Lars Monsen
Foto: Ola Hana / NRK

Slik endret Lars Monsen livene deres

Seks personer forteller sin historie om hvorfor turmannen har blitt så viktig. – Han er den drømmen vi alle bærer på, sier psykologen.

Nordmenn har trykket Lars Monsen til sitt bryst. Siden han debuterte på NRK i 2002 har vi brukt svimlende 56.328.535 timer, altså 6430 år, sammen med Monsen (se faktaboks). Via tv-skjermen, vel og merke.

Denne sommeren får vi mer. Mye mer. I fire uker kan vi følge ham minutt for minutt, steg for steg, mens han går gjennom den norske fjellheimen.

Men hva er det egentlig med Monsen som gjør ham så godt likt? Gjennom lillebroren, psykologen, gutten med angst, tv-sjefen, heltedyrkeren og realitydeltakeren er det mulig å finne noen svar.

Hva liker du ved Lars Monsen? Legg gjerne inn en kommentar nederst i saken.

1) Markus frøs nesten ihjel: Monsen ble den nye helten.

Markus Malmin Sæther

FORBILDE: – Han er et levende forbilde for meg, sier Markus Malmin Sæther, som ble friluftsinteressert etter å ha gått seg vill.

Foto: DNT

Det er ni år siden lille Markus plutselig havnet i alle de store avisene etter en stor leteaksjon. På slutten av en fin vintertur på ski i Hurum skulle han bare ta en litt annen vei enn mor og lillebror tilbake til bilen. Han var kjent der, men mørket kom brått og han gikk seg vill. Uten hodelykt eller mobil, alene i skogen i kulde og mørke forstod den da elleve år gamle gutten hva han måtte gjøre.

– Jeg tenkte på Amundsens rival, Scott, som hadde frosset i hjel på vei hjem fra polpunktet. Jeg visste at jeg måtte holde meg i bevegelse, forteller Markus nå i ettertid.

For timene gikk. Temperaturen krøp ned mot ti minus. Han ble kaldere og kaldere, og hadde en kroppstemperatur på rundt 35 grader da han ble funnet av helikopteret. Da stod han inne i skogen og veivet med skiene.

Ti kalde februartimer tilbragte han alene i snø og mørke.

– Det var en veldig spesiell måte å bli interessert i friluftsliv på, men etter at jeg gikk meg vill fikk jeg virkelig opp øynene for at det er spennende i naturen, sier han.

Istedenfor å bli redd, ble Markus motivert. Han leste videre om de døde polarheltene, men trengte også et levende forbilde.

– Da ble Lars Monsen et stort forbilde for meg. Jeg har sett utallige serier og lest bøkene hans. Han har en veldig ærlig og naturlig måte å lage TV på, mener Markus Malmin.

– Og så er det spennende å føle at man er sammen med han ute i naturen uten at noe skal overdramatiseres på typisk amerikansk vis.

Da Markus skulle begynne på videregående skole valgte han å flytte fra Østlandet til Nordland der Lars Monsen bodde i barndommen.

– Det hadde jeg nok ikke gjort uten Monsen sine TV-programmer.

2) TV-mannen: – En utrolig god historieforteller

Ivar Ragne Jensen

HELT UNIKT: – Jeg hadde aldri sett noe lignende, sier Ivar Ragne Jenssen, tv-sjefen som fikk en pose videokassetter fra Canada på bordet.

Foto: Håvard Jenssen / NRK

Høsten 2002 kom en annerledes kar inn på kontoret til den daværende redaksjonssjefen i NRK Underholdning, Ivar Ragne Jenssen.

– Det var som å få besøk av en tømmerhogger.

Jenssen fikk ofte besøk av folk som ville selge forslag til tv-programmer. De fleste kom i svart bukse og dressjakke.

Lars Monsen var den rake motsetningen.

– Han skubbet nærmest borti begge dørkarmene med skuldrene på vei inn, forteller Jenssen.

Monsen kom rett fra teltlivet i Canada og sov nå på gulvet hjemme fordi sengen føltes for myk. Han hadde krysset Canadas villmark til fots helt alene på like under tre år og filmet seg selv underveis.

Nå sto han på den erfarne tv-produsentens kontor med en vanntett pakkpose full av videokassetter.

– Jeg husker krøllene og det utrolig klare blikket. Han satte øynene i meg og begynte å fortelle.

Ivar Ragne Jenssen var på utkikk etter noe nytt for TV. Noe som var skapt utenfor studio.

– Den første kassetten jeg tok opp og så på, var en scene med en bjørn. Jeg så Lars stå og skrike på engelsk til bjørnen som stjal matposene hans. Jeg hadde aldri sett noe lignende.

Jenssen tok kassettene med seg hjem, og ble sittende og se hele natten. Han ble grepet.

– Jeg tenkte dette var helt unikt. Han var en utrolig god historieforteller, en inderlig entusiast og han levde den drømmen vi alle bærer på.

3) Kari har cerebral parese: – Han gav meg harde utfordringer

Kari Sangro Olestad

STERKERE: – Han fikk meg til å innse at jeg er sterkere enn jeg visste, sier Kari Sangro Olestad fra Ingen grenser.

Foto: Håvard Jenssen

– Jeg tror mye av suksessen skyldes at Lars Monsen er så jordnær, og snakker et språk som folk i alle aldre forstår.

I 2011 var Kari Sangro Olestad deltaker i realityserien «Ingen grenser». Der måtte hun gjennom en måneds blodslit for å komme seg fra svenskegrensen til Snøhetta, sammen med Monsen og andre deltakere med bevegelseshemminger.

Kari, som har cerebral parese, fikk seernes tårer til å trille da hun trosset ukontrollerte spasmer og kjempet seg fremover. Under Gullruten ble hun etterpå kåret til årets reality-deltaker.

ØYEBLIKKET: Kari Sangro Olestad, deltaker i sesong 2 av «Ingen grenser», oppmuntres og mestrer en nesten umulig utfordring.

– Jeg lærte Lars å kjenne underveis. Han så meg som menneske, og gav meg både harde utfordringer og god mental støtte, forteller hun.

– Han er ekte, og han er stødig.

Etter turen med Lars Monsen skaffet hun seg telt som hun stadig bruker. Det var helt utenkelig for henne tidligere.

– Jeg har også tatt med meg mange enkle turtips som Lars lærte bort. Det har gitt meg større mestringsfølelse, og fått meg til å innse at jeg er sterkere enn jeg visste, sier Kari Sangro Olestad.

– Hva er det med Lars Monsen som gjør programmene så populære?

– Han tar oss med inn gjennom TV-skjermen og ut på tur. På turer som de fleste av oss bare drømmer om, sier hun.

4) Lillebror Jan: – Turen er det viktigste, ikke målet

Jan Monsen

BEHAGELIG: – Å være på tur med Lars er behagelig, han føler ikke at han må bevise noe, sier lillebror Jan Monsen.

Foto: Monsen, Monsen og Mattis / NRK

Da Jan, Lars Monsens lillebror, var rundt ni år tok ni år eldre Lars ham med på telttur. De tok toget til Movann nord for Oslo, gikk over en bro og laget camp ved vannet.

– Det var ikke noe slit. Bare kos. Da fikk jeg kjenne på hvordan det var å ligge ute. Han lærte meg å nyte naturen med lave skuldre, sier han.

Mange kan mer om friluftsliv, dyr, fugler og spor enn Lars, forteller Jan. Men han er en mester i å ha det behagelig og nyte naturen.

– Det er mange som har spurt meg om ikke det er slitsomt å være på tur med Lars, han som er så ekstrem. Snarere tvert imot. Lars føler ikke han må bevise noe. Det viktigste for ham er at folk har det bra. Å være på tur med ham er noe av det mest behagelige som finnes, skryter Jan.

Da Jan var 15 tok Lars ham med til Nordmarka. Det siste året hadde Jans rygg vokst hele ti centimeter, og nå gjorde den vondt. Da de hadde kommet halvveis på den planlagte turen spurte Lars hvordan det gikk med lillebrors rygg.

– Jeg måtte jo innrømme at jeg kjente det godt. Da kikket Lars seg rundt, pekte på en tørr gran og sa: «Der slår vi leir».

– Han lærte meg at man ikke må til et mål, men at det er turen som er det viktigste. Lave skuldre, sier Jan.

5) Ole Marius hadde angst: Fant roen med Monsen

Ole Marius Bjugan

TERAPEUTISK: – Lars Monsen viste den roen jeg søkte, sier Ole Marius Bjugan som hadde angst.

Foto: Ole Marius Bjugan

19 år gammel kom angst inn i livet til Ole Marius Bjugan. Som en bombe. Plutselig måtte den unge mannen takle anfall så sterke at han mistet tilstedeværelsen. Panikkanfallene gjorde at han ikke kunne huske hva han hadde sagt, tenkt eller gjort.

Å se Lars Monsen på TV ble en vei ut av problemene.

– Jeg fant en spesiell ro da jeg så på programmene hans. Lars Monsen viste den roen jeg søkte. Derfor har jeg også sett programmene på nytt og på nytt. Anfallene avtok, sier Bjugan som også fortalte sin historie til nettstedet Norsk Friluftsliv tidligere i vår.

Han likte det rolige tempoet. Monsens behagelige vesen. Gleden Monsen viste når han fikk fisk.

– Det var terapeutisk å se på. Livet i naturen tiltrakk meg.

Etter hvert fikk han motivasjon til å prøve friluftsliv i virkeligheten, ikke bare oppleve det via skjermen. Først var det småturer, så ble de lenger og lenger. I naturen fant han den lidenskapen han trengte.

– Jeg tror angst handler om at man er urolig for ting, og ikke har funnet seg selv. Noen har fotball eller håndball, det hadde ikke jeg. Men nå går det veldig mye i friluftsliv. Uten dét vet jeg ikke hvem jeg hadde vært, forteller han.

Nå er Ole Marius Bjugan 26 år og frisk. Fem år med naturopplevelser har utvilsomt bidratt.

– Nå ser jeg at Monsens tv-program nok har betydd veldig mye for at jeg skulle finne meg selv. Jeg ble inspirert til å komme meg ut.

6) Psykologen: – Monsen er vår drømmebærer

Johanne Refseth er psykolog og villmarking. I løpet av et år sover hun rundt 50 netter i telt.

Johanne Refseth

DRØMMEBÆRER: – Han gir seerne en smak på drømmen, sier psykolog og villmarking Johanne Refseth.

Foto: Privat

Refseth sier undersøkelser viser en tydelig trend hvor folk søker tilbake til naturen.

– Jeg tror det er mange som drømmer om å leve som Monsen. Samtidig blir et sånt liv vanskelig fordi mange har andre viktige verdier som barn, karriere og nærhet til venner og familie.

Dermed blir Monsen en drømmebærer for oss, forklarer Refseth. En som lever det livet vi av og til lengter etter. Fordi han er flink til å filme, føler seerene at de er med ham på tur. Gjennom tv-skjermen gir ham dem en «smak» på drømmen.

Monsen inspirerer mange med sin holdning til hva som er mulig, Dette gjelder både hans eget friluftsliv og hans tiltro til hva andre kan få til. Også for Johanne Refseth selv ble Monsen viktig. Hun var selv "helt grønn" da hun startet med friluftsliv, men hadde lest Monsens håndbok i friluftsliv.

– Jeg hadde Lars sin stemme i hodet på de første turene. Selv om jeg aldri hadde møtt ham, ble han en person som hadde troen på oss som ikke hadde vokst opp med foreldre som tok oss med på telttur. Så da fikk jeg litt troen på meg selv også.

– Han blir en person som står for holdningen «dette får du til» og kan således være en viktig motstemme til den tvilen som folk ofte har når de starter med noe nytt.