Den første på holmen

SOTRA (NRK): – Jeg kjente lukten av drivstoff og så den svarte røyken. Da skjønte jeg at dette ikke var noen gress- og lyngbrann.

Brannmennene Børre Brekkvassmo (47) og Nils Anders Mæland (59) er tilbake ved ulykkesstedet på Sotra. Solen skinner, men det blåser godt. Vinden prøver febrilsk å ta tak i de tunge brannuniformene til duoen.

Men akkurat på dette stedet har de stått støtt i stormen før.

Fra fjellknausen på Storskora i skjærgården utenfor Bergen ser de mot Skitholmen – holmen som ble åsted for en av de største ulykkene i norsk nyere historie.

Brekkvassmo var den første som var her ute, den fatale dagen, 29. april i fjor.

Han har aldri fortalt sin historie før. På ettårsdagen for Turøy-ulykken kan NRK presentere hva som skjedde i minuttene fra en helt vanlig fredag ble til en fredag de aldri vil glemme.

Varselet

Brekkvassmo og Mæland har begge jobbet over 20 år i brannvesenet. De sitter alltid sammen i lunsjen på Ågotnes brannstasjon. Det er ikke faste plasser, men de spøker om at hvis noen andre sitter der, vil de heller spise lunsj senere. Slik er det i dag, og slik var det 29. april 2016.

Klokken 11.56.16 kom det første anropet om styrten inn til nødnummer 110.

Mæland var vakthavende brannsjef den dagen, og fikk den første meldingen klokken 11.58. I radiodisplayet stod det: «Arbeidsulykke».

Brekkvassmo gikk ned i garasjen sammen med tre andre brannmenn. De skulle rykke til det de trodde var et arbeidsuhell på Misje, litt før Turøy, men på samme vei. Sammen kledde de seg opp, og i garasjen fikk de beskjed om at det var en helikopterulykke på Turøy. De satte på blålysene.

Klokken 12:01:53 kjørte Brekkvassmo fra Ågotnes brannstasjon.

– Det første jeg tenkte da jeg hørte at det var et helikopter, var at det var et lite helikopter som flyr materiale ut til holmene her, sier Brekkvassmo.

Kampen mot klokken

Mæland og Brekkvassmo tar oss med på kjøreturen mellom Ågotnes og Storskora, der basen for aksjonen ble satt.

Veiene er ikke kjempegode, men langt fra de verste. Det er 80-sone i ubebygd strøk, og et strekk på 9,9 kilometer fra stasjonen til ulykkesstedet. I slike situasjoner handler det om minutter.

– Vi så røyken på tur ut, men jeg skjønte ikke hvor stort det var før vi kom frem på Turøy, sier Brekkvassmo.

Klokken 12:09:54 ankom Brekkvassmo Storskora, det nærmeste veifaste stedet til Skitholmen.

Flere hadde vært øyevitner til styrten. Noen stod i veien og vinket brannvesenet inn der det skjedde. Andre hadde kommet seg ut i båt for å hjelpe.

Det brant fra holmen, og lukten av drivstoff hang i luften.

– Vi tenkte med en gang at vi måtte ut på holmen. Vi gikk ned i viken her og fikk prayet en privatbåt, sier Brekkvassmo.

Klokken 12.14.07 gikk Brekkvassmo i land på Skitholmen. I de fire minuttene og ti sekundene han hadde vært på stedet, hadde han altså fått oversikt, rapportert tilbake om hva som skjedde på stedet, fått tak i en privat båt, og tatt seg ut til Skitholmen med båten.

Førsteprioritet for Brekkvassmo var å redde liv. Men på holmen og i sjøen rundt lå alle de 13 om bord omkommet.

– Du går over i et modus for å ivareta mest mulig for de etterlatte. Vi må gjøre det verdig av respekt for dem som omkom, og for dem som mistet noen i ulykken, sier han.

Da Mæland kom til stedet, var det et rolig kaos som utspilte seg foran øynene hans. Privatpersoner vinket ham inn hvor han skulle kjøre, flere kom løpende til for å hjelpe, og flere hadde kommet til sjøen rundt holmene med båtene sine.

– Det beste jeg kan beskrive det med er stillhet. Folk satt i stuevinduene sine og så på at dette skjedde. Noen tok båtene sine, og du ser på ansiktene deres at de har sett noe. Det de ser vises i ansiktet, sier Mæland, og fortsetter:

– Alt er sjokkpreget. Skjedde dette her? Og hva i all verden var det som skjedde?

Da Brekkvassmo tok seg ut til holmen, møter han et syn de fleste mennesker er skånet for.

– Jeg la merke til at det var veldig stille utpå der. Det var stille og rolig. Ellers har jeg ikke så veldig mye mer lyst til å si hvordan det var da jeg var utpå der, sier Brekkvassmo.

– Hvor lenge var du der?

– Syv timer.

Sentralen

Samtidig på hovedbrannstasjonen i Bergen, satt Sigbjørn Villanger. Han var vaktkommandør på 110-sentralen da helikopteret gikk ned.

– Turøy-ulykken er det mest alvorlige jeg noensinne har jobbet med, sier Sigbjørn Villanger.

Fra kontoret med utsikt til AdO Arena og Store Lungegårdsvann, styrer sentralen aksjonene til de forskjellige brannvesenene i fylket.

Den første meldingen

Tidligere på dagen hadde det bare vært et par automatiske brannalarmer å hanskes med. Villanger beskriver en rolig dag.

Klokken 11.56 kom det tre telefoner på rappen. Den ene operatøren til Villanger tok imot det første anropet klokken 11.56.16. Like etter kom en varsling som gikk ut til alle tre nødetater, og den tredje telefonen tok Villanger. Han bekrefter at det ble sendt ut varsel som arbeidsulykke på radioen, for å få mannskapene ut så raskt som mulig.

– Det var en dame som beskrev noe med et helikopter, en rotor og svart røyk. Da gikk det opp for oss at dette var veldig alvorlig, sier Villanger.

I en time ringte telefonene. Fra fjernt ringte folk og rapporterte om mulig gressbrann. Villanger har ikke oversikt over hvor mange ganger det ringte.

– Etter 15 minutter har det meste roet seg for oss. Det handlet om å få folk ut til der det skjedde, sier han.

Villanger har lang fartstid i brannvesenet, både på bakken og på sentralen. Rutinene er innarbeidet, og når det oppstår store, alvorlige situasjoner, går det automatisk. Etter 15 minutter i ryddig kaos, måtte de ta seg en pause.

– Når slike ting skjer, så tar vi oss en timeout. Vi har 30 sekunder helt uten telefon, der vi bare samler oss, sier han.

Ti minutter

Time-outen kan ha vært viktig for Villanger.

For Brekkvassmo i felt, var det ingen mulighet til å ta pause.

På land kjørte brannvesenet rundt på flere butikker i nærområdet og kjøpte mat til de som jobbet på holmen. I loggen til brannvesenet klokker Brekkvassmo ut klokken 20:05:49, over åtte timer etter helikopteret gikk ned.

– Etter det ble jeg nødt til å sette meg litt på kontoret og ta meg ti minutter. Være helt for meg selv. Du merker at når du kommer inn på land, så er du sliten. Du merker det ikke når du står midt oppi det, sier han.

Redning for redningsmannskapene

Jakob Inge Kristoffersen er krisepsykolog hos Senter for krisepsykologi. Han har 30 års erfaring som krisepsykolog, og har jobbet med flystyrten på Svalbard i 1996, Åsta-ulykken i 2000, Sleipner-forliset i 1999 og bussulykken i Måbødalen i 1988.

To dager etter Turøy-ulykken ble han kontaktet av Øygarden og Fjell kommune om bistand til sine brannmannskaper.

Han arrangerte gruppemøter, hvor han forklarer viktigheten av slike møter. Selv om nødetater ofte har slike debrifinger som standard, var dette et spesielt tilfelle.

– De ønsker ytterligere bistand når det er snakk om noe så eksepsjonelt. Vi starter med begynnelsen og snakker oss gjennom alle erfaringene de har hatt på åstedet. Vi konsentreres oss om harde fakta, på tankene deres, inntrykkene og reaksjoner, om det kommer frem noen, forklarer Kristoffersen.

– Vil bidra helt til det er slutt

Krisehåndtering i dag er noe helt annet enn for eksempelvis 30 år siden.

På 80-tallet var det uvanlig å sette seg ned og snakke seg grundig gjennom erfaringer, ifølge Kristoffersen.

– Opplevelsene de har hatt på skadestedet kan være ganske sterke. Det hjelper å sette ord på hva de har erfart, sett og hørt, slik at det blir lettere å komme seg videre. For de skal jo videre til nye ulykker og nye hendelser.

For Børre Brekkvassmo var det viktig å gjøre seg ferdig på holmen. Det var viktig å bruke de syv timene der ute på å gjøre det som skulle gjøres. Dette forteller psykolog Kristoffersen at er et kjennetegn hos blålysmannskaper.

– De vil bidra helt til det er slutt. Det er ubehagelig for dem å bli dratt ut av tjeneste, for da får de ikke avsluttet skikkelig. Det er en viktig del av jobbopplevelsen å få fullføre oppdraget. Da får de skapt sin egen historie og avsluttet den skikkelig, sier Kristoffersen.

– Føler det var bra gjennomført

Da Statens havarikommisjon for transport la frem den siste foreløpige rapporten om hva som forårsaket ulykken på Turøy fredag, berømmet Havarikommisjon-sjef William J. Bertheussen redningsmannskapene på Turøy.

– Turøy-ulykken krevde en svært stor redningsaksjon, og jeg vil benytte anledningen til å berømme etatene, sa Bertheussen.

Brekkvassmo og Mæland er enige i at aksjonen ble gjennomført så bra den kunne bli.

– Vi har vært med på mye de årene vi har vært i brannvesenet, både Børre og meg. Vi gjør så godt vi kan. Denne gangen føler vi selv at vi var en del av et bra gjennomført opplegg for en vanskelig og krevende jobb, sier Nils Anders Mæland.

– Jeg har det veldig greit i dag. Jeg trives godt i jobben min, og er klar til å rykke ut neste gang også. Jeg håper at alle har blitt godt ivaretatt, både for våre egne folk, og ikke minst de sivile, sier Brekkvassmo.