Inga Sindre på strand i Spania

HELSEFLYKTNING: Inga Sindre flyttet som en av de første nordmennene til Spania i 1986 for å ta vare på helsen. På bildet er hun på stranden sammen med barnebarnet Simen Waksvik.

Foto: Privat

Strandet i Syden

Hun flyttet til varmere strøk for å ta vare på seg selv. Over 30 år senere sier Norge nei til å la Inga (95) flytte inn på sykehjem i hjemlandet.

Alfaz del Pi, Spania.

95 år gamle Inga Sindre triller ut i formiddagssolen og parkerer rullestolen ved porten til sykehjemmet. Hun lukker øynene og lar solstrålene varme.

På 80-tallet tok hun valget for å ta vare på helsen. I over 30 år har hun levd det gode liv i et varmere klima under palmene.

Men de siste årene har det gått opp for henne: At å være en norsk klimaflyktning i Spania også har en skyggeside.

I dag bor hun på et sykehjem der alle rundt henne snakker nederlandsk eller spansk. Dagene er lange og tomme, og 95-åringen føler seg ensom og isolert.

I Norge venter to døtre, seks barnebarn og fire oldebarn på henne.

Datteren Guro Waksvik husker godt novemberdagen i 1986 da Inga og ektemannen låste kofferten og dro uten returbillett.

Den gangen ante hun ingenting om hvor vanskelig det skulle bli å få moren tilbake til Norge da hun skulle trenge det. I halvannet år hun forsøkt å få henne hjem. Uten hell.

Hvordan endte Spania-eventyret slik?

Inga Sindre og barnebarn, Spania

STRANDLIVET: Inga fikk med jevne mellomrom besøk av familien i Norge. Her er hun på stranden med barnebarnet Simen Waksvik.

Foto: Privat

Helseflyktningen

I 1986 var Inga nybakt pensjonist. Etter mange år som lærer i grunnskolen, hadde hun og ektemannen Erik Warbo bestemt seg. De skulle flytte til Costa Blanca i Spania.

I årene før hadde de feriert mye i området og brukt god tid på å finne drømmeplassen.

Valget falt på Alfaz del Pi. En søvnig landsby som senere skulle bli et eldorado for tusenvis av solhungrige nordmenn.

Det var det gode klimaet som brakte dem sørover. Inga slet med leddgikt og ble syk av kulde og minusgrader i Norge.

Å oppholde seg i Spania eller andre varme land kan være gunstig for å lindre smerten. Det lyder helserådene fra flere eksperter.

Inga fant seg fort til rette i sitt nye hjemland.

Hun leste spansk og lærte seg språket. Med jevne mellomrom kom de to døtrene hennes på besøk fra Norge med sine familier.

Det ble utflukter i fjellene langs «den hvite kysten». Området er kjent for sine mektige fjellkjeder, helsebringende klima og endeløse strender.

Og Inga og Erik skulle ikke bli alene de kommende årene.

Det var hit de aller første nordmennene dro på charterferie på slutten av syttitallet.

Og i løpet av de neste 30 årene skulle over 4300 nordmenn over 60 velge å flytte til Spania.

Alfaz del pi, den lille landsbyen, ble gradvis forvandlet til «et lite stykke Norge».


Mistet ektemannen

På starten av 2000-tallet skulle vanskene begynne for Inga Sindre.

Frem til dette hadde hun hatt et godt sosialt nettverk med andre nordmenn. Hun følte seg friskere i det spanske klimaet og angret aldri på valget hun tok.

Hver sommer dro hun og mannen hjem til Norge for å treffe familie og barnebarn.

Men for 16 år siden brast idyllen.

Ingas ektemann døde uten forvarsel. En natt falt han ut av sengen og ble kjørt til sykehus i hui og hast. Han ble liggende på sykehuset i et par uker i koma før han til slutt døde.

Dødsfallet kom som et sjokk på Inga. Og noen år senere skulle hun selv havne på sykehus.

Hun fikk alvorlige skader etter at hun kjørte rett inn i en murvegg. Hun mistet sertifikatet og livet ble gradvis mer isolert.

Ikke lenge etter falt hun og brakk lårhalsen, noe som førte til et nytt sykehusopphold. Hun havnet i rullestol og fikk aldri flytte tilbake til huset der hun og mannen bodde.

Inga valgte seg det private pleiehjemmet «Ballesol» i Benidorm. Her startet livet på sykehjem i utlandet for den norske pensjonisten som nå var i starten av 80-årene.

I Norge måtte familien se at moren i utlandet fikk et stadig større omsorgsbehov.

Fra å være en sprek pensjonist som elsket lange turer i fjellet, var hun blitt en pleiepasient som var avhengig av hjelp.

Samtidig strømmet andre norske pensjonister til Spania. Årene rundt 2000-tallet ble toppårene der flere hundre eldre nordmenn hvert år flyttet til landet.

I toppåret 2001 meldte 342 nordmenn over 60 år flytting til landet.

Inga hadde da vært der i godt over et tiår. Og som nordmann i utlandet havnet hun mellom to stoler da helsen begynte å skrante.

For hvem sitt ansvar er det når de norske sydenfarerne blir gamle og skrøpelige?

Får hjelp av kirken

I den norske sjømannskirken i Albir er det som å komme inn i et norsk bedehus.

Inne i den hvite murbygningen er taket kledd i furu og spisesalen innredet med røde filtstoler.

Ved flere av bordene sitter gråhårede pensjonister som har kommet for å spille boccia. Den søte lukten av nystekte vafler ligger som en eim over rommet.

Kirken fungerer som et viktig samlingspunkt for nordmenn som bor og ferierer på Costa Blanca.

Men ikke alle finner veien til kirken på egen hånd. De ansatte må stadig oftere dra ut for å besøke nordmenn som trenger hjelp eller oppfølging.

Noen av dem er blitt gamle og har mistet både venner og ektefelle. De har heller ingen nær familie rundt seg.

Diakonimedarbeider Gustav Valle har sett mange tilfeller av nordmenn som har fått problemer når de trenger hjelp fra Norge.

Mange tenker ikke over fremtiden mens de fremdeles er friske.

– Det viktigste er å få ut god informasjon til dem til riktig tid, slik at folk blir klar over hva som kan skje i framtida.

– En del blir ensomme fordi de har mistet nettverket sitt her. De har heller ikke et nettverk hjemme fordi de har bodd her for lenge.

I fjor var Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa involvert i 84 sosialsaker med nordmenn i alle aldre. Tallet er en økning fra 59 saker i 2017.

Gustav Valle, diakonimedarbeider

BINDELEDDET: Diakonimedarbeider Gustav Valle i Sjømannskirken i Albir må med jevne mellomrom dra hjem til nordmenn på oppfordring fra pårørende i Norge. – Mange har lite kontakt med dem som sitter hjemme, sier Valle.

Det manglende nettverket gjør at enkelte har problemer med å få hjelp, både i Norge og Spania.

– I Spania er det vanlig at storfamilien rykker inn og hjelper til. For mange som ikke har dette nettverket, blir det vanskelig.

De siste 20 årene har tusenvis av norske pensjonister oppdaget Spania og andre sydenland. Mange har valgt å flytte av helseårsaker.

Enkelte av de norske helseflyktningene har brutt alle bånd med hjemlandet. Andre har beholdt en fot i Norge.

I Alfaz del Pi er i dag rundt 30 prosent av de norske fastboende over 70 år.

Trygdeeksperter tror det er grunn til å forvente en økning av nordmenn som blir gamle og pleietrengende i utlandet fremover.

De anbefaler å holde døren til Norge åpen, dersom man senere vil flytte hjem igjen og trenger hjelp fra det offentlige.

Inga Sindre, Erik Warbo og barnebarn

FAMILIETID: Inga Sindre skulle havne på et norsk sykehjem i Spania. Men da det stengte ble situasjonen enda vanskeligere. På bildet er hun og ektemannen sammen med barnebarnet Simen Waksvik.

Foto: Privat


Havnet på norsk sykehjem

For fire år siden fikk Inga Sindre et nytt tilbud: Å flytte inn på det norskdrevne sykehjemmet «Fundación Betanien» i Alfaz del Pi.

Sykehjemmet var et spesielt tilbud der Bergen kommune kjøpte sykehjemsplasser fra Stiftelsen Betanien. Sykehjemmet hadde også tilbud om at man kunne kjøpe seg plass der uten at man fikk kommunal plass fra Bergen.

Oppholdet på Betanien gjorde godt for Inga, som nå hadde blitt over 90 år.

Hun fikk god pleie av de ansatte og ble ofte tatt med på kjøreturer i området sammen med de andre pasientene.

I den solfylte hagen kunne hun trille rundt på egen hånd mellom måltidene. Familien i Norge var svært fornøyd med omsorgen hun fikk på sykehjemmet.

Men gleden over å ha fått plass på et norsk sykehjem i Spania ble kortvarig.

I oktober 2018 kom beskjeden: Bergen kommune sa opp avtalen med Stiftelsen Betanien.

Sykehjemmet ble stengt for godt etter at kommunen mente at tilbudet ikke ble brukt nok.

Mens de 19 andre pasientene ble sendt med fly til Norge, satt Inga igjen i Spania.

Hun kom utenfra og betalte for plassen av egen lomme. Dermed var hun ikke Bergen kommune sitt ansvar.

Det hastet med å finne en løsning. Hvor skulle de gjøre av Inga?

Inga Sindre

MÅTTE FLYTTE: Da Stiftelsen Betanien la ned sitt norske sykehjem i fjor, ble Inga flyttet til det nederlandske sykehjemmet «Anneke» i Alfaz del Pi. 95-åringen er sterkt hørselshemmet, har demens og slet med overgangen fra trygge rammer på Betanien.

Foto: Stian Sørum Røkenes / NRK

Kampen mot systemet

Betanien valgte å flytte henne til «Anneke Residence», et nederlandsk sykehjem som lå et par kilometer unna i Alfaz del Pi.

Overgangen ble svært tøff for 95-åringen, som i dag har demens og sitter i rullestol.

– Hun hadde en veldig tung periode i starten, og brukte lang tid på å venne seg til et nytt sted, sier datteren.

Mens moren satt ensom i Spania, startet datteren på en prosess for å få en sykehjemsplass til henne i Stavanger. Det skulle vise seg å bli en nærmest umulig oppgave.

I oktober 2018 gav Stavanger kommune familien en muntlig beskjed om at moren ville bli satt på en venteliste.

– Min søster og jeg ble så glade at vi hadde lyst å gi dem en bukett med roser, forteller datteren.

Så gjorde kommunen helomvending.

Begrunnelsen var simpelthen: Fordi Inga ikke befinner seg i Norge, har hun ingen rett til å søke om sykehjemsplass.

Kommunens jurist viste i vedtaket til pasient- og brukerrettighetsloven.

3000 i måneden til folketrygden

Dette til tross for at Inga har betalt rundt 3000 kroner i avgift til folketrygden hver måned gjennom mange år for å beholde rettigheter i Norge.

Ifølge regelverket er det bostedsadressen som avgjør om man har rett til å søke om plass på sykehjem.

Da avslaget kom, valgte datteren å sende en skriftlig klage. Håpet var at kommunen ville ta hensyn til Ingas høye alder og helsetilstand. Familien fikk ikke medhold, og klagen gikk videre til Fylkesmannen.

Fylkesmannen opprettholdt kommunens vedtak og svarte med et endelig avslag som ikke kunne klages på.

Datteren mener det ikke vil være forsvarlig å sette 95-åringen på et fly til Norge så lenge Stavanger kommune ikke vil gi moren et omsorgstilbud.

Fordi Inga trenger pleie 24 timer i døgnet, har ikke familien mulighet til å ha henne boende hjemme hos seg.

Datteren frykter moren skal bli en kasteball dersom de henter henne hjem uten å vite hva som skjer.

– Det er sårt å tenke på at vi kanskje ikke kan være der den dagen hun blir sengeliggende og skal dø.

I Stavanger har de syv private sykehjemmene en driftsavtale med kommunen. Ettersom kommunen tildeler plasser for alle, er det ikke mulig for Ingas pårørende å søke henne inn på en privat institusjon.

I Norge har de fleste private sykehjem en slik avtale med kommunen, bortsett fra enkelte helprivate tilbud som åpner for direkte søknad.

Ulempen er at disse plassene er få og kan koste opp mot 5000 kroner om dagen.

Familiebilder, Inga Sindre

FAMILIEN: På veggen har Inga hengende en tavle med bilder av sine nærmeste. I dag bor de to døtrene hennes, barnebarn og oldebarn i Stavanger.

Foto: Paul André Sommerfeldt / NRK

Besøksvennen

På det nederlandske sykehjemmet venter Inga Sindre fremdeles på hva som skal skje.

Besøksvenn og frivillig Otto Paul Aasdal har trillet Inga inn på rommet hennes i andre etasje.

På veggen henger ei enslig tavle med bilder av familien i Norge.

Hun kvikner til når besøksvennen nevner barnebarna i Stavanger. Det er tydelig at hun er glad for å kunne snakke med noen på et språk hun forstår. De fleiper og har en god tone.

Som frivillig har Aasdal fått et godt innblikk i hva det vil si å være norsk og bli gammel i Spania.

Tenkte de noen gang på at de risikerte å ende opp i limbo mellom to land?

– Blant dem som har havnet på pleiehjem her, er mange ensomme. Derfor tenker jeg at de som har bodd her lenge må bestemme seg for hvor de vil ha alderdommen, mens de ennå er i stand til å fatte en så viktig beslutning.

Inga Sindre og Otto Paul Aasdal på Anneke Residence

GODE VENNER: Otto Paul Aasdal er en av svært få som besøker Inga på sykehjemmet. Det setter 95-åringen stor pris på.

Foto: Stian Sørum Røkenes / NRK

I andre etasje på sykehjemmet har de ansatte på Sjømannskirken samlet Inga og tre andre norske beboere til salmesang og et ord for dagen.

«Blott en dag, ett ogonblick i sander», synger de lavmælt til kantorens akkorder. Etterpå venter nystekte vafler, kaffe og prat.

De eneste vennene Inga har hatt de siste årene på «Ballesol» er alle døde nå.

Tilbudet fra kirken er kjærkomment for de fire som ikke har andre å snakke norsk med enn hverandre. Også frivilllige ved den norske frivilligsentralen kommer ukentlig på besøk til sykehjemmet.

Den gamle kroppen hennes trives fortsatt godt i varmen, men avstanden til familien i Stavanger er krevende.

Inne på rommet er besøksvenn Otto Paul i ferd med å ta farvel. Snart blir Inga forlatt til seg selv igjen.

Hun slår ut med armene og kikker opp på tavlen med bilder.

– Dette er altså familien min. Selvfølgelig savner jeg dem.

Inga Sindre

SAVNER FAMILIEN: Inga Sindre har lite kontakt med andre på det nederlandske sykehjemmet i Alfaz del Pi. Familien skulle ønske hun fikk et omsorgstilbud i Norge.

Foto: Stian Sørum Røkenes / NRK

Et siste håp

Ved Breiavatnet i Stavanger treffer vi Guro Waksvik i en grå norsk kontrast til klimaet i Spania. Et regntungt og grått slør ligger over oljebyen denne ettermiddagen.

Datteren har fortsatt et lite håp om at kommunen skal snu. At de skal finne en sykehjemsplass til Inga, mens moren fortsatt er i live.

Hun hadde aldri sett for seg at det skulle bli så komplisert å få moren hjem. Selv om familien anerkjenner at tilknytningen hennes til Norge ikke lenger er like sterk.

Datteren forstår at kommunen ikke står med åpne armer og må prioritere andre enn Inga.

Hun skulle likevel ønske de kunne hjulpet familien med å finne en løsning.

– Mamma hadde fortjent å få den siste delen av livet sitt her sammen med oss. At hun ikke skal få komme hjem nå helt på tampen av livet, synes jeg er uverdig.

Guro Waksvik

AVSTAND: Guro Waksvik har fått endelig avslag på søknaden om å få Inga inn på sykehjem i Stavanger. Hun mener fylkesmannen ikke har tatt noen menneskelige eller etiske hensyn i vurderingen.

Foto: Paul André Sommerfeldt / NRK

Denne saken ble laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen.