg i første halvdel av 1941 og fra nu av ble
situasjonen vanskeligere." For byggekomitéen var det derfor av største betydning at bygget ble forsert så raskt som mulig.

En av de viktigste begrensningene for framdriften var konstant mangel på de fleste byggevarer. Byggekomitéens møtereferater inneholder dokumentasjon om en lang rekke slike forhold. I referatet fra møtet 4. september 1940 heter det f.eks. at arkitektene gjør oppmerksom på at det for akustisk og annen innredning i nybygget er nødvendig å anskaffe en del tremateriale som teak, eik, bjerk, osv. "Da avgangen av slikt materiale er stort for tiden, og lagrene vil være tømt i løpet av et par dager, har arkitekten etter konferanse med formannen i byggekomitéen og med Riksarkitekten straks satt i gang med innkjøp av ovennevnte materialer." Arkitekten gjør i samme møte oppmerksom på at det også må foretas innkjøp av andre materialer som gradvis forsvinner, såsom strie, en del stoffer til dekning av matter i den akustiske bekledning, spiker, skruer, spikerslag, etc. "Det meddeles at glassvatt for øyeblikket ikke kan leveres i løs masse, mens derimot Rockwool kan skaffes fra Danmark, og arkitektene har på grunn av omstendighetene bestilt nødvendig Rockwool i løs masse 20 tonn istedenfor glassvatt." Riksrevisjonen ønsket en utredning om disse innkjøpene etter krigen, da en mente byggekomitéen hadde gått vel langt i sin iver etter å fremme utvidelsen av kringkastingshuset. Byggekomitéens svar på disse anklagene forteller mye om situasjonen: "Når Riksrevisjonen ønsker en fyldig utredning, kan man meddele at man heller ikke har veket tilbake for å kjøpe på svartebørsen. Således har bl.a. arkitekten kjøpt lim - vel og merke hornlim, som dengang forlengst var erstattet av mer og mindre ubrukelige ting - for adskillige beløp. Man tillater seg samtidig å meddele at det fra arkitekten hittil ikke er kommet noe krav om refusjon." Byggekomitéen forsvarer også innkjøpene på rent økonomisk grunnlag. For det første har det i perioden skjedd en vesentlig prisøkning på de fleste byggematerialer. "Man kan således nevne edeltre, som teak, ask, eik, osv. som idag (1947) er bortimot tre ganger så dyrt, som den gang innkjøpene ble foretatt." For det andre har en ved å kjøpe materialene direkte selv spart påslaget fra entrepenøren på materialene. "Man tillater seg å belyse spørsmålet om innkjøp ved et enkelt eksempel. Det ble i sin tid innkjøpt messingskruer for et betydelig beløp. Slike skruer er vanskelig å få den dag i dag. Ved dette innkjøp ble det senere mulig å gjennomføre løsningen med utskiftbar akustik i de forskjellige studios."

10. Tyskerne setter bremsene på

Forseringen av arbeidet med utvidelse av kringkastingshuset skjedde i en tysk begeistringsrus. De tyske styrker seiret på alle fronter. Det kunne synes som et tidsspørsmål når "nyordningen" ville være verdensomspennende. I januar 1941 fikk pressen adgang til det nye kringkastingshuset og lot seg imponere.

24. januar 1941 forteller Nils Holter til Morgenbladet at de forskjellige "avdelinger av kringkastingens administrasjon kan flytte inn i det nye bygg om en 3 - 4 ukers tid." Innflyttingen fastsettes til de siste dager av februar, slik at den kan være avsluttet 1. mars. Allerede i midten av mai starter arbeidet med den nye fløyen.

Radioen var et viktig proagandainstrument, men med de faste nyhetssendingene klokka 19.30 fra London ble radioapparatene et tveegget sverd. 2. august 1941 oppgav nazimyndighetene propagandakrigen over eteren ved å kunngjøre at samtlige radiomottakere i visse deler av landet skulle innleveres til politiet. Det ble bare en eksklusiv gruppe NS-medlemmer som fikk beholde radioapparatene sine. Foruten at det fra Marienlyst også ble produsert tyske sendinger for de 350 - 400.000 tyske soldatene som var i landet.

I første omgang ser ikke dette ut til å få konsekvenser for byggeprosessen. For å opprettholde et høyt tempo ble det arbeidet i to skift uten tillegg for overtidsarbeid. 10. november 1941 skjer den eneste alvorlige ulykken som er rapportert fra byggearbeidene. To arbeidere faller ned fra stillaset på garasjesiden av den nye fløyen i en høyde fra tredje etasje. Den ene, Georg Gjerstad, blir drept av fallet, mens den andre, Bjarne Berget, senere ble erklært 100% invalid. Mindre uhell og konfrontasjoner var likevel hverdagen på byggeplassen full av. Blant annet skaper det problemer at A-fløyen nærmest Kirkeveien delvis er tatt i bruk og fortsatt skal ferdigstilles mens B-fløyen bygges. I brev av 15. desember retter arkitekt Nils Holter oppmerksomheten mot de uheldige forhold som følger av dette:
"En har brakt i erfaring at de håndverkere som arbeider på Kringkastingen, vesentlig tømmermenn og snekkere, fra tid til annen utfører arbeider for Norsk
rikskringkasting etter ordre fra funksjonærene. Således blir dører rettet, skrivebord reparert, reoler utført etc., arbeider som vi ingen befatning har hatt med før notaen kommer hit. Arkitekten ber om at NRK finner fram til en person som kan ta det økonomiske ansvaret for slike småjobber, som "lett kan bringe forvirring inn i vår materialoversikt." Håndverkerne får beskjed om ikke å utføre slike oppgaver uten etter ordre fra bemyndiget person.

6. juli 1942 gav Rikskommisariatet melding til Forsyningsdepartementet om at byggearbeidet på det nye kringkastingshuset på Marienlyst i det alt vesentlige skulle være opphørt 1. oktober samme år. De ved byggearbeidets "stillegung" frigjorte arbeidskrefter og materialer skulle "bei anderen kriegswichtigen Bauforhaben einzusetzen." Krigslykken er i ferd med å vende for aksemaktene. De allierte vinner høsten 1942 flere viktige slag, og heller ikke Hitlers tyske tropper klarer å erobre Moskva. I Oslo formidler Fritz Gythfeldt den nye situasjonen til byggekomitéen i et brev 22. juli, hvor han redegjør for hvilke arbeider NRK vil prioritere at gjøres ferdig. Det gjelder først og fremst sju studiorom "hvorimot 5 ikke skal gjøres ferdig" og lokaler for lisenskontoret, som holder til på Tullinløkka "og har allerede en gang vært sagt opp til øyeblikkelig flytting." Han gjør byggekomitéen oppmerksom på at det sendes både et norsk og et tysk program og at "det er meget ugjørlig å få ordnet tjenesten på en slik måte at disse ikke kolliderer, det er derfor også i den tyske avdelings interesse at disse studios blir bygget ferdig." Gythfeldt avslutter brevet slik: "Vi må enn videre be Byggekomitéen om å søke utvirket at byggearbeidet blir hemmet så lite som mulig på grunn av de store ekstrautgifter som enhver forsinkelse av nybygget medfører for oss." Hvordan skal en tolke det? Er det en skjult oppfordring om å se bort fra Rikskommisariatets ordre?

I hvert fall blir dette på mange måter resultatet. Byggekomitéen, hvor Gythfeldt selv var medlem, la nå opp en strategi for å omgå ordren om opphør i byggearbeidene i størst mulig grad. Fra å spille åpent på tyskernes vilje til å forsere nybygget, drives byggearbeidene etter 1. oktober 1942 nesten som en form for illegalt arbeid. Arbeidet måtte skje vesentlig i det skjulte. De vanlige byggemøtene på byggeplassen ble innstilt. Alle rapporter om byggets framdrift ble inndratt. Alle arbeider som hadde med frontfasaden å gjøre ble innstilt. Etter hver arbeidsøkt ble det ryddet omhyggelig, slik at vesentlige spor etter byggearbeider ikke skulle vises. De innkjøpte materialene ble gjemt, sementen innmurt, kobberet dekket med papp, osv. Da representanter for Reichskommisariatet i begynnelsen av oktober innfant seg for å kontrollere at arbeidet var opphørt, fant de alt i orden. Den nye strategien hadde vært umulig å gjennomføre dersom ikke Reichskommisariatet selv allerede 13. oktober 1942 meddelte at en del av det nye kringkastingshuset skulle brukes som sykehus for Organisation Todt, og at det i den forbindelse ville være nødvendig med byggearbeider utover "den bisher fastgelegten Ausbauzustand." "Valget var ikke tvilsomt, og man gikk for å fortsette arbeidet så langt det under den oppståtte situasjon var mulig," skriver byggekomitéen i sitt tilsvar til Riksrevisjonen i 1947, og skryter uhemmet av hva en fikk til i en periode da bygge-arbeidene formelt var nedlagt: "Hele hørespillgruppen bestående av 5 studios og 2 kontrollrom med tilhørende birom, store musikkstudio med ventilasjonskjeller, kontrollrom, rekvisitarom og instrumentrom, forsterker- og relerom, kjelleren under studiogruppen, frontkontorer, dieselaggregat, osv. Man vil gjøre oppmerksom på at ingen av disse studios ble utført slik at de kunne brukes av okkupasjonsmakten. Man vil også gjøre oppmerksom på at det er installert et ekstra ventilasjons-aggregat, som foruten å være reserve, også skal betjene den fremtidige utvidelse av studiogruppen." Byggekomitéen er i ettertid rett og slett stolt av å ha utbetalt kr. 3.538.720,- i perioden fra 30. september 1942 til 8. mai 1945, "et beløp som kanskje for en stor del ellers måtte ansees som tapt."

Etter at innredningsarbeidene for Organisation Todt gikk mot sin avslutning våren 1943, ble situasjonen av byggekomitéen holdt mest mulig flytende. Det var til en viss grad mulig å fortsette en del av innredningsarbeidene fordi ledelsen i Norsk rikskringkasting stadig skiftet. Christie hadde ingen autoritet over sine rivaliserende norske direktører, og ble avsatt av Reichkommisariatet etter et år som riksfullmektig. Han ble etterfulgt av fylkesordføreren i Hordaland, Kjetil Harnoll, som igjen fra 1. juli 1942 ble erstattet av NTH-professor Hans Skarphagen. Også NRKs "egentlige" leder løytnant Paul MÅller-Franken ble i desember 1941 forflyttet til Tyskland og senere sendt til østfronten. Han ble erstattet av Hans-GÅnther Marek, som kom til Oslo fra Praha. Fra 1943 fungerte dr. Hellmuth Habersbrunner fra MÅnchen som fullmektig for NRK i Gruppe Rundfunk i Reichskommisariatets avdeling for Folkeopplysning og propaganda. Byggekomitéen gjorde også henvendelser til den tyske radioledelsen med forslag om å gjøre en rekke arbeider ferdig. De måtte også forsvare bygget mot anslag fra okkupasjonsmakten, som ville benytte deler av det til andre formål. Den tyske generalstaben ville bruke deler av studioavdelingen og det store musikkstudioet til kontorer ved å legge et bjelkelag i studioene og slå hull for vinduer i ytterveggene. Prøvestudioet i kjelleren skulle innredes til tilfluktsrom og Organisation Todt ville ha innredet et vaskeri for sine 150 senger. Alle disse initiativene ble imidlertid av byggekomitéen avvist gjennom trenering.

I denne vanskelige situasjonen, da byggekomitéen fortsatte byggearbeidene i strid med de tyske okkupasjonsmyndighetenes utrykkelige ordre, måtte en være forsiktig med valg av leverandører. Uten aktiv hjelp og støtte fra dem ville byggearbeidet trolig ha stoppet opp. I sitt tilsvar til Riksrevisjonen i 1947 mener byggekomitéen å kunne fastslå at det under hele krigen ikke har vært en eneste arbeider eller håndverker på bygget med medlemskap i Nasjonal Samling. "Det ble av ledelsen i sin tid presset inn en mann, men denne mann ble av byggelederen promte kastet ut." I det hele tatt gir byggekomitéen en vesentlig del av æren for at byggearbeidene kunne fortsette til byggeleder Kjær. "Dette gjelder ikke minst forholdet overfor arbeidsfolkene, hvor man søkte med alle påskudd å holde flest mulig borte fra "den nasjonale arbeidsinnsats". Byggelederen ble en rekke ganger innkalt til Reichskommisariatet fordi de hadde mistanke om at det foregikk "schwarzarbeit" på kringkastingshuset. Hver gang klarte han imidlertid å bortforklare de enkelte tilfellene.

I midten av juni 1943 beordret den tyske radioledelsen forsterket vakthold av kringkastingshuset. Gjennom en forordning fra Der Hîhere SS und PolizeifÅhrer Nord 16. desember 1943 ble situasjonen ytterligere skjerpet. Det ble innført passérsedler og spesialkontroll med alle arbeidsfolkene. Tyskerne hadde sikret alle andre innganger til kringkastingshuset enn hovedinngangen i A-fløyen og kjellerinngangen i B-fløyen ved garasjen. I et brev til overingeniør Locher 30. juni 1943 melder C. Bødtker, som nå er gjeninnsatt som forvaltningsdirektør: "Kjellerutgangen som munner ut ved garasjene er åpen. Her er arbeiderne nødt til å passere flere ganger om dagen. Her må det settes vakt." Et rundskriv datert 1. mars 1944 orienterer nærmere om de praktiske følger av forordningen av 16. desember: "Kontrolløren i kjellerinngangen (bakinngangen) kontrollerer personalia for alle håndverkere. Det blir utlevert et kjenningstegn til hver håndverker når han kommer inn i huset. Kontrolløren undersøker bagasje, dokumentmapper og ryggsekker som tas med inn i huset. Også ved bakinngangen skal et eksemplar av instruksen alltid være for hånden."

11. Frigjøringsrus og gjenoppbygging

Vinteren 1944-45 var det bare et tidsspørsmål hvor lenge Tyskland ville motstå angrepene fra de allierte styrkene. Sovjetiske styrker hadde rykket inn etter tyskernes tilbaketrekning i Finnmark. Men fortsatt stod det 350.000 tyske elitesoldater i Norge. Ville de kapitulere eller sloss - det var spørsmålet.

19. april startet tyskerne å grave forskansninger foran inngangspartiene på NRK. Fritz Gythfeldt reagerer kraftig i et brev til overingeniør Locher på at han ikke er blitt informert om dette. I Oslo var en gruppe under Sundts og Midttuns ledelse forberedt på å ta over kringkastingshuset så snart tyskerne hadde kapitulert. På Lillehammer foregikk for-handlingene mellom den tyske overkommando og hjemmefrontens ledelse, blant annet om hvordan overtakelsen av kringkastingshuset på Marienlyst skulle skje. Tyskerne nektet å overlate kringkastingen til nordmennene før kapitulasjonsavtalen var inngått med den allierte militærkommisjonen. De hadde også gode argumenter for at de tyske sendingene burde fortsette som tidligere for å informere tyske soldater om hvordan de skulle forholde seg og forhindre lokale aksjoner. Fra kvelden den 7. mai ble to motoriserte bataljoner satt inn som vakt ved kringkastingshuset i Oslo, men kjørt vekk ved 7-tiden om morgenen den 8. mai. Om morgen den 8. mai gikk en gruppe tidligere kringkastingsfolk "væpnet med fyllepenner" til aksjon og inntok kringkastingshuset. Men sendeutstyret kom de ikke til. Abteilung Rundfunk hevdet, og hjemmefrontens ledelse bekreftet, at en slik overtakelse ikke kunne finne sted før kapitulasjonsavtalen formelt var undertegnet. Først 9. mai klokka ni kunne riksprogramsjef Olav Midttun etter avspilling av salmen Gud signe vårt dyre fedreland lese følgende åpningsord: "Kjære norske lydarar! Dette er Norsk rikskringkasting. Den verkelege sanne Norsk rikskringkastingi som atter er under lovleg norsk styring, vakta og verna av norske heimestyrkar. Den rette norske kringkastingi hev no tagt i vel 5 år. Det er riksprogramsjef Olav Midttun som talar."

Det nye kringkastinghuset var forsert fram gjennom krigsårene, delvis av tyskerne, delvis av en ærgjerrig byggekomité. Det var som vi har sett betydelig større og mer velutstyrt enn det bygget som var påtenkt i 1935 og påbegynt i 1938. Men fortsatt stod det en god del arbeid igjen å gjøre for at det skulle stå helt ferdig. Administrerende direktør Egil Sundt bad allerede 9. mai 1945 byggekomitéen om en rapport om byggearbeidene under krigen. En slik rapport forelå 15. juni, og NRK bad 6. juli i et brev til byggekomitéen om at "ingen arbeider vedrørende kringkastingshuset utføres utover det som er nødvendig for å fullføre innredningen i den del av bygget som for tiden disponeres av kringkastingen samt det som måtte kunne utføres for å få ryddet opp og gjort i stand tomten foran huset." Styret i NRK, hvor Otto Lous Mohr hadde overtatt formannsstolen, sluttet seg til dette, og hadde heller ikke noe imot at fasadebekledningen med granittplater og nødvendige innredningsarbeider ble satt i gang og påskyndet mest mulig av vedlikeholdshensyn. Internt i NRK var det mest prekære å få kastet sykehuset ut av B-fløyen. Da Organisation Todt hadde forlatt sykehuset i annen etasje, ble det umiddelbart overtatt av norske militære som garnisjonssykehus. Byggekomitéen
slutter seg til protestene fra det tekniske radiokontoret, som nå etter krigen var overført til Telegrafstyret igjen: "Det er ikke med byggekomitéens billigelse at den nye fløy er ominnredet til sykehus for O.T., og nå er overtatt av de norske militære. Det lar seg ikke benekte at bygget slik som det nå brukes, vil lide skader." Først i august 1947 kan Egil Sundt informere styret om at feltlasarettet nå har flyttet ut, og at det er inngått avtale med Helsedirektoratet om leie av de samme lokalene i annen etasje i B-fløyen. Riksarkitekten oppnevner 1. oktober et sakkyndig utvalg til å avgi uttalelse om de skader bygget eventuelt er blitt påført under okkupasjonstiden og hva det vil koste å utbedre dem. Til å lede utvalget valgte man en mann som kjente kringkastingshuset bedre enn de fleste, nemlig arkitekt Kjær. Sammen med seg i utvalget fikk han murmester Arne Kielland og direktør Strandlie i OBOS. 15. november flytter også Arbeidstilsynet inn i B-fløyen. Kringkastingen hadde selv arbeidet for å få Universitetet som leieboer, og følte nok at avtalen med de nye leieboerne ble tredd ned over hodene deres.

Ved fredsslutningen 8. mai 1945 var det kringkastingshuset som var påbegynt i 1938 fortsatt ikke helt ferdig. Arkitekt Nils Holter avsluttet likevel sin beretning om NRKs nybygg i krigsårene fortrøstningsfullt: "Tross manglende kontakt med utenverdenen håper en at prinsippene hvoretter huset er bygget fremdeles er intakt." Den økonomiske oversikten viste at det pr. 31.03.1945 var medgått kr. 12.295.810,-. Av dette var kr. 5.218.205,51 utgifter til den tekniske fløy (B-fløyen). Ved årsskiftet 1947/48 var de totale bokførte kostnader til det nye kringkastingshuset kommet opp i kr. 15.359.144,88, og tidligere statsråd Nils Hjelmtveit, som nå var blitt fylkesmann i Aust-Agder og styremedlem i NRK, bad administrasjonen om en oversikt over de gjenstående arbeider ved kringkastingshuset. Den listen arkitekt Nils Holter utarbeider er interessant i og med at den med unntak av "gårdsplassfløy og opptaksenheter" til en begrenset samlet kostnad på kr. 828.500,- bare består av mindre arbeider. Det gjaldt prøvestudio, ekkorom og "dødt rom" i kjelleren. Det gjaldt kortbølgestudio i annen etasje. Det gjaldt elektrisk fyrhus i kjelleren. Det gjaldt diverse lagerrom og rom for utendørstjeneste i kjelleren i B-fløyen. Det gjaldt innredning av sentralbord og undervisningsrom i B-fløyen. Det gjaldt diverse arbeider på terrasse og tak. Det gjaldt utvendig maling av studiofløy og teknisk fløy. Det gjaldt innkledning av
ventilasjons-aggregater. Det gjaldt legging av gummigulv og installering av teleskopmikrofon i store studio. Og det gjaldt diverse malearbeider og reparasjons- og utskiftingsarbeider. Styret tok oversikten til etterretning.

12. Kritikken fra Riksrevisjonen

Byggekomitéen tar i notatet direktør Sundt ber dem skrive, "Beretning vedr. N.R.'s nybygg i okkupasjonstiden" datert 20. juni 1945, opp spørsmålet om byggekomitéen hadde handlet riktig ved å akseptere de betydelige utvidelsene av byggeprosjektet uten godkjenning fra Stortinget. Men først med Riksrevisjonens "antegnelser" til "byggeregnskapene for 1943/44 og 1944/45 vedkommende oppførelse av kringkastingshuset" 18.februar 1947, kom debatten.


Publisert 29.08.2000 17:17. Oppdatert 29.08.2000 17:57.

Lettere polemisk starter dette dokumentet med å slå fast at en i 1933 antok at "en etter våre forhold tilfredsstillende kringkastingsbygning i Oslo kunne oppføres for kr. 1.200.000,- innbefattet kjøp av tomt." En refererte videre at Stortinget 19. mai 1936 godtok å bygge et kringkastingshus med et omkostningsoverslag på kr. 2.468.450,-, "møbler og løst utstyr ikke medregnet." Og at Stortinget 22. juni 1938 samtykket i et nytt omkostningsoverslag på kr. 4.835.000,-, "innbefattet kr. 450.000,- til kjøp av tomt." Dette overslaget ble igjen forhøyet med kr. 67.000,- til bygging av et gass- og bombesikkert senderom i stortingsproposjonen nr. 1 for 1939. Det samlede overslag over kostnader til bygging av et nytt kringkastingshus var altså kr. 4.902.500,- da krigen kom til Norge. Mot dette stadfester Riksrevisjonen at byggeregnskapet 30. juni 1945 viser at det er brukt kr. 12.510.619,97, og at arkitekt Holter i brev til byggekomitéen 11. juni 1945 regner kr. 16.000.000.- som samlede byggekostnader når bygget står ferdig. Av de samlede kostnader faller kr. 5.249.512,98 på den tekniske fløy, og Riksrevisjonen hevder at det ikke forelå noen planer eller utkast før byggeledelsen gikk i gang med oppførelsen av B-fløyen, og at materialer bare kunne skaffes med største vanskelighet. Igjen med en polemisk snert hevdes det at "Noen nødvendighet for kringkastingen kan teknisk fløy ikke ha vært - iallfall ikke på det tidspunkt da den såvidt vites hittil utelukkende er blitt benyttet for andre formål."

Den virkelig tunge anklagen Riksrevisjonen retter mot byggekomitéen, hvor også riksarkitekten deltok som aktiv nestformann, gjelder om de ikke slik det hele utviklet seg burde ha nedlagt sine verv. "En må anta at igangsettelsen av et millionbygg som teknisk fløy uten forberedelser har vært en lite tiltrekkende oppgave for bygningskyndige fagfolk. En kan dog ikke se, at anleggets fagfolk har nektet sin medvirkning, f.eks. ved å legge ned sine verv, eller forsøkt å bremse på utførelsen av dette umodne byggeforetagende som ble fremtvunget av tyskerne. Dette kunne vel vært gjort under henvisning til mangelen på de forskjelligste byggematerialer. Det foreliggende materiale synes imidlertid å tyde på at det uten omsyn til omkostningene er gjort hva en gjøre kunne for å sikre materialer til bygget. Byggeledelsen viser således til at Statens forskrifter ikke kunne følges og at store anskaffelser og bortsettelser av arbeidet måtte foretas underhånden og øyeblikkelig, alt for at arbeidet ikke skulle bli stående fast. Det reiser seg da spørsmål om det har vært forsvarlig å medvirke til at faglige hensyn og Statens økonomiske ble tilsidesatt for å imøtekomme okkupasjonsmakten. Revisjonens adgang til å konstatere mulige misligheter er blitt sterkt begrenset i og med at det i Statens forskrifter påbudte anbudssystem ikke er blitt respektert."

Så allment som Riksrevisjonens kritikk var lagt opp, var det naturlig for byggekomitéen i sitt tilsvar av 20. juni 1947 å legge et svært generelt perspektiv til grunn. En forteller derfor innledningsvis om de grundige forstudier som ble gjort blant annet gjennom en rekke studiereiser, og at en av hovedkonklusjonene var at "Norsk rikskringkastings nybygg måtte legges an på lang sikt, og med en mest mulig elastisk plan." Byggekomitéen var helt på det rene med at NRK innen kort tid ville trenge større plass enn programmet av 1934 forutsatte. "Det fremgikk med all tydelighet av samstemmigheten fra de utenlandske anlegg." Da Nasjonal Samlings folk i oktober 1940 rykket inn i NRKs ledelse samtidig som den tyske okkupasjonsmakten ble mer aktive i forhold til NRK, ble det besluttet å samle alle organer som hadde med kringkastingsvirksomheten å gjøre under ett tak, med både lisenskontor, radiokontor, støykontroll m.v. En slik omdisponering krevde umiddelbart nye lokaler, og "byggekomité og arkitekt hadde ingen midler til å hindre at eventuelle byggearbeider ble satt igang." Og de visste at en utvidelse av kringkastingens areale trolig ville bli nødvendig i alle fall etter krigen. "Byggekomitéen hadde grunn til å anta at de avgjørende instanser innen kringkastingens nye ledelse manglet vesentlige forutsetninger når det gjaldt nybygget. Det var grunn til å frykte at kringkastingens byggesak kunne bli kjørt i grøften." Derfor fant byggekomitéen det best å opprettholde sin funksjon, for å ivareta de verdier som var nedlagt i bygg og framtidig planlegging. "Man hadde underhånden brakt i erfaring at N.S. ønsket å drive bygget selv, uavhengig av noen byggekomité." Byggekomitéen ble imidlertid ikke skaltet ut, og "senere har ledelsen skiftet uavladelig, et forhold som formodentlig har bevirket at byggekomitéen er trått i bakgrunnen for oppmerksomheten."

Riksrevisjonens mer polemiske kritikk blir besvart med samme mynt. Når det gjelder anslaget for byggekostnadene i 1933, heter det: "Til dette utgangspunkt vil byggekomitéen få anføre, at det må ansees som et hell at dette prosjekt ikke ble gjennomført. I dag måtte man ganske sikkert, etter de erfaringer man nå har, ha avskrevet et slikt anlegg som verdiløst." Til Riksrevisjonens bemerkning om at B-fløyen umulig kunne være nødvendig å bygge ut fra kringkastingens behov, svarer byggekomitéen at med de romkrav som nå foreligger for Norsk rikskringkasting, i henhold til utarbeidede disposisjonsplaner, ville det i dag ikke bli ett rom tilovers i den nye fløy, forutsatt at kringkastingen fikk disponere sitt hus selv." Byggekomitéen avrunder sitt tilsvar til Riksrevisjonen med noen sammenlikninger med de kringkastingshus som i samme periode er oppført i København og Stockholm. Det danske radiohus, som var ferdig til innflytting 1. januar 1941, var på 75.500 m3 og kostet kr. 12.500.000,-, en kubikkmeterpris på kr. 165,-. Sverige står fortsatt i 1947 foran bygging av sitt nye hus, som i første omgang er planlagt å bli på 130.000 m3, og byggekostnadene var i 1943 beregnet til kr. 19.482.900,- eller kr. 150,- per kubikkmeter. Byggekomitéen regner med at den endelige prisen på grunn av prisutviklingen vil ligge atskillig høyere. Til sammenlikning var NRKs nybygg inklusive B-fløyen på 105.000 m3, og var i 1943 kalkulert til kr. 15.000.000,- i byggekostnader, eller kr. 143,- per kubikkmeter. "For de tre nordiske land er programavviklingen stort sett den samme, og man skulle ha grunn til å tro at de redskaper - kringkastingshusene - som skulle brukes, må være noenlunde analoge," oppsummerer byggekomitéen.

Konklusjonen blir for byggekomitéen at det var riktig å ikke nedlegge sine verv. "Av det som er nevnt foran fremgår etter byggekomitéens oppfatning at Norge har fått et kringkastingshus det kan være bekjent av, og som ikke står i noen som helst særklasse med hensyn til omkostninger, hverken når det gjelder våre naboland eller andre." Byggekomitéen nevner at til tross for at huset fortsatt ikke er ferdig, har en etter frigjøringen tatt imot et utall av delegasjoner fra alle land, som enstemmig har gitt anlegget en positiv dom, og som har gitt uttrykk for stor glede over å ha dette anlegget. "Det har vist seg at kringkastingshuset er blitt en del av Norges ansikt utad. Det besøkes av folk fra alle verdens kanter og kommer til å bli et uttrykk for hva Norge kan prestere." At byggekomité og arkitekt har sett på håndteringen av kringkastingshuset som noe mer enn en jobb blant mange andre, kommer relativt tydelig til uttrykk i disse avsluttende ordene i tilsvaret til Riksrevisjonen: "Det høres kanskje ikke hjemme i en nøktern revisjonsbesvarelse å komme med en personlig uttalelse. Men man tør nok si at byggekomité og arkitekt har betraktet kringkastingens byggesak som en livsoppgave, og det er lykkes å gjennomføre bygget i en tid da alt annet ble jevnet med jorden, i en tid med okkupasjon og N.S.-styre."

Riksprogramsjef Olav Midttun støtter de synspunkter som er kommet fram i byggekomitéens tilsvar til Riksrevisjonen, og han konkluderer slik i sitt notat datert 25. juni 1947: "Eg meiner difor at arkitekten og byggjenemnda så langt i frå fortener klander og påtale for det dei gjorde under okkupasjonstida, at dei tvertom fortener ros for sitt vågsame arbeid, si ansvarskjensle for kringkastingsbygget og dei verde som det representerer, og for sitt klåre framsyn - og vidsyn når det gjeld kringkastingsarbeidet i det heile, som er heilt uvanleg her heime. Resultatet har vorte at Norsk rikskringkasting har fått eit praktisk og ypparleg hus, billegare enn vi kunne få det i dag, til stort gagn og framhjelp for arbeidet vårt, ei ære for institusjonen og ein heder for landet vårt. Det er eit hus som vi kan syna fram med stor og rettkomen byrgskap, og vi har alt fått mykje vellæte for det av utanlandske sakkunnige kringkastingsfolk. For ettertida vil det visseleg koma til å stå som eit ærefullt monument for dei som har reist det i dei vonde tidene det var." Styret i Norsk rikskringkasting "kunne i det vesentlige" slutte seg til det som byggekomitéen hadde oppsummert som sin fasit når det gjaldt plan, tomt og muligheter, de økonomiske forhold og utførelsen. Spesielt viktig er deres juridiske grenseoppgang i spørsmålet om byggekomité og arkitekt burde ha nedlagt sine verv etter nyordningen i september 1940: "Etter de bestemmelser som er gitt om en opprydding i den offentlige tjeneste er det på rene at det i og for seg ikke kan bebreides tjenestemennene at de etter 9. april 1940 ble stående i sine stillinger, og styret har tidligere erklært at det etter bestemmelsene ikke er adgang til å behandle kringkastingens funksjonærer på annen måte enn statens andre tjenestemenn. Det er måten tjenestemannen har opptrådt på i sitt arbeid og hans politiske og nasjonale holdning i det hele i okkupasjonstiden det kommer an på. Prinsipielt mener styret at dette syn også må gjelde ved vurderingen av byggekomitéens og arkitektens stilling. Styrets forbehold når det gjelder byggekomitéens handlemåte, er at Stortinget hadde begrenset kringkastingshuset til det omfang som var trukket opp i planen fra 1938, og at det ikke forelå noen bevilgning til oppføring av bygg ut over det som var bestemt i den opprinnelige plan. "Styret kan - selv om det altså i realiteten er enig med byggekomitéen - vanskelig se det annerledes enn at byggekomitéen sterkere enn den sannsynligvis har gjort, burde reagert overfor en utvidelse av bygget som i så vesentlig grad gikk ut over Stortingets forutsetninger."

Stortinget selv synes ikke å ha hatt vesentlige innvendinger mot byggekomitéens arbeid. I budsjettdebatten om NRK 8. november 1946 bemerket Hoem i Kirke- og undervisningskomitéen litt forsiktig at standarden var høy i det nye kringkastingshuset: "Ved en en flyktig befaring i Kringkastingen vil man bli stående igjen med det inntrykk at det nivå som er anlagt der oppe, ikke står i noe særlig rimelig forhold til hva vi ellers er vant til i Norge i dag." Men ellers kommenteres ikke kringkastingshuset før Bredal i budsjettdebatten 26. november 1951 refererer inntrykk fra en ny befaring: "Kirke- og undervisningskomitéen hadde anledning til å bese kringkastingshuset for en tid siden. Det var en fornøyelse å se et så vakkert bygg både innvendig og utvendig og et så teknisk fullendt bygg. Det sies da med rette at dette er blant det beste som finnes." Det kan være flere grunner til at stortingsrepresentantene ikke var like mye på hugget overfor NRK som tidligere. Den innsatsen NRK hadde gjort gjennom sendingene fra London under krigen la nok et forsonende skjær over det meste på Marienlyst. En så generelt med stor velvilje på NRK, som i 1948 også hadde fått en ny administrasjonsordning med en kringkastingssjef som øverste leder. At dette ble en person som Stortinget kjente, tidligere statsråd og stortingsrepresentant Kaare Fostervoll, bidro kanskje til å dempe kritikken. Men først og fremst førte den voldsomme veksten i antall radiolyttere etter krigen, som alle måtte kjøpe nye mottakere med stempelavgift til kringkastingen, og de økte lisensinntektene til at NRK var god butikk. èr etter år ble det budsjettert med overskudd for NRK. I 1952 ble budsjettet vedtatt uten kommentarer i Stortinget. Det var heller ingen kommentarer til virksomheten i NRK 1950-51.

13. Ferdigstillelse av huset

Ved fredsslutningen 8. mai 1945 var det kringkastingshuset som var påbegynt i 1938 fortsatt ikke helt ferdig. Da det militære sykehuset hadde flyttet ut av den tekniske fløyen, ble spørsmålet om ferdigstillelse av hele huset aktuelt. "Dette arbeidet kan neppe påbegynnes før neste år, men det melder seg da spørsmål om å innkjøpe en del materialer, vesentlig for innredningsarbeider, idet materialsituasjonen antagelig vil bli vanskelig også senere," skrev Nils Holter i et brev til byggekomitéen 3. april 1946.

Det er særlig muligheten til å kunne slå til på gunstige situasjoner for innkjøp av teak, eik, kryssfiner o.l. arkitekten ønsker. Styret i NRK bemyndiger 30.juni byggekomitéen å kjøpe inn slikt nødvendig materiale samtidig som de stiller spørsmålet om flombelysning av kringkastingshuset i bero. Høsten 1947 flyttes messen i NRK fra tredje etasje i frontfløyen til fjerde etasje i B-fløyen. Senere samme vinter bygges et oppbygg på taket av B-fløyen. Det skal brukes til installasjon av FM-senderen og til alminnelig høyfrekvensarbeid for laboratoriet, dels til oppholdsrom for montørene. Kostnadene til bygget, kr. 31.000,-, dekkes av telegrafstyret under posten tekniske forsøk - fordelt over to budsjettår.

På sitt møte 27. februar 1948 tok byggekomitéen et offensivt initiativ i form av et dokument som oversendes NRKs styre 4. mars. Dokumentet som utformes på dette møtet vil senere gå under betegnelsen generalplanen, og er et forsøk fra byggekomitéen på å prioritere de nærmeste utbyggingsoppgaver i forbindelse med kringkastingshuset. Første etappe i denne generalplanen er på ca. 5.800 m3, og tilsvarer det bygget som Stortinget vedtok i 1938. Andre etappe på ca. 4.200 m3 utgjør den utvidelsen som tyskerne iverksatte under krigen. Tredje etappe på ca. 6.000 m3 går under navnet gårdsplassfløyen. Nils Holter anbefaler at hele byggetrinn tre, som utgjør det som i dag er C-fløyen blir gjennomført umiddelbart. Han mener en opptaksfløy med opptaksenheter kan oppføres for kr. 828.500,-, eller kr. 156,- per m3. Dette er rimeligere enn tilsvarende priser for andre samtidige offentlige bygg, noe som bl.a. skyldes at man delvis benytter bestående vegger, at bygningen er enkelt utført med lite sanitærutstyr og at halvparten av kjelleren ikke er innredet. Fjerde etappe i "generalplanen" er på 17.500 m3 plassert mellom B- og C-fløyen og inneholder et musikkstudio med adgang for publikum, en hørespillgruppe samt to nye talestudioer. Denne fløyen er fortsatt ikke bygget, og plassen benyttes i dag som parkeringsplass.

Bakgrunnen for at arkitekten og byggekomitéen går friskt ut og vil starte byggetrinn tre umiddelbart etter krigen, er klare ønsker internt om forbedringer og fornyelser i det nye kringkastingshuset. Et prioritert område var naturlig nok å sette alle studioene i sendeklar stand. I et brev fra Midttun til Sundt 26. februar 1945, foranlediget av klager fra programdirektør Diesen om vanskeligheter med å finne studioer til prøver og utsendinger, ber han om at det tekniske utstyret som fortsatt mangler i studioene må komme på plass snarest "selv om det skal skje provisorisk." På lengre sikt er kanskje påpekingen av at studioene er bygget for små, viktigere: "Jeg vil også peke på at vi alt understreket ved selve planleggingen at våre studios er dimensjonert for små, særlig gjelder dette musikkstudioene som er beregnet for alt for små musikkensembler.

Det er nettopp på dette punkt vi kan risikere at studieforholdene kan komme til delvis å hemme oppfyllelsen av vårt ønske om å kunne bruke større
ensembler og orkestre og mer omfattende, sammensatte programutsendinger." Styrets medlem Kolsrud tok opp denne hansken og spurte om det ikke kunne la seg gjøre å utvide studioene ved å slå sammen flere studioer til ett. Et forslag som umiddelbart avvises "av tekniske og økonomiske grunner" av arkitekt Nils Holter: "En sammenkobling av studios vil, etter min oppfatning kunne medføre risikoen for å ødelegge det en allerede har, og jeg vil derfor fraråde at en går til en slik radikal endring av det nuværende anlegg." I stedet ønsker Holter at det bygges et par nye studioer for musikkopptak med tilstrekkelig volum. "For denne utvidelse av studioavdelingen er det allerede sørget for ventilasjonsaggregat med kanaler og vifter, et aggregat som samtidig tjener som reserve for den øvrige ventilasjon. Den første utvidelse vil derfor bli av rent bygningsteknisk- og elektroakustisk art. Gårdsplassen er gjort rommelig med sikte på nye studios, og korridorer m.v. er tilpasset slik at studiogruppen fremdeles blir en enhet. I neste omgang kan så spørsmålet om et større hørespillstudio tas opp, i direkte tilslutning til den nåværende gruppe. Etter min oppfatning er dette den riktige vei å gå, og hele anlegget er basert på en slik utviklingslinje," skriver husets arkitekt.

Styret i NRK sluttet seg til "at 3. byggeetappe fullføres så snart som råd er" i sitt møte 19. januar 1949. Men for å skape ryddighet i situasjonen vil byggekomitéen formelt ha første og andre byggetrinn avsluttet og bygget overlevert til Norsk rikskringkasting. Byggekontoret opphører 1. juni 1950, regnskapet avsluttes 30. juli, og i brev fra Kirke- og undervisningsdepartementet 7. august overleveres bygget formelt til Norsk rikskringkasting med virkning fra 1. september 1950 i den stand det da står.

14. Epilog - noen spredte gilmt fra historien etter 1950

Denne framstillingen av byggehistorien for kringkastingshuset på Marienlyst avsluttes her, ved den formelle overlevering av den hesteskoformede bygningen som er det de fleste forbipasserende fortsatt ser av huset. Det er også slik arkitekt Nils Holter presenterer bygget for sine kolleger i Byggekunst nr. 1 1951.

Byggetrinn tre - gårdsplassfløyen, eller C-fløyen som den i dag heter, ble ikke realisert like raskt som arkitekt, byggekomité, NRKs administrasjon og styre og til og med Kirke- og undervisningsdepartementet ønsket. Finansdepartementet fant ikke å kunne prioritere en ytterligere utvidelse av kringkastingshuset på Marienlyst før det hadde gått ti år. Og det til tross for en voldsom lobbyvirksomhet i forbindelse med at Norge skulle arrangere vinterolympiade i 1952. Først i desember 1962 kunne med-arbeiderne i NRK ta C-fløyen i bruk. Da var imidlertid plassmangelen så stor at styret samtidig vedtok oppføring av den første provisoriske brakke på Marienlyst.

8. januar 1962 hadde arkitekt Nils Holter lagt fram en arbeidsplan for hvordan prosjekterings- og byggearbeidet for det nye fjernsynshuset burde gjennomføres. Graving og sprengnings-arbeidet for fundamenteringen av det nye, store fjernsynshuset startet høsten 1963. Det ble Holters kompanjong Jan Bauck som ble utøvende arkitekt for fjernsynshuset. Generasjonsskiftet ble også markert 20. desember 1963, da murmester Arthur Nordli for siste gang ledet et møte i byggekomitéen, som med C-fløyen hadde fullført sine oppdrag etter de planer som til da var vedtatt. Byggetrinn fire er aldri blitt realisert. I stedet ble det som vi vet bygget en tverrfløy mot nord, som stod ferdig i 1974.

Etter den opprinnelige planen for bygging av kringkastingshuset skulle NRK oppføre bygget på en ca. 10 dekar stor tomt som tilhørte Vestre Akers prestegård. En kontrakt om feste av denne tomten datert 19. september 1936 kom imidlertid aldri til å tre i kraft, da byggekomitéen fikk gjennomslag for å trekke bygget lengre vekk fra Kirkeveien og mot Tørteberg. Før byggestart i 1938 bad NRK Kirke- og undervisningsdepartementet medvirke til at den 18 mål store tomten som var eid av Norges Statsbaner ble overdratt til NRK for kr. 450.000,-, som tilsvarer en tomtepris på kr. 25.000,- per mål.

Arbeidsdepartementet kunne etter å ha konferert med NSBs hovedstyre melde at en derfra ikke hadde noe å innvende mot at byggearbeidene kom i gang straks, før tomten var oppmålt og skyldsatt. Sommeren 1939 tar byggekomitéen et initiativ for å få utvidet tomten fra 18 til 21 mål. Mer kan en ikke se er gjort i tomtespørsmålet. I et notat datert 12. juli 1945 konstateres det i hvert fall at ingen ting foreløpig er betalt for tomtene, heller ikke i leie for de sju årene de har vært benyttet. Under krigen kjøpte NRK noen mindre tomtearealer samlet på vel 10 mål fra AS Lille Frøen Tomteselskap, men selve hovedtomta eies da fortsatt av NSB. Først 25. januar ber forvaltningsdirektør Odd Granlund NSB om at målebrev for det areal NRK overtok i 1938 nå kan gjøres ferdig og tinglyses. 27. desember 1957 kommer så endelig brevet som stadfester overdragelsen av en tomt på 16.640 m2 fra NSB til NRK. Prisen per kvadratmeter er den samme som ble fastsatt tjue år tidligere, kr. 25,- per m2, totalt kr. 416.000,-. NSB beregner seg imidlertid en rente på 4 % for perioden fram til 12.02.1947, deretter 3 % rente fram til oppgjørsdato 30.12.1957. Det totale rentebeløp utgjør kr. 276.892,-, som likevel må betraktes som en rimelig leie for arealet i tjue år.

Kringkastingshuset har adresse Bjørnstjerne Bjørnsons Plass 1. Da de første medarbeiderne flyttet inn sommeren 1941, gav oppmålingsvesenet i Aker kommune på forespørsel fra NRK om hva adressen skulle være svaret "Vei 136B nr. 2". Ledelsen i NRK var misfornøyd med dette, bad om å få en adresse til Suhms gate, og fikk da tildelt nr. 23. Suhms gate 23 var NRKs adresse i femten år, fra 1941 til 1956. 9. januar 1956 sendte økonomisjef Knut Tvedt et rundskriv til alle ansatte og NRKs mange forbindelser om at adressen heretter skulle være Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1. I Dagbladet for 30. april 1966 gav Jørgen Juve følgende karak-teristikk av plassen: "Det er blitt sagt at siden Bjørnson i grunnen aldri likte seg i Kristiania og heller ikke sto på noen god fot med byen, har vi slengt hans minne opp på jordene ved Marienlyst. Men det har ikke vært meningen, han har fått en plass som om noen år blir i særklasse en av byens vakreste. Den er i egentligste forstand storvulen, og greier Hofmo å redde jordene nedenfor til friluftslivet og utfartsveien til Nordmarka, så er det sikkert også i pakt med Bjørnsons ånd."

Sommeren 1968 toppet diskusjonen om Agnes Hougs Bjørnson-monument utenfor kringkastingshuset seg med billedhoggeren ørnulf Basts angrep på resultatet. Det Bast, som i sin tid selv hadde levert inn tre utkast til juryen, først og fremst reagerte på, var at Hougs "strengt naturalistiske og figurative" vinnerutkast i 1960, gjennom åtte års bearbeiding hadde resultert i et nonfigurativt monument. Allerede i 1956 var det blitt utlyst en nordisk billedhuggerkonkurranse. Siden det allerede fantes portrettbyster av Bjørnson både foran Nationaltheatret i Oslo og Den Nationale Scene i Bergen, ønsket man i stedet å få laget et verk som var inspirert av noen berømte strofer fra hans diktning. Utkastet Agnes Houg vant med var inspirert av diktet "Over de høie fjælle", og forestilte en ung mann i samspill med fugler i flukt. I det endelige monumentet sveiset sammen av plater i rustfritt stål, er den unge mannen blitt til en rendyrket reisning mot det høye, en søyle rett og slett, og fuglene er blitt til former som gir et inntrykk av bevegelse og vingeslag. Det var formannen i Norsk Billedhoggerforening og jurymedlem Kåre Orud som måtte ta den hardeste støyten i forsvaret for hvordan monumentet hadde endret seg fra vinnerutkastet til ferdig resultat. Han gav i en artikkel i Dagbladet uttrykk for at juryen fort ble klar over at Agnes Houg hadde fått en sterk personlig opplevelse og inspirasjon i Bjørnsons dikt. "Riktignok hadde nettopp inspirasjonen tatt makten fra henne og tvunget figuren ut i en umulig monumental stilling," men juryen fant henne likevel selvskreven til omkonkurransen. "I denne overbeviste hun igjen juryen om sin vilje til uttrykk som drev henne til langt større dristighet enn sine medkonkurrenter, og som gjorde at juryen, tross utkastets svakheter, samlet seg om henne. I juryen satt foruten Orud også billedhuggerne Odd Hilt og Knut Nellemose (Danmark), arkitekt Nils Holter, økonomisjef Knut Tvedt og kringkastingssjef Kaare Fostervoll. Daværende fylkesmann Nils Hjelmtveit var juryformann.

Brakkene på Marienlyst har sin egen historie, som ikke skal fortelles her, men for framtidige historieskrivere kan det være greit å ha en omtrentlig kronologi. Det startet med opplæringsbrakka i Gydas vei som stod innflyttingsklar i 1963. I 1965 skulle Erik Byes programkonsept "Idébanken" realiseres, og "banklokalene" ble det som i dag huser barnehagen i Gydas vei. Samme år ble den såkalte UHA-brakka mot Marienlyst skole oppført, der fagforeningene i dag har sine kontorer. èret etter ble filmbrakka bygget, den som ble revet i 1995, men som vi fortsatt kan registrere fundamentet til ved garasjeinnkjøringen sør for ORTO-brakka.. Med innflyttingen i Fjernsynshuset i 1968 ble ekspansjonsbehovet i kontorarealer dekket noen år. Radioen bygget imidlertid en liten taketasje på toppen av B-fløyen i 1969. Og i 1970 fikk vi den såkalte Arkitektbrakka på nordsiden av fjernsynshuset, som ble påbygget i 1980, og som i dag huser fjernsynets barne- og ungdomsavdeling. Dagsrevybrakka ble bygget tett inntil fjernsynshuset i 1981 og revet i 1994. I 1981 ble også rekvisittbrakka mellom radio- og fjernsynshuset bygget, og den er blitt bygget på flere ganger siden. I 1982 kjøpte NRK Menighetshuset, bygget i 1920, fra Vestre Aker Menighet. Mellom fjernsynshuset og Arkitektbrakka lå i mange år Sesam-brakka, som har ført en omflakkende tilværelse på Marienlyst. Den startet faktisk som brakke for ORTO-organisasjonen i startfasen. Den foreløpig siste brakke ble bygget på Marienlyst i 1992, nettopp i forbindelse med forberedelsene til olympiaden på Lillehammer. Den fikk derfor navnet ORTO-brakka, og ble senere utvidet et par år etter olympiaden. I dag holder blant annet fjernsynets informasjonsavdeling til her.

Fjernsynets behov førte også til nye varige bygningsmessige utvidelser på Marienlyst. I 1983 stod G-fløyen klar som en buktende buffer mot Universitetet. N-fløyen ble hektet på fjernsynshuset i 1987. Den foreløpig siste tilveksten i bygningsmassen på Marienlyst er Programhuset, der fjernsynet har fått et representativt inngangsparti. Samtidig med at denne boka foreligger våren 2000 vil denne bygningen utvides til bl.a. også å omfatte Dagsnytt, og bygningen skal i den forbindelse døpes om til Nyhetsbygget. Det neste store byggeprosjektet på Marienlyst vil være Fokhus, hvor NRK 2, FBUS, Rekvisitten og Enkameraseksjonen skal få plass. 21. august 1997 kunne "Tidssignalet" melde at NRK hadde solgt det omlag 13 mål store tomteområdet mellom Gydas vei og Suhms gate til
entrepenørfirmaet PEAB, som skulle benytte tomteområdet til boligbygging, og NRKs ansatte var i salgskontrakten sikret fortrinnsrett til å kjøpe leiligheter til markedspris. Inntektene av salget skal benyttes til bygging av Fokhus. Med dette vedtaket var en lang historisk linje, hvor NRK bestandig har stått for utvidelser og ekspansjon på Marienlyst, brutt.

Så sent som i 1966 ervervet NRK denne tomta, som da var planlagt benyttet til utbyggingsformål for Oslo off. lærerskole. "Om dette skulle skje, må det betegnes som meget uheldig for Norsk rikskringkasting. Det ville bl.a. kunne medføre at deler av kringkastingens virksomhet før eller senere må flyttes utenfor byområdet. Ulempene ved en slik oppdeling er åpenbare," skrev styret i NRK til Kirke- og undervisningsdepartementet. Nils Holter hadde utarbeidet en idéskisse for utbygging av tomta, som bl.a. omfatter et "lokk" sju meter over Suhms gate i høyde med inngangspartiet til Kringkastingshuset. Foruten administrasjons- og produksjonslokaler, skulle det bygges et stort publikumsstudio "beregnet for såvel radio og fjernsyn" på området. Et slikt studio var opprinnelig tatt med i planene for Fjernsynshuset, men Byplanrådet uttalte 30. oktober 1962 at dette studio burde plasseres på tomta foran Kringkastingshuset.

Når utbyggingstakten på Marienlyst tross alt ikke har vært like stor som en i NRK tenkte seg på 1960-tallet, skyldes dette først og fremst den kraftige ekspansjonen andre steder i landet. En stadig større del av det samlede radio- og fjernsynstilbudet vil også i framtida bli produsert andre steder enn på Marienlyst. Den aktuelle plan om salg av tomta i Gydas vei og bygging av Fokhus møter også motstand med historiske røtter. Kirke- og utdanningspartementet ønsker ikke arealet omregulert til boligforhold, men vil bygge nye lokaler for Menighetsfakultetet der. Fokhus-bygget er blitt møtt av sterke protester fra Marienlyst skole, en slags takk for sist til NRK for protestene i sin tid mot at skolen skulle bygges.

(Første gang publisert i år 2000 i forbindelse med utgivelsen av boka Det hvite hus)

Kringkastingsorkestret utenfor Store studio på Marienlyst

Morten Krogvold har tatt bildene i boka "Det hvite hus". Her Kringkastingsorkestret utenfor Store studio på Marienlyst

Foto: Morten Krogvold