Flukten med Norges gull

Da tyskerne invaderte Norge, fikk en sekretær, en berømt forfatter fra Bergen og 30 soldater et hemmelig oppdrag: Redd Norges gull.

Oslo, 9. april 1940

Det er en kald morgen i hovedstaden. I gatene ligger det 16 cm snø, i luften er det 3 grader.

Klokken er sju. I hvelvet til Norges Bank er det hett. Bankfunksjonærene jobber så svetten siler. Kassevis med gullbarrer og gullmynter skal lastes på 26 lastebiler. De venter utenfor på Bankplassen. Det tar tid å bære 48,8 tonn med gull.

Samtidig kjører et tog ut fra Østbanen. Om bord er regjeringen, Stortinget og kongefamilien. De flykter til Hamar.

Med på toget er Fredrik Haslund. Snart skal hans livs store oppgave bli å redde gullet – han vet det bare ikke selv ennå.

40 år gamle Fredrik er utdannet ingeniør, men til daglig er han sekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Et annet sted i sentrum av Oslo: Den kjente forfatteren Nordahl Grieg spiser frokost med kjæresten sin. Han vet heller ikke at gullet snart skal snu opp ned på livet hans.

Mens tyske militærstyrker besetter norske byer, er det nesten helt stille i Oslo. De fleste av soldatene, som skulle ha okkupert hovedstaden, var om bord i krysseren «Blücher». Klokken 04.21 ble den truffet av en norsk granat, før den torpederes i senk. Det vet ikke funksjonærene i Norges Bank. De fortsetter uansett å jobbe på spreng.

Nordahl forlater frokosten på Hotel Continental, og begir seg til en tannlegetime like ved. I tannlegestolen, og med munnen full av bomull, ser han ut av vinduet. Bevæpnete tyske soldater hopper av et lasteplan. Han tar alvoret inn over seg: Norge er i krig.

Klokken kvart over åtte kjører den første lastebilen med to tonn gull fra Bankplassen. Sammen med sjåføren er to av bankmennene. De er bevæpnet med pistoler.

Bilen kjører gjennom sentrum, og oppover Trondheimsveien. Målet for flukten er Lillehammer.

Tyskerne klarer å droppe fallskjermsoldater over flyplassen på Fornebu. Den ligger en knapp mil unna Bankplassen, og klokken to marsjerer de taktfast nedover Karl Johans gate. Noen kvartaler unna ligger Norges Bank.

Men de tyske soldatene kommer for sent. En halv time før de er på Karl Johans gate, kjører den siste av de 26 lastebilene ut av byen. I alt har de fått med seg 1503 kasser med gullbarrer og 39 tønner med gullmynter.

Den tunge bagasjen

Mens flukten med gullet foreløpig ender i Norges Banks splitter nye hvelv på Lillehammer, så flykter kongefamilien, regjeringen og Stortinget sammen med Fredrik videre til Elverum.

Tyskerne tar opp jakten på kongen og regjeringen. Klokken er halv to på natten når busser med rundt hundre tyske soldater stanser like vest for Elverum. Veien er barrikadert av kjøretøy. Når de tyske soldatene kommer ut av bussene, flerrer maskingeværild natten. Det er norske soldater som ligger i bakhold. Skytingen driver tyskerne tilbake, og de må gjøre retrett til Oslo.

Mens gullet fortsatt ligger hos Norges Bank i Lillehammer, fortsetter den dramatiske flukten for Fredrik og hans følge den neste uken. Han nyter høy tillit som sjåfør og budbringer for kongen og regjeringen. Den 16. april kommer de til Otta, ti mil nord for Lillehammer. Tyskerne er på sporet av dem, og den norske gullbeholdningen kommer dermed på nytt i fare.

Finansminister Oscar Torp lar seg imponere av den handlekraftige Fredrik:

– Kan han å få gullet i sikkerhet i England?

Fredrik lar seg overtale, og tar på seg det risikofylte oppdraget. Torp gir ham «utstrakte fullmakter», og ekspedisjonen får kodenavnet «Den tunge bagasjen».

Til å hjelpe seg får Fredrik en vaktstyrke bestående av en major, to sersjanter og 30 soldater. Soldatene er lokale karer fra Gudbrandsdalen – med ett unntak: Bergenseren Nordahl har meldt seg til militærtjeneste ved Jørstadmoen leir i Lillehammer.

Fredrik er en blid, og litt tykkfallen mann, som kler seg i sportsdrakt og skilue. Denne godmodige stilen, observerer Nordahl, får alle til å underordne seg hans bestemmelser; fra oberster og fylkesmenn til lastebilsjåfører og vaktsoldater.

Fredriks plan er å frakte gullet videre med tog. Først skal de kjøre med Dovrebanen til Dombås. Derfra skal de ta Raumabanen videre ned til Åndalsnes ved Romsdalsfjorden. Der kan gullet forhåpentligvis sendes med et britisk krigsskip til England. Men tyskerne stikker kjepper i hjulene: De slipper fallskjermsoldater like ved Dombås.

Banksjefen får jernteppe

Natt til 18. april, mens norske styrker kjemper mot tyskerne på Dombås, iverksetter Fredrik planen sin. Det første de må gjøre er å få gullet om bord i et tog som venter på Lillehammer stasjon. Bevæpnet norsk politi sperrer av byens sentrum. Fredrik skriver senere:

«Hele det vesle stedet sov. Ikke et lys var tent i gatene. Ikke en lysstråle trengte ut fra noe vindu. Det hørtes ikke en lyd. Det var liksom som på bunnen av en dyp mørk grav.»

Banksjefen er den eneste som kan koden til bankhvelvet. I tilfelle han blir tatt til fange av tyskerne, har han kun skrevet ned det første og det siste tallet. Resten har han memorert.

Klokken tikker, men hvelvet åpner seg ikke. Banksjefen husker ikke den rette tallkombinasjonen.

Desperasjonen brer seg. Finansminister Torp gir tillatelse til å sprenge opp døren med dynamitt om det blir nødvendig. Banksjefen blir mer og mer nervøs. Tallene glipper hele tiden. Etter en nervepirrende halvtime, klikker tallene endelig inn i riktig rekkefølge. Klokken kvart over ett åpner han lettet døren inn til hvelvet.

Mennene går i gang med å bære ut «den tunge bagasjen». Billass etter billass kjører ned til det ventende toget, som står med dampen oppe. Av og til fyker en gnist opp i luften fra det prustende lokomotivet. Fredrik er engstelig. Han ser opp mot nattehimmelen:

«Var morgenen i anmarsj? Nei, ikke en strime av lys kunne skimtes på himmelen i øst, da vi langsomt satte i gang nordover.»

Sterkt forsinket kommer toget seg av gårde. Når det lysner av dag, parkerer de toget på et sidespor på Otta.

På Dombås kommer de norske soldatene på offensiven, og tyskerne overgir seg. Når mørket faller på igjen, kan gulltransporten sette kurs for Åndalsnes.

Noen dager tidligere har britiske krigsskip fraktet om lag tusen soldater til Åndalsnes. De skal kjempe mot tyskerne som har okkupert Trondheim. Dermed blir den lille vestlandsbygden skyteskive for tyskernes motangrep.

Grytidlig om morgenen, på Adolf Hitlers 51-årsdag, den 20. april 1940, ankommer gulltransporten Åndalsnes.

Samme formiddag slipper tyskerne de første bombene over Åndalsnes. Dette er bare et forvarsel. På det meste slipper tyske fly 400 bomber på én dag.

Fredrik skjønner at det vil bli nesten umulig å få gullet om bord på et britisk krigsskip. I tillegg er det fare for at bombene treffer toget med gullet. Fredrik beordrer det til å rygge tilbake en mil. På et sidespor på Romsdalshorn stasjon, omkranset av 1500 meter høye fjell, blir toget stående i dekning. Samtidig blir Raumabanens hovedspor bombet, dag og natt.

Nordahl er sambandsansvarlig på Romsdalshorn stasjon. Han får rapporter om brennende stasjonsbygninger, jernbanespor som er revet opp og tog som står fast:

I de fem-seks dagene jeg lå på stasjonen med fire budbringere, var det ikke en sammenhengende times søvn.

Nordahl Grieg

Natt til onsdag 24. april, i ly av mørket, klarer endelig et britisk krigsskip å komme seg ubemerket inn til Åndalsnes. Om bord i krysseren «Galathea» er det enda flere soldater, som skal kjempe mot den tyske fienden.

Fredrik øyner en mulighet:

– Kan skipet ta med gullet når det skal returnere til England?

Når det blir mørkt, laster vaktsoldatene derfor 200 av kassene med gull i en godsvogn. De får det om bord i skipet, men fremdeles er om lag 40 tonn av gullet på Romsdalshorn stasjon:

– Kanskje klarer enda et britisk krigsskip å legge til kai i Åndalsnes?

Det blir med tanken. Haslund får rapporter fra kampen mot tyskerne. De norske og engelske soldatene er på vikende front. Det er et tidsspørsmål før tyske soldater kommer til Åndalsnes. Gullet er enda en gang i fare. De må videre.

Fredrik legger en ny plan: De må til Molde, ti mil unna, for der er det også britiske krigsskip.

Tonnevis av gull blir nok en gang lastet opp på 25 lastebiler. For at bilene ikke skal vekke mistanke hos de tyske flygerne, holder de god avstand når de kjører av gårde.

Fremst i kortesjen, kjører Fredrik og Nordahl i en personbil. De har ikke kjørt lenge før de blir oppdaget. Fire bombefly angriper dem. De hopper ut av bilene. Mens det farer splinter gjennom luften, søker Fredrik og Nordahl tilflukt i en veigrøft.

Mens de ligger der, i livsfare, under hver sin busk, får Nordahl øye på noe. Fredrik blir mildt overrasket:

«Han holdt et meget lyrisk foredrag for meg om vårens blomster, idet han ble inspirert av en liten hvit blomst, som ganske mot naturens orden, var skutt opp på en liten bar flekk innimellom snøen.»

Det blir raskt for hett rundt ørene der under buskene. Når flyene tar en runde, løper de for livet ned til et bryggerhus i nærheten. En rekke britiske soldater har allerede søkt tilflukt her. De ligger med ansiktet presset ned i jordgulvet.

I mangel av noe annet beskytter Fredrik og Nordahl hodene sine med vaskevannsfat. Det får britene til å smile skjevt, og stemning blir lattermild. Bombene rister i huset, og murpussen rasler ned på stålhjelmer og vaskevannsfat.

Når angrepet er over, får Fredrik og Nordahl hastverk med å komme seg videre. Bilene er utrolig nok uskadd. De har ikke kjørt mange kilometer før tyskerne er over dem igjen. Denne gangen stopper de ikke.

Inferno i flammer

I strålende solskinn, etter 17 dager på flukt, kommer gulltransporten til Molde fredag 26. april. Fredrik har fått høy feber og en kraftig bronkitt, men han har ikke tid til å være syk. Molde er tyskernes nye bombemål, og hans lederegenskaper er viktigere enn noensinne.

Byens tryggeste sted, ifølge lokale eksperter, er hvelvet i kjelleren til klesfabrikken Superb. Dit bærer vaktsoldatene de gjenværende 40 tonnene med gull.

Bare noen dager i forveien har kongen, kronprinsen, regjeringen og flere av Stortingets medlemmer også flyktet til Molde.

Kong Haakon og kronprins Olav søker ly under Kongebjørka under et bombeangrep. Bildet inspirerer Nordahl Grieg til å skrive diktet «Kongen».

I noen infernalske aprildager i 1940 er lille Molde på sett og vis landets hovedstad. Det er i så tilfelle en hovedstad som er i ferd med å bli fullstendig sønderbombet.

Også i Molde setter britene i land soldater som skal kjempe mot tyskerne. Det hjelper lite. Den 28. april trekker de troppene sine ut av Romsdalen. Den norske regjeringen protesterer – til ingen nytte.

Når britene gir opp kampen, betyr det at tyskerne kontrollerer hele Sør-Norge, helt til Trondheim. Fredrik må legge om planen sin:

– Hvor langt nord må vi flykte for å komme unna tyskerne?

Mens håpløsheten brer seg, kommer et lite lys i tunnelen. Kongefølget og de norske myndighetene får et tilbud fra britene de ikke kan si nei til:

– Dere kan forlate Molde med krigsskipet «Glasgow» i morgen kveld.

Klokken er 22 når «Glasgow» kommer til Molde. Fredrik øyner nok en mulighet til å redde «den tunge bagasjen».

Den voldsomme bombingen setter store deler av Molde i brann. Gatene mellom der gullet ligger og kaien, der «Glasgow» er fortøyd, er sperret av ild. Fredrik må tenke raskt, for skipet ligger der neppe særlig lenge.

Fredrik hyrer to småbåter. De legger til ved kaien nedenfor klesfabrikken Superb, og går i skytteltrafikk ut til «Glasgow». På yttersiden av krigsskipet lastes gullet om bord. Imens skyter de britiske marinegastene intenst med luftvernkanoner mot fienden som blir stadig mer nærgående.

Brannen sprer seg, og de tyske bombeflyene er nå truende nær. Fredrik skjønner at det er et tidsspørsmål før “Glasgow” må trekke seg unna.

Folkene på småbåtene jobber heltemodig, men ennå er det om lag 30 tonn gull igjen i kjelleren til Superb. For å få gullet enda raskere unna, beslutter derfor Fredrik å laste 10 tonn på fire lastebiler.

Med stor fare for eget livet, kjører han, Nordahl og lastebilsjåførene gjennom gatene med brennende hus på alle kanter.

Kongen, kronprinsen og noen av regjeringsmedlemmene klarer å komme seg om bord i «Glasgow». Samtidig begynner tyske fly å bombe skipet. Etter å ha ligget tre timer til kai, gir den britiske kapteinen beskjed om å kaste loss øyeblikkelig. Tilbake på kaien står Nordahl med Fredrik:

«Krysseren kom seg unna; vi sto igjen på den brennende bryggen med omkring hundre millioner i gull; vi visste ikke hvor vi skulle finne regjeringen; det eneste sikre var at tyskerne nærmet seg.»

Med livet som innsats må de kjøre lastebilene tilbake til Superb. I kvartalet ovenfor kaien larmer det fra brennende bygninger, og det eksploderer en bombe lenger framme i gaten. Gnister og brennende trestykker regner over dem.

Flukten fra Molde

Vel fremme ved Superb, laster de gullet fra lastebilene om bord i dampskipet «Driva».

Etter en time kan skipet forlate den brennende byen. Det seiler av gårde med slukte lanterner. Om bord er det nesten 10 tonn gull og 30 passasjerer, for det meste bankfolk og regjeringsfunksjonærer.

Fredrik og folkene på dampskipet "Driva" avtaler å møtes på Gjemnes, nord for Molde, neste dag. Det er fire mil å kjøre dit.

For å komme til Gjemnes må «Driva» krysse et av de farligste havstykkene langs Norskekysten: Hustadvika. Det går bra. Men allerede neste dag blir de oppdaget av et tysk sjøfly. Det går ikke bra.

Alle beordres på dekk. Flyet kommer rett mot dem, og passasjerene gjør seg klar til å hoppe over bord. Førstestyrmannen skjønner at det bare er én ting å gjøre: Idet flyet angriper «Driva», kjører han skipet for full maskin opp på stranden.

Flyet dropper bombene sine, men de treffer kun sjøen, tett ved skipssiden. Flyet tar en ny runde før det angriper igjen. Passasjerer og mannskap flykter for livet opp en bratt, lyngkledd bakke. Her er ingen skjulesteder. Skuddene fra flyets maskingevær hviner gjennom luften. Så kommer den neste bomben.

En voldsom sprut av sjøvann, stein og jord står til værs og sprøyter over dem. Angrepet pågår en halvtimes tid, og flyet slipper 40–50 bomber. Før flyet forsvinner, slipper det brannbomber over skråningen.

Utrolig nok er det bare en eneste én som er skadet. Resten er i sjokk, og en mann dør neste dag av hjertestans.

Ut på dagen klarer de å få «Driva» av grunnen. Som avtalt møter de Fredrik og hans folk på Gjemnes om kvelden. Fredrik har nok en gang skaffet ny transport for den videre flukten:

«Vi skjønte nå at det ville være helt utelukket å komme helskinnet frem nordover med dampskip. De tyske flyene skjøt systematisk på alt som fløt på vannet, og så vidt store båter var et altfor godt mål for dem. Jeg satte derfor himmel og jord i bevegelse for å skaffe små fiskebåter og ved hjelp av dyktige kjentfolk lyktes vi å få tak i fem stykker.»

Nattseilere

Tre døgn senere kommer de til Frøya, en av de store øyene på Trøndelagskysten. Der bytter de ut de fem fiskeskøytene med to større fiskebåter. Nordahl ser at fluktens karakter endrer seg:

«Det ble en langsom reise fra øy til øy; det var uavbrutt flyvirksomhet så vi gikk bare de få timene om natten da det var skumt; om dagen spredte vi skøytene rundt i vikene og alle hadde ordre om å holde seg skjult omkring i husene.»

Gull_album_3

En av deltakerne på gulltransporten, Thore Boye, tok bilder når flukten kom nordover.

Gull_album_1

Fredrik Haslund ombord i en av fiskeskøytene.

Gull_album_5

Nordahl Grieg (nr. 2 fra venstre) sammen med bl.a. daværende varaordfører i Oslo, Einar Gerhardsen (helt til venstre).

Gull_album_2

Nordahl Grieg i et mer avslappet øyeblikk på øyen Frøya.

Gull_album_4

Gullet ble oppbevart i kasser i lasterommet til fiskeskøytene.

Gull_album_6

Jo lenger nord de kommer, jo mindre ser de til tyske fly. Etter hvert seiler de i dagslys.

Den 9. mai, en måned etter at flukten startet i Oslo, ankommer de Tromsø med «den tunge bagasjen». Kongen og regjeringen har også foreløpig endt sin flukt her.

16. mai leser Nordahl et dikt for sine medsammensvorne vaktsoldater. Det har han skrevet underveis, og kalt det «17. mai 1940». Det lyttes med tårer i øynene.

En uke senere blir gullet lastet om bord på den britiske krysseren «Enterprise». Etter fem døgn ankommer skipet havnebyen Plymouth på den engelske sørkysten. Gullet blir sendt med et spesialsikret tog til London. I Bank of England er dermed hele gullbeholdningen fra Norges Bank, 48,8 tonn, samlet igjen. Oppdraget er fullført.

Gullets skjebne

I løpet av juni 1940 transporteres «den tunge bagasjen» over Atlanterhavet. Der blir gullet deponert i bankhvelv i New York og Ottawa.

Nazi-Tyskland hadde selv lite gullreserver. Hadde de fått tak i det norske gullet, ville de trolig brukt det til å kjøpe våpen og annet krigsmateriell. Det gjorde de med det østerrikske gullet de stjal i 1938.

Fredrik Haslund fulgte med gulltransporten hele veien. Resten av krigen ledet han velferdsarbeidet for norske sjømenn i USA. I 1947 ble han velferdssjef for den norske handelsflåten. Han døde i 1962.

Nordahl Grieg ble ikke med Fredrik og gullet til USA, men ble igjen i London. Der giftet han seg med Gerd på sankthansaften.

Han fortsatte kampen for Norges frihet som krigskorrespondent. Etter å ha gjennomført et offiserkurs, ble han kaptein i hæren.

Om kvelden 2. desember 1943 var Nordahl med på bombetokt over Berlin. Omtrent 90 av de anslagsvis 1000 flyene som deltok i toktet, ble skutt ned. Den natten styrtet Nordahl i døden, og ble med det et nasjonalt symbol på Norges frihetskamp.

I 1987, 47 år etter flukten med gullet, ble gullmyntene hentet hjem til Norge. Gullbarrene ble fortsatt igjen i USA, for det ga en pen inntekt å låne dem ut.

Året etter ble over 100.000 av gullmyntene solgt. Oslo mynthandel kjøpte dem for 100 millioner kroner. Det er tidenes største mynttransaksjon, ifølge Guinness rekordbok.

Gull brukes ikke lenger som garanti for Norges valutareserver. I 2004 ble alle gullbarrene, unntatt syv, solgt. Disse syv befinner seg i Norges Bank den dag i dag.

Hadde Norges Bank beholdt gullbeholdningen, ville den nå hatt en verdi på omkring 16 milliarder kroner.

KILDER:

Fredrik Haslunds radiokåseri om gulltransporten sendt i fire deler, desember 1940.

Nordahl Grieg: «Gulltransporten» (reportasje publisert i samlingen «Flagget», Gyldendal, 1945).

Asbjørn Øksendal: «Gulltransporten» (Aschehoug, 1974).

Per Arnt Harnes: «Gulltransporten – dramaet dag for dag» (Romsdal sogelag, 2006).

Robert Pearson: «Redd gullet!» (Dinamo, 2010).

Turid Wammer: «Gulltransporten 1940» (artikkel i Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad, 2011).

Video fra NRK arkiv og Bundesarchiv. Stillbilder fra Nasjonalbiblioteket, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (stillbilde Fredrik Haslund, fotograf ukjent), NTB scanpix og Wikipedia