Hvis insektene forsvinner

… blir verden snudd opp ned. Men vi kan fortsatt redde dem.

Ekle og irriterende, tenker du kanskje. 

Men insektene er dine beste hjelpere.

De rydder og vasker, begraver de døde og gir oss de deiligste frukter.

En hel sommer har vi i NRK jaktet på de seksbente små med kamera.

Journalist André Håker har tatt over 2000 nærbilder.

Vi har vært vitne til insektsex og sett døde dyr bli spist opp.

Alle forskere vi har snakket med har advart:

Om ikke noe gjøres for å redde dem, vil flere av insektartene i Norge stå i fare for å dø ut.

Her er historien om hva som skjer hvis de forsvinner.

Og hvor lite som skal til for at vi kan redde dem.

På tur i skogen fant vi en død fugl på bakken.

Selv om fuglen døde i stillhet, var det noen som oppdaget dødsfallet flere kilometer unna.

Spyflua har nemlig en nese vi mennesker bare kan drømme om.

Den sniffer stanken fra døde dyr fra kilometers avstand.

Og plutselig kom spyfluene flyvende fra alle kanter.

De omringet fuglen.

Kanskje ville den bli til et larvespist beinrangel om få dager.

Men spyfluene var ikke de eneste som hadde sansen for det døde kjøttet.

Da vi kom tilbake et par dager senere, var hele fuglen gravd ned under jorda.

Bare vingen stakk opp.

Hva hadde skjedd?

En superbille hadde vært på besøk.

Det er ikke uten grunn den kalles begravelses­billen på engelsk. Åtselgraver på norsk. 

Beina er store og kraftige som spader.

Med disse graver den et hull i bakken og trekker fuglen under jorda.

Begravelsesbillen kan til og med legge seg på rygg og flytte hele kadaveret før den graver det ned. 

Hele jobben gjør den lille billen i løpet av et døgn.

Under jorda lager billen en kjøttklump av dyret. Der kan den legge eggene sine, og larvene får næring.

Hadde ikke begravelsesbillen og andre småkryp gjort jobben, ville skogs­stien på søndags­turen din vært strødd med kadaver.

Døde dyr ville blitt liggende igjen på bakken og gjære.

Det ville vært et perfekt sted for virus, bakterier og parasitter som gir sykdom: 

Miltbrann, harepest, toksoplasmose og salmonella, for eksempel.

Slik kunne kjæledyr eller husdyr på beite bli smittet med sykdommer som fører til feber, blodig diaré og kanskje døden.

Dette er frøken Stenurella. ­Det er det hun heter. 

Stenurella melanura.

Hun er en blomsterbukk som lenge har ønsket å stifte familie.

Og Stenurella har alltid hatt draget.

Mens hun beiter på pollen i en prestekrage, tar det ikke lang tid før en frier dukker opp. 

Oh-la-la.

Men det er noe de vordende billeforeldrene ikke vet.

Barna deres vil kanskje aldri klekkes og vokse opp.

Insektbarna skulle egentlig klekkes i døde trestammer

Men døde trær som dette, ryddes ofte bort i norsk skog.

Og blomsterengen med prestekrager, der herr og fru Stenurella trives og bor, har det blitt færre av i Norge.

På ti år fra 2004 sank antallet prestekrager med 30 prosent i deler av Norge. 

Rundt om i verden rapporteres det om nedgang i insekt­hjem og insekt­arter.

I Tyskland har naturforskerne fulgt insekter gjennom 30 år.

Før i tiden ble flyvende insekter skvist mot frontruter i hopetall. Sjåfører på Autobahn i dag bruker mindre tid på å skrape og skrubbe.

Joda, bilene har blitt mindre firkantede, men det er ikke hele forklaringen

Hele tre av fire flyvende insekter har forsvunnet fra Tyskland de siste tre tiårene, ifølge målingene.

Om tallene er like stygge i Norge, ­vet vi ikke.

Men det har skjedd store endringer i vår ville, vakre natur.

For hundre år siden var alle disse grønne flekkene villmark, lite berørt natur, langt fra veier og bygninger.

Men fordi vi har bygd strømkabler, motorveier og anlegg, er det bare litt over en tiendedel villmark igjen i Norge i dag.

Insekter elsker eldgamle, råtne trær, som dette.

Vi ser på det som rot i skogen. Men døde trær er bolig­blokk for tusenvis av insektbarn.

Og skogtypen insektene liker best er trolsk gammel­skog, som er stappet med gamle trær. 

Men i Norge i dag er det rundt 3 prosent gammel­skog igjen, ifølge forskerne.

Grunnen er at vi i mange hundre år har drevet hogst.

Skogen var svært glissen og nesten uthogd på begynnelsen av 1900-tallet.

Siden den gang har vi plantet nye trær, som vokser, men hugges på nytt.

Færre døde trær blir liggende igjen enn om skogen fikk vokse fritt.

Det liker ikke insektene.

Skogpolitikken gjennomføres av Landbruks- og mat­departementet.

De peker på statistikk som viser at mer enn 20 prosent av skogen er over 120 år gammel, og at det er bra for insektene som trenger eldre skog. 

Skogeier­forbundet sier at all hogst i Norge følger strenge krav for å sikre at vi tar vare på insektene.

Men her er forskere, myndigheter og skognæring uenige. De debatterer stadig om vi utnytter skogen for hardt.

Dette er møkkflua.

Den elsker møkk, fuglemøkk og kumøkk, så lenge det er møkk.

Den slurper det i seg som en smoothie og rydder opp bæsjen på stien for deg.

Møkkfluene er blant naturens vakt­mestere og søppel­tømmere.

Vi fant flere av «renovasjons­etatens» raringer på tur.

Denne lille skapningen rydder skogen for deg.

Tordivelen graver ned bæsj og legger egg.

Når billebarna klekkes, spiser de møkka, og næringsstoffene blandes med jord.

Mauren spiser hva det måtte være. På Manhattan i New York spiser maur matrester tilsvarende 60.000 pølser i brød på ett år.  

Uten dem ville rottene måttet gjøre jobben.

Til venstre ser du hva som skjer med høstløvet på bakken uten insekter og småkryp. Løvet blir ikke til jord, men mugner i stedet.

Du har sikkert hørt om blomster og bier?

Insekter frakter pollen fra blomst til blomst, og maten vår kan ikke gro skikkelig uten deres hjelp. 

Ingen insekter, ingen jordbær, epler, sjokolade eller krydderurter.

Uten insekter ville maten smakt mindre og hatt mindre næring.

Insekter gjør eplene søtere, agurkene fastere og melonene saftigere.

Honningbien er den mest kjente pollinatoren.

Men den klarer ikke gjøre jobben alene.

Det finnes en gjeng som til sammen jobber dobbelt så effektivt som honningbiene.

Vi snakker om en hel armé. 

De er tøffe.

De er rare.

De har trampet og marsjert rundt i blomster som soldater lenge før biene kom til verden.

Noen av insektene i pollinerings­armeen ser ut som moderne militærfartøy.

Her er dronefluen, som flyr med hårfin presisjon i all slags vær.

Der humler og bier lar seg skremme av fukt og varme, er kulehale­fluen fryktløs.

Selv når det regner, selv når det er hetebølge, er den ute og samler pollen. 

Blomsterbukken tramper, romsterer og driller seg ned i pollenstøv. Slik har den befruktet planter i flere millioner år før biene engang fantes.

Her er husflua. Det er den du aldri greier å ta med flue­smekkeren hjemme

Husflua og dens slektninger er viktige i høyfjellet.

På Finse, 1222 meter over havet, gjør fluene 85 prosent av pollinerings­jobben.

Sist, men ikke minst, bulldoseren humla.

Den jobber både effektivt og avansert.

Trikset bare den kan er å vibrere med vingemusklene, slik at pollen ristes løs fra blomsten.

Blåbær, tomater, poteter, auberginer og chili kan bare pollineres av humler. 

Så hva skjer om humlene ikke gjør jobben?

Det ville norske naturforskere finne ut av.

De satte nettingbur rundt enkelte blåbær­busker i fjellet, så humlene ikke slapp til.

Over sommermånedene observerte de hva som skjedde med bærene under nettingen.

Forskningen pågår fortsatt, men de foreløpige resultatene er nedslående.

Det ble færre bær på blåbær­buskene når humlene ikke slapp til.

Uten humlene ble både størrelsen og vekten på bærene mindre. Det samme skjedde med frøene.

I dag står 30 prosent av Norges humle- og biearter i fare for å dø ut.

Det finnes nemlig en liste over utrydnings­truede arter i Norge kalt rødlista.

25 prosent av alle pollinerende insekter i Norge er på den lista.

Her ser du bare noen få av truede veps, fluer og biller på rødlista. 

Vi kan greie oss om bare én av disse dør ut.

Men dør mange nok, vil det skape problemer for helse, natur og økonomi. 

Og det blir dyrt. Veldig dyrt.

Insektenes jobb på jorda er verdt flere hundre milliarder amerikanske dollar, ifølge FNs naturpanel.

Eller rundt fire norske statsbudsjett hvert eneste år.

Selv om insekter er truet, er ikke alt håp ute.

Insektene har nemlig en fantastisk super­egenskap som kanskje kan redde dem …

De formerer seg raskt og gjør det hele tiden, akkurat som den sex­glade blomster­bukken Stenurella.

Insektene lever korte liv, kanskje bare ett til tre år. Og de kan få hundrevis av barn.

Gir vi dem bedre levekår, vil de mange­doble seg i super­fart. 

Forskerne har mange tips til hvordan du kan hjelpe dem.

  • La gresset gro og hagen være rotete.
  • Ha planter som blomstrer gjennom hele sesongen, fra vår til høst.
  • Plant frukttrær og bærbusker, krydderurter og engplanter.
  • La de ville blomsterengene gro.
  • Ikke bruk insektgifter.
  • Og lag en hagedam!

Faktisk er et av de beste tipsene for å redde insektene å legge seg ned, slappe av og høre gresset gro.

Men du kan ikke redde insektene alene.

Forskere NRK har snakket med peker på at vi må gjøre mer som samfunn.

Ifølge myndighetene skal viktige livs­miljøer for truede arter tas vare på når skogen i Norge hugges. 

Død ved og gamle trær er blant livs­miljøene som bevares, og Landbruksdepartementet viser til at mengden eldre skog er sterkt økende. 

Ifølge Skogeier­forbundet er Norge ett av landene i verden med størst andel miljø­sertifisert skog.

Forskerne frykter likevel det ikke er nok, og at vi både hugger og bygger for mye. 

De mener samfunnet må verne mer skog, la mange flere døde trær i skogen ligge, bruke færre insekt­midler og la mer natur stå uberørt. 

Én ting er sikkert:

Insektene blir påvirket av hva vi mennesker gjør. 

Og gjør vi det bedre for dem, vil de summende, kravlende og fascinerende insektene formere seg og gjøre resten av jobben selv.

Tekst og research

André Håker, Martin Holvik, Lene Sæter og Kim Jansson

Foto og illustrasjoner

André Håker og Lene Sæter

Design og utvikling

Johannes Odland og Ingrid Reime

Prosjektansvarlig

Kim Jansson

Redaktør

Frank Gander
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal