Nærbilde av en spyflue på en blomst. Den har røde fasettøyne og grønn kropp med stive hårstrå. Den ser rett mot deg.

Hvis insektene forsvinner

… blir verden snudd opp ned. Men vi kan fortsatt redde dem.

En maur er opp-ned under et blad. Sammen med den er det bittesmå bladlus. Mauren er mye større en bladlusene.

Ekle og irriterende, tenker du kanskje. 

Men insektene er dine beste hjelpere.

De rydder og vasker, begraver de døde og gir oss de deiligste frukter.

Bilde av André som ligger på bakken i mosekledd landskap. Han holder et kamera med en hvit duk foran blitsen.
Gro Stefferud

En hel sommer har vi i NRK jaktet på de seksbente små med kamera.

Portrettbilde av insektfotograf André som sitter i fjellyngen. Store fjell sees i bakgrunnen.
Gro Stefferud

Journalist André Håker har tatt over 2000 nærbilder.

Vi har vært vitne til insektsex og sett døde dyr bli spist opp.

Alle forskere vi har snakket med har advart:

Nærbilde av billen som vaier på et gresstrå. Den har store utstående øyne og lange antenner.

Om ikke noe gjøres for å redde dem, vil flere av insektartene i Norge stå i fare for å dø ut.

Her er historien om hva som skjer hvis de forsvinner.

Og hvor lite som skal til for at vi kan redde dem.

En død fugl ligger på bakken i skogen. Underkroppen peker mot oss. Hodet ligger bakover og peker mot himmelen. Den er omgitt av små blåbærbysker og lyng. Det ene bladet til blåbærbusken dekker øynene til fuglen.

På tur i skogen fant vi en død fugl på bakken.

Selv om fuglen døde i stillhet, var det noen som oppdaget dødsfallet flere kilometer unna.

Nærbilde av en spyflue på en blomst. Den har røde fasettøyne og grønn kropp. Du ser den løfter seg litt opp og værer noe.

Spyflua har nemlig en nese vi mennesker bare kan drømme om.

Den samme spyflua ser rett mot deg. De store fasettøynene dekker nesten hele bildet.

Den sniffer stanken fra døde dyr fra kilometers avstand.

Og plutselig kom spyfluene flyvende fra alle kanter.

Nærbildet av nebbet og hodet til fuglen. Et par spyfluer spaserer rundt på nebbet. Bildet er tatt på en måte, så det ikke er altfor ekkelt å se på.

De omringet fuglen.

Kanskje ville den bli til et larvespist beinrangel om få dager.

Men spyfluene var ikke de eneste som hadde sansen for det døde kjøttet.

Fuglevingen stikker opp av bakken. Den er litt fuktig og medtatt. Lyngblomstene er i bakgrunnen.

Da vi kom tilbake et par dager senere, var hele fuglen gravd ned under jorda.

Bare vingen stakk opp.

Hva hadde skjedd?

Åtselgraveren er to eller tre centimeter stor. Den er nesten helt sort, med noen oransje striper på bakkroppen. Den har store klubbeformede antenner som gjør at den har god luktesans. Bena er kraftige
Getty Images

En superbille hadde vært på besøk.

Det er ikke uten grunn den kalles begravelses­billen på engelsk. Åtselgraver på norsk. 

Beina er store og kraftige som spader.

Med disse graver den et hull i bakken og trekker fuglen under jorda.

Åtselgraveren står på kanten av en plante og lener seg litt utover. Som om den værer noe. De store klubbete antennene står rett ut fra hodet.
Getty Images

Begravelsesbillen kan til og med legge seg på rygg og flytte hele kadaveret før den graver det ned. 

Hele jobben gjør den lille billen i løpet av et døgn.

En tegnet illustrasjon der vi ser et tverrsnitt av bakken. Under bakken ser vi åtselbillene som har rullet et dødt dyr til en rund ball.

Under jorda lager billen en kjøttklump av dyret. Der kan den legge eggene sine, og larvene får næring.

Hadde ikke begravelsesbillen og andre småkryp gjort jobben, ville skogs­stien på søndags­turen din vært strødd med kadaver.

Døde dyr ville blitt liggende igjen på bakken og gjære.

Det ville vært et perfekt sted for virus, bakterier og parasitter som gir sykdom: 

Miltbrann, harepest, toksoplasmose og salmonella, for eksempel.

Slik kunne kjæledyr eller husdyr på beite bli smittet med sykdommer som fører til feber, blodig diaré og kanskje døden.

Nærbilde av blomsterbukken som beiter pollen på en prestekrage. Den er dekt av små pollenkorn, og har lange antenner.

Dette er frøken Stenurella. ­Det er det hun heter. 

Stenurella melanura.

Hun er en blomsterbukk som lenge har ønsket å stifte familie.

Blomsterbukken løfter hodet og ser opp. Fortsatt dekt av masse pollenkorn.

Og Stenurella har alltid hatt draget.

Mens hun beiter på pollen i en prestekrage, tar det ikke lang tid før en frier dukker opp. 

To blomsterbukker som parrer seg. De står oppå herandre. Hannen er øverst, hunnen nederst. Hunnen fortsetter å beite pollen mens hannen gjør sin gjerning.

Oh-la-la.

Men det er noe de vordende billeforeldrene ikke vet.

Bilde av de to blomsterbukkene som parrer seg fra en annen vinkel. Hunnen ser mot kamera. De står fortsatt oppå herandre.

Barna deres vil kanskje aldri klekkes og vokse opp.

Et stående dødt tre. Store deler av barken har valtg av, treet er revet av på toppen. Det er masse hull i stammen. Tegn etter insekter som har bodd der.
Patrick Da Silva Sæther/NRK

Insektbarna skulle egentlig klekkes i døde trestammer

Men døde trær som dette, ryddes ofte bort i norsk skog.

Vakker blomstereng med prestekrager og en masse andre blomster.

Og blomsterengen med prestekrager, der herr og fru Stenurella trives og bor, har det blitt færre av i Norge.

En tegnet illustrasjon som viser prestekrager i forgrunnen. I bakgrunnen kommer en skitten gravemaskin for å grave dem bort.

På ti år fra 2004 sank antallet prestekrager med 30 prosent i deler av Norge. 

Rundt om i verden rapporteres det om nedgang i insekt­hjem og insekt­arter.

En frontrute på en bil har masse flekker på seg fra insekter som har truffet bilruta i fart. Det er nesten ikke mulig å se gjennom ruta.
NTB scanpix

I Tyskland har naturforskerne fulgt insekter gjennom 30 år.

Før i tiden ble flyvende insekter skvist mot frontruter i hopetall. Sjåfører på Autobahn i dag bruker mindre tid på å skrape og skrubbe.

Joda, bilene har blitt mindre firkantede, men det er ikke hele forklaringen

Bilde av en hårete villbie på en lyngblomst. Du ser tydelig hårene og øynene.

Hele tre av fire flyvende insekter har forsvunnet fra Tyskland de siste tre tiårene, ifølge målingene.

Om tallene er like stygge i Norge, ­vet vi ikke.

Men det har skjedd store endringer i vår ville, vakre natur.

Kart over Norge som illustrerer at halvparten av landet var dekket av villmark i år 1900.

For hundre år siden var alle disse grønne flekkene villmark, lite berørt natur, langt fra veier og bygninger.

Bare små flekker av kartet er dekket av villmark i 2018.

Men fordi vi har bygd strømkabler, motorveier og anlegg, er det bare litt over en tiendedel villmark igjen i Norge i dag.

Bilde av en høy, død trestamme. Du ser den er spist på, og barken har begynt å falle av.
Patrick da Silva Sæther/NRK

Insekter elsker eldgamle, råtne trær, som dette.

Vi ser på det som rot i skogen. Men døde trær er bolig­blokk for tusenvis av insektbarn.

En veldig gammel skog. Døde trær ligger over den mosekledde bakken. Til og med de døde trærne er dekt av mose, og fremstår som vakre. Man kan se at det ikke har vært mennesker der på lang stund. Alt er veldig grønt og villt.

Og skogtypen insektene liker best er trolsk gammel­skog, som er stappet med gamle trær. 

Men i Norge i dag er det rundt 3 prosent gammel­skog igjen, ifølge forskerne.

Skogen som en gang var der er hogd ned. Bare en masse tørre stubber stikker opp av bakken. Det er et tørt og sterilt landskap.

Grunnen er at vi i mange hundre år har drevet hogst.

Skogen var svært glissen og nesten uthogd på begynnelsen av 1900-tallet.

Siden den gang har vi plantet nye trær, som vokser, men hugges på nytt.

Nyplantede grantrær på rekke og rad. De ser ut som små juletrær. De vokser opp fra en masse tørre kvister på bakken. Sola skinner gjennom de.

Færre døde trær blir liggende igjen enn om skogen fikk vokse fritt.

Det liker ikke insektene.

En skog du er vant til å se. Ett treslag tett inntil hverandre. Gress på bakken. Solen skinner gjennom trekronene og lager lysspill på bakken.

Skogpolitikken gjennomføres av Landbruks- og mat­departementet.

De peker på statistikk som viser at mer enn 20 prosent av skogen er over 120 år gammel, og at det er bra for insektene som trenger eldre skog. 

Skogeier­forbundet sier at all hogst i Norge følger strenge krav for å sikre at vi tar vare på insektene.

Men her er forskere, myndigheter og skognæring uenige. De debatterer stadig om vi utnytter skogen for hardt.

Nærbilde av en flue som dypper tunga si i en saftig fuglebæsj. Den har de fremre bena i fuglebæsjen også.

Dette er møkkflua.

Den elsker møkk, fuglemøkk og kumøkk, så lenge det er møkk.

Den slurper det i seg som en smoothie og rydder opp bæsjen på stien for deg.

André sitter i skogen for å observere insekter. Skogen er tett. Der han sitter er det en lysning. Sola titter frem, og bakken er mosekledd.
Gro Stefferud

Møkkfluene er blant naturens vakt­mestere og søppel­tømmere.

Vi fant flere av «renovasjons­etatens» raringer på tur.

Tordivelen ser ut som en panservogn. Skallet den har på kroppen er todelt og buet. Den har kraftige ben, som den bruker til å grave med. På bildet er den dekt med jord, fordi den nettopp har vært å gravd ned en bæsj.

Denne lille skapningen rydder skogen for deg.

Tordivelen graver ned bæsj og legger egg.

Når billebarna klekkes, spiser de møkka, og næringsstoffene blandes med jord.

To maur drikker sukkervann. Bildet er så nære at du ser knapt maurtuen. Alt rundt den lille mauren er stort. Selv barnåla som er i ufokus foran mauren ser ut som en trestamme.

Mauren spiser hva det måtte være. På Manhattan i New York spiser maur matrester tilsvarende 60.000 pølser i brød på ett år.  

Uten dem ville rottene måttet gjøre jobben.

Wim van Egmond

Til venstre ser du hva som skjer med høstløvet på bakken uten insekter og småkryp. Løvet blir ikke til jord, men mugner i stedet.

Den kjente, hårete honningbien er på en hestehov. Den er dekt av bittesmå pollenkorn. Du ser fasettøynene. De er ikke runde som på de fleste insektene, men avlange og dråpeformede.

Du har sikkert hørt om blomster og bier?

Insekter frakter pollen fra blomst til blomst, og maten vår kan ikke gro skikkelig uten deres hjelp. 

Ingen insekter, ingen jordbær, epler, sjokolade eller krydderurter.

Et smakfullt fruktfat med saftige meloner, epler, agurker og blåbær. Du får vann i munnen av å se på bildet.

Uten insekter ville maten smakt mindre og hatt mindre næring.

Insekter gjør eplene søtere, agurkene fastere og melonene saftigere.

Nytt bilde av den hårete honningbien. Den går rett mot oss, full av bittesmå pollenkorn.

Honningbien er den mest kjente pollinatoren.

Men den klarer ikke gjøre jobben alene.

Det finnes en gjeng som til sammen jobber dobbelt så effektivt som honningbiene.

Nærbilde av en bille med striper. Den ser nesten litt ut som stripende som soldater har når de er sersjanter.

Vi snakker om en hel armé. 

De er tøffe.

De er rare.

De har trampet og marsjert rundt i blomster som soldater lenge før biene kom til verden.

Dronefluen ser ut som en pølse med vinger, hår, striper, og store fasettøyne. Den står helt stille i lufta, som et helikopter, når den flyr.

Noen av insektene i pollinerings­armeen ser ut som moderne militærfartøy.

Her er dronefluen, som flyr med hårfin presisjon i all slags vær.

Kulehaleflua ser ut som et romskip. Lang tynn hale som ender med en krøll i enden, som en kule. Fasettøynene ser ut som en romfarerhjelm. De møtes på toppen av hodet, og bretter seg rundt sidene av hodet.

Der humler og bier lar seg skremme av fukt og varme, er kulehale­fluen fryktløs.

Selv når det regner, selv når det er hetebølge, er den ute og samler pollen. 

Husker du billen med millitærstriper? Nå ser vi den i all sin prakt. Den har lange antenner, er gul og sort stripete. Den har også ganske lange ben, Bakkroppen ender i en spiss mot rompa.

Blomsterbukken tramper, romsterer og driller seg ned i pollenstøv. Slik har den befruktet planter i flere millioner år før biene engang fantes.

Den kjente husflua står på et bord. Vi ser den veldig nærme. Fasettøynene titter oppover. Den er uten tvil oppmerksom på noe. Du ser også at den er hårete og litt ekkel.

Her er husflua. Det er den du aldri greier å ta med flue­smekkeren hjemme

Husflua og dens slektninger er viktige i høyfjellet.

På Finse, 1222 meter over havet, gjør fluene 85 prosent av pollinerings­jobben.

Humla har hår omtrent over hele kroppen. Den er dekt av små pollenkorn. Den bader i pollen. Du ser de lange dråpeformede fasettøynene titter rett mot deg.

Sist, men ikke minst, bulldoseren humla.

Den jobber både effektivt og avansert.

Trikset bare den kan er å vibrere med vingemusklene, slik at pollen ristes løs fra blomsten.

Ei av forskerne er i en blåbærlyng høyt oppe i et fjell. Hun går rundt og veiver med en håv. Rundt henne i blåbærlyngen er det små nettingbur.
Sondre Dahle, NINA

Blåbær, tomater, poteter, auberginer og chili kan bare pollineres av humler. 

Så hva skjer om humlene ikke gjør jobben?

Det ville norske naturforskere finne ut av.

Bilde av nettingbur i blåbærlyng. Den dekker over noen blåbærbusker.
Sondre Dahle, NINA

De satte nettingbur rundt enkelte blåbær­busker i fjellet, så humlene ikke slapp til.

Bilde av en humle som pollinerer en blåbærblomst. Dette er før blåbærene kommer.
Sondre Dahle, NINA

Over sommermånedene observerte de hva som skjedde med bærene under nettingen.

Forskningen pågår fortsatt, men de foreløpige resultatene er nedslående.

Det ble færre bær på blåbær­buskene når humlene ikke slapp til.

Uten humlene ble både størrelsen og vekten på bærene mindre. Det samme skjedde med frøene.

Nærbilde av en humle som hviler hodet sitt mellom to blomsterknopper. Den ser sliten ut.

I dag står 30 prosent av Norges humle- og biearter i fare for å dø ut.

Det finnes nemlig en liste over utrydnings­truede arter i Norge kalt rødlista.

25 prosent av alle pollinerende insekter i Norge er på den lista.

En flom av tekst som viser noen av de truede insektartene som er på Artsdatabanken sin rødliste. Lista er lang, selv om dette bare er noen få av de.

Her ser du bare noen få av truede veps, fluer og biller på rødlista. 

Vi kan greie oss om bare én av disse dør ut.

Men dør mange nok, vil det skape problemer for helse, natur og økonomi. 

Og det blir dyrt. Veldig dyrt.

En illustrasjon av masse tykke dokumenter som ligger stablet oppå hverandre. Dokumentene illustrerer fire norske statsbudsjetter.

Insektenes jobb på jorda er verdt flere hundre milliarder amerikanske dollar, ifølge FNs naturpanel.

Eller rundt fire norske statsbudsjett hvert eneste år.

En blomsterflue vaier i vinden på et gresstrå mens den vasker frembena sine. Den er fargerik med striper og har smal bakpart.

Selv om insekter er truet, er ikke alt håp ute.

Insektene har nemlig en fantastisk super­egenskap som kanskje kan redde dem …

Bilde av de to blomsterbukkene som parrer seg fra en annen vinkel. Hunnen ser mot kamera. De står fortsatt oppå herandre.

De formerer seg raskt og gjør det hele tiden, akkurat som den sex­glade blomster­bukken Stenurella.

Insektene lever korte liv, kanskje bare ett til tre år. Og de kan få hundrevis av barn.

Gir vi dem bedre levekår, vil de mange­doble seg i super­fart. 

Forskerne har mange tips til hvordan du kan hjelpe dem.

En stor blomstereng som brer seg utover. Vestlandsfjell ruver i bakgrunnen.
  • La gresset gro og hagen være rotete.
  • Ha planter som blomstrer gjennom hele sesongen, fra vår til høst.
  • Plant frukttrær og bærbusker, krydderurter og engplanter.
  • La de ville blomsterengene gro.
  • Ikke bruk insektgifter.
  • Og lag en hagedam!
Fotografen André har lagt seg ned i høyt gress for å slappe av i solen. Han har capsen over ansiktet for å gjøre det lunt og godt. Rundt ham vokser høye villblomster.
Gro Stefferud

Faktisk er et av de beste tipsene for å redde insektene å legge seg ned, slappe av og høre gresset gro.

Men du kan ikke redde insektene alene.

Forskere NRK har snakket med peker på at vi må gjøre mer som samfunn.

Vi er veldig nærme en sommerfugl. Vanligvis ser vi nesten bare vingene på den, men her ser vi ansiktet og de store utstående fasettøynene og de lange antennene. Den er hårete og rar, men fortsatt fascinerende vakker.

Ifølge myndighetene skal viktige livs­miljøer for truede arter tas vare på når skogen i Norge hugges. 

Død ved og gamle trær er blant livs­miljøene som bevares, og Landbruksdepartementet viser til at mengden eldre skog er sterkt økende. 

Ifølge Skogeier­forbundet er Norge ett av landene i verden med størst andel miljø­sertifisert skog.

Grønn og vill skog. En død trestamme hviler over mosen i midten av bildet.

Forskerne frykter likevel det ikke er nok, og at vi både hugger og bygger for mye. 

De mener samfunnet må verne mer skog, la mange flere døde trær i skogen ligge, bruke færre insekt­midler og la mer natur stå uberørt. 

Bildemosaikk satt sammen av mange forskjellige insekter.

Én ting er sikkert:

Insektene blir påvirket av hva vi mennesker gjør. 

Og gjør vi det bedre for dem, vil de summende, kravlende og fascinerende insektene formere seg og gjøre resten av jobben selv.

En kulehaleflue, som vi har hilst på tidligere, står på et strå. Den har faktisk munnen åpen, og det ser nesten ut som den skriker til oss.

Tekst og research

André Håker, Martin Holvik, Lene Sæter og Kim Jansson

Foto og illustrasjoner

André Håker og Lene Sæter

Design og utvikling

Johannes Odland og Ingrid Reime

Prosjektansvarlig

Kim Jansson

Redaktør

Frank Gander