Det betyr at TV-apparatene vil ta imot en datastrøm hvor lyd og bilde er gjort om til 1'ere og 0'ere. Hos de nye digitale TV-mottakerne finnes en liten datamaskin som dekoder disse binære tallene og gjør dem om til lyd og bilde. Vi har tidligere nevnt at støykildene er langt færre og svakere ved overføring gjennom en datastrøm enn ved overføring av radiobølger. Dette betyr at det digitale apparatet vil ha mindre forstyrrelser i så vel lyd som bilde, og dermed blir TV-sendingene teknisk sett langt bedre. At det er en datastrøm som blir sendt til mottakerne, åpner også for nye datatjenester i tillegg til lyd og bilde, på samme måte som for radio.
Et digitalt TV-bilde består av en rekke punkter. Hvert av disse punktene beskrives ved de nevnte 1'ere og 0'ere. Disse ordene kan sendes avgårde med en hastighet på mer enn 20 millioner digitale punkter per sekund, eller mer vitenskapelig; 20 millioner bits per sekund. Dette er svimlende tall, men vi kan gjøre det enkelt ved å si at det trengs frekvensplass tilsvarende ni analoge TV-kanaler for å overføre et fullstendig digitalt TV-signal fra studio og ut til publikum. Dette er svært dyrt, det vil begrense kanaltilbudet og dermed virke helt ulogisk som erstatter for dagens analoge sendesystem.
Videokompresjon
For å løse dette problemet tyr vi til videokompresjon, noe vi også kaller bitreduksjon. Bilder inneholder vanligvis en hel del overflødig informasjon. Mange punkter i bildene er like, og trenger derfor ikke oppdateres for hvert bilde. På samme måte som vi i skriftspråket har forkortelser som f.eks. m.m. og osv., kan også digitale signaler forkortes. Vi reduserer derfor mengden detaljer i bildet som det menneskelige øyet har vanskeligheter med å oppfatte uansett. For eksempel kommer oppfatningen av detaljer i bildet hovedsakelig fra svarthvitt-signalet, og det gir muligheten til å minske detaljene i fargesignalet.
Den vanligste videokomprimeringsmetoden, MPEG2-standarden, kan redusere datamengden et sted mellom 33 og 166 ganger, og da begynner vi å ane hvilken besparelse som ligger i videokomprimering. Reduserer vi datamengden 166 ganger, vil det komprimerte signalet tilsvare en overføring på 2 millioner bits per sekund, og dette gir en bildekvalitet tilsvarende VHS for de fleste typer programmer. Om vi nøyer oss med å redusere datamengden 33 ganger, vil det komprimerte signalet tilsvare 10 millioner bits per sekund og dette ventes å gi kringkastingskvalitet.
Kort fortalt; med denne videokompresjonen kan man få plass til 3-4 digitale TV-kanaler der man før hadde plass til bare én analog kanal, uten at man er nødt til å redusere bildekvaliteten. Dersom man kan godta VHS-kvalitet, får man plass til et titalls digitale kanaler på samme plass. Vi kan tenke oss debattprogram der objekter og bevegelser i bildet endrer seg sakte i den ene enden (lavkvalitet), og sportsoverføringer der bildet er i raskere endring i den andre enden (høykvalitet).
Digital Video Broadcasting
Standardiseringsarbeidet for digital TV skjer gjennom det europeiske DVB-prosjektet. DVB er en forkortelse for Digital Video Broadcasting. Telenor, NRK, Norkring og Tandberg deltar i dette prosjektet sammen med over 100 forskjellige organisasjoner og bedrifter.
DVB-systemet har basis i dagens TV-standard med samme oppløsning og med 25 bilder i sekundet. Med DVB vil man få bedre bilder enn før, i tillegg til den fysiske endringen av skjermen som får et format på 16:9. Tekniske prøvesendinger med DVB vil starte i 1998.
DVB-systemet er basert på en internasjonal standard for video- og lydkoding som heter MPEG (Moving Pictures Expert Group). Lyd og bilde blir kodet separat og blandes - eller multiplekses som det heter - sammen til et MPEG-2 programmultipleks. Hvis det skal sendes tilleggstjenester av forskjellige slag, blir disse dataene også lagt til dette programmultiplekset.
Når programmultiplekset er laget, er det klart for å sende det ut til mottakerne. Programmultiplekset blir dermed blandet sammen med andre programmultiplekser og sammen utgjør de noe vi kaller for transportmultipleks. Dette er ikke så forskjellig fra digital radio hvor det sendes ut et lignende multipleks. En vesentlig forskjell er imidlertid mengden data som overføres - digital TV består som kjent av både lyd og bilder og vil derfor ta opp langt større plass enn vanlige radiokanaler som bare består av lyd.
Disse multipleksstrukturene som består av mange programmer og tjenester er laget slik at det skal være enkelt for en mottaker av signalet å plukke ut et bestemt program fra den enkelte programpakken, uten å måtte dekode alle de enkelte signalene i pakken.I tillegg til selve program- og datasignalene, inneholder multiplekset også elementene tidsinformasjon og tjenesteinformasjon. Tidsinformasjonen gjør dekoderen i stand til å presentere en sammenhengende lyd- og videostrøm.
Tjenesteinformasjonen definerer hvor og hva de enkelte signalene i program- og transportmultiplekset er. Denne informasjonen kan blant annet brukes av mottakerne for å filtrere de mottatte signalene. For eksempel kan seeren velge å filtrere bort alt annet enn sportssendinger fra programoversikten, eller å sperre mottakeren for program som inneholder voldsscener. Det er mulig for kringkastere og sendeselskaper å merke program med blant annet:
- Frekvensinnstilling
- Programnavn
- Tid og dato
- Type program
- Språk
- Aldersgrense
- Tilgangskontroll
I det første kapitlet var vi inne på noe vi kalte adgangskontrolløren. Et annet ord for dette er tilgangskontroll. Dette systemet består av to deler:
1.
Et scramblingsystem, som er DVB-spesifisert og felles for alle sendinger.
2.
Et krypteringssystem, som det er opp til hver enkelt tjenesteleverandør å velge.
Scramblingsystemet gjør at det er mulig å stokke om på lyd-, bilde- og datasignalene som sendes til mottakerne. For å kunne dekode signalene trenger mottakerne en oppskrift for omstokkingen, og denne følger med signalet. Oppskriften kan enten være åpen eller kryptert.
Hvis signalene ikke sendes kryptert vil de fortsatt være stokket om, men dette er gjort på en måte slik at alle kan dekode signalet, og dermed få tilgang til programmene som sendes. Hvis signalet sendes kryptert, trenger mottakerne et smartkort for å dekryptere oppskriften og deretter descramble lyd-, bilde- og datasignalet.
Gjennom slik kryptering kan kringkastere og sendeselskaper bestemme hvem som skal ha tilgang til de forskjellige programmene. De fremtidige betal-TV-tjenestene vil bli bygget som krypterte sendinger. Men det finnes andre årsaker til at sendingene krypteres. Blant annet er dette nødvendig for at sendinger ikke skal tas imot andre steder enn i det området kringkasteren har rettighetene til enkelte program.
Erstatter det analoge
Digitale TV-sendinger vil avløse de analoge vi kjenner i dag. For å utnytte de mulighetene som ligger i digital kringkasting, må sendernettet mellom kringkaster og mottaker bygges om. Om få år vil derfor samtlige distribusjonsmåter - satellitt, kabelnett og bakkesendernett - bli digitale. Det betyr at du som forbruker må investere i nytt utstyr for å kunne ta imot de nye digitale signalene:
Enten kan du kjøpe en såkalt set-top-boks som kobles til TV-apparatet og gjør om de digitale signalene slik at din gamle analoge TV kan forstå dem. Eller du kan kjøpe en ny digital TV. Set-top-boksen vil koste alt fra 2.000 til 10.000 kroner, avhengig av etterspørselen. For mange kan det kanskje virke mer forlokkende å kjøpe en helt ny digital TV, men det koster sitt det også.
Philips lanserte i 1997 en digital 42" TV. Denne skjermen har 16:9 bredformat og er bare 10 cm tykk. I tillegg til vanlig TV-titting kan den brukes som monitor ved visning av datagrafikk eller databilder. I stedet for analogt billedrør har fjernsynet en plasmaskjerm som gir en rekke fordeler som perfekt geometri, ingen forvrengning av hjørner og kanter, og ingen oppvarmingstid. Bildet er skarpere og klarere. Den eneste haken er prisen; 100.000 kroner. Dette vil imidlertid synke drastisk når det kommer i gang masseproduksjon.
Prisen på digitale TV-apparater vil selvsagt synke når etterspørselen stiger. Elektronikkbransjen regner med at det ikke skal gå mer enn noen år før prisen på digitale og analoge TV-apparater vil være om lag den samme.
Billigere sendinger
Når de parallelle sendingene er over og det analoge nettet kan skrus av, vil digitale sendinger også bety billigere sendinger. Mens analoge sendinger skjer på forskjellige frekvenser ettersom hvor i landet du befinner deg, kan digitale sendinger foregå på én frekvens. Dette gjør at frekvensene kan utnyttes mer effektivt. I tillegg er det et problem med analoge sendinger at signalrefleksjoner forstyrrer hovedsignalet. For digitale sendinger finnes det metoder som gjør at man tvert imot utnytter refleksjonen til å forsterke signalet. Dermed kan effekten på senderne reduseres uten at kvaliteten på mottatte signaler blir dårligere. Det betyr reduserte driftskostnader.
Bedre sendinger
Digitale sendinger betyr også større mangfold. Når driftskostnadene for sendernettet reduseres, frigjøres midler til kjernevirksomheten, nemlig programproduksjonen. I tillegg til økte frigjorte midler til programskapende virksomhet, betyr digitale overføringer også flere og bedre tjenester. Dagens analoge nett og mottakere har for dårlig kapasitet og teknologi til å tilby avanserte tjenester utover lyd, bilde og tekst-TV. For kringkasting åpner digitalisering for:
- Flere kanaler
- Multimedia
- Intelligente mottakere
I mange land har kringkastingsvirksomheten nådd frekvenstaket for bakkesendernettet. Det finnes ikke ledige frekvenser for flere analoge kanaler. I tillegg kommer en eksploderende mobiltelefonbruk inn med behov for langt større frekvensområde. Ved å kringkaste digitalt kan man utnytte én analog frekvens til et antall digitale kanaler.
Digital TV åpner også for en rekke tilleggstjenester. Signalene som overføres fra sender til mottaker i digital kringkasting er en sammensatt datastrøm. Hva denne datastrømmen inneholder spiller ingen rolle, det kan være lyd, bilde, tekst, video, spill, programmer osv. Med andre ord kan det sendes ut datatjenester samtidig med lyd og bilder. Dette kan være programinformasjon, døvetolking som kun vises for de døve og kommentartjeneste for blinde og svaksynte (Audio Description).
Elektronisk programguide (EPG)
Et økt antall TV-kanaler vil svekke oversikten i kanaljungelen. For å lettere navigere seg gjennom tilbudene kan forbrukerne bruke en elektronisk programguide (EPG). Denne vises på TV-skjermen og kan styres med fjernkontrollen fra sofakroken. Jo flere kanaler som tilbys, desto viktigere er det for seeren å ha et slikt hjelpemiddel til å orientere seg i det mangfoldige tilbudet. Den elektroniske programguiden vil komme opp hver gang du slår på ditt digitale TV-apparat.
Men EPG er mer enn en elektronisk form av programbladet. Det vil være muligheter for interaktivitet og linker og koblinger, slik at du for eksempel kan klikke på det programmet i programoversikten som ser interessant ut, og komme rett over i programmet. Du kan også hente ut tilleggsopplysninger, tematiske lister, reklame og andre tjenester. Hvis det er en dokumentarfilm om Nord-Irland, kan du klikke deg fram til steder hvor det finnes bakgrunnsinformasjon om konfliktene i landet.
EPG kan sendes på flere nivåer, fra en enkel versjon til en mer avansert. En enkel EPG krever lite sendekapasitet. Den mer avanserte EPG krever derimot mer av mottakerne og vil gjøre dem dyrere. Det krever også mer sendekapasitet og er derfor bare aktuelt for digital TV.
Tjenester i en enkel EPG:
- Dagens programoversikter for flere kanaler
- Vise hva som sendes nå og neste program i tilgjengelige kanaler
- Oversikt over programmer i en ønsket kategori
- Enkel programmering av videospillere
Tjenester i en avansert EPG:
- Sende programoversikter for flere kanaler for kanskje en uke fremover
- Sende ekstra informasjon om hvert enkelt program
- Inkludere bilder eller videoklipp fra programmene
- Ta imot bestilling og formidle betalingsordning for betal-TV
