Overleveren

Einar ble dradd ned i dypet da hurtigbåten Sleipner gikk på grunn og sank. – Nå er det kveld, husker jeg at jeg tenkte.

Så lenge Einar Eikeland (19) hadde levd, hadde Flaggruten vært der, med sine komler og kaffekopper. Med sine sveler og spyposer, med hurtigbåter i rute mellom Stavanger og Bergen.

Nå har han tatt plass på passasjerdekket på Sleipner, den nye stoltheten blant katamaranene, døpt bare tre måneder tidligere. Om bord fins det dampet laks med hollandaise-saus på menyen, og prisbelønt vin fra Australia, der båten ble bygget.

Han har fått perm for første gang på lenge fra befalsskolen på Madla. Det har vært seks harde uker med opptaksprøver. Tenåringen er sliten, og gleder seg til en frihelg hjemme i Kvinnherad.

Marineuniformen henger litt løst på den 192 cm høye tynne guttekroppen. Men den er staselig: Svart dress med gullknapper, hvit skjorte og slips. Utenpå uniformen, en lang svart frakk.

Det er god plass om bord. Han setter seg på det øverste passasjerdekket.

Det er for lengst mørkt når Sleipner forlater Stavanger. Klokken er 17.30, 26. november 1999. Langs kysten er det meldt om sørlig stiv kuling. Allerede på hurtigbåtterminalen hører Einar at noen ombestemmer seg: De vil ikke på sjøen i dette været.

Selv er han ikke bekymret. Han har tatt Flaggruten i verre vær enn dette.

Sikkerhetsvideoen spilles av, med informasjon om vester, flåter og rømningsveier. Passasjerene vet ikke at informasjonen de får denne kvelden, ikke kan berge dem.

De kan ikke vite at redningsutstyret om bord har alvorlige mangler, og at 16 mennesker aldri skal komme hjem.

Smellet

Sleipner har plass til 358 passasjerer. Idet den forlater Haugesund, er det 85 mennesker om bord, blant dem ni i mannskapet.

Båten er bygget i aluminium, et lett og samtidig sterkt materiale. Knappe seks millimeter metall skiller passasjerene fra det urolige havet rundt dem.

Nå gir Sleipner seg i kast med Sletta, det værharde havstykket nord for Haugesund. Der står uværet rett inn fra Nordsjøen. Det blir stille om bord. Betjeningen har funnet frem spyposene.

Einar halvsover i stolen på øverste dekk. Frakken har han lagt fra seg på setet ved siden av.

Forut i mørket ligger undervannsskjæret Store Bloksen.

Plutselig merker Einar at båten sakker farten, og forsøker å bakke.

Han rekker å lure på hvorfor de stopper midt ute på Sletta. Så rister det kraftig i båten.

Det var ikke noe voldsomt kræsj, det var ikke sånn at folk føk veggimellom. Men du kjente det godt

Sleipner skulle ha gått på innsiden av Store Bloksen. I stedet har den gått rett på.

Klokken er 19.08. Ute er det mørkt. Bølgene er to meter høye.

Fra høyttaleren får passasjerene beskjed om at båten har gått på grunn, og at de må hjelpe hverandre med å få på redningsvestene. Det er et helikopter på vei.

Så blir det stille.

Folk finner rolig frem vestene. De er av den gammeldagse typen, uten noen stropp til å tre mellom beina for å holde vesten på plass. Bare en kloss foran på magen, et tau rundt livet og en krage i nakken.

Men det er ingen grunn til panikk, tenker Einar. De er ikke langt fra land, og midt i skipsleden.

Jeg tenkte jo aldri at båten skulle gå ned. Jeg tenkte mer sånn, hva gjør vi nå?

Det kommer ikke flere beskjeder. Einar ser ingen fra mannskapet å spørre. Han bestemmer seg for å finne ut om det er noe han kan hjelpe til med. Sette ut livbåter kanskje?

Han vet ikke helt hvor den impulsen kommer fra. Kanskje er det noe han har fått med seg hjemmefra. Kanskje er det uniformen han bærer, som forplikter.

Han reiser seg, og går ned trappen til salongen under.

«Skal vi dø nå?»

Der slår diesellukten og dødsangsten mot han. Vinduer er blitt knust i sammenstøtet, det regner, det kommer sjøvann inn.

Det er ingen livbåter å se, ingen evakuering i gang. Men det er vester nok til alle. Einar hjelper til med å få dem på.

Så går lyset, og en alarm begynner å ringe. Noen tar fatt i Einar og spør: «Skal vi dø nå?»

Vannet stiger raskt. Det blir trengsel mot trappen til øverste dekk, bakerst i båten, det eneste tørre stedet.

Midt i kaoset får Einar øye på en eldre kvinne som sitter helt rolig med håndvesken i fanget.

Det er 65 år gamle Arna Judith Medhaug. Hun er kledd i skjørt og bluse, stillferdig, med et mildt ansikt og direkte blikk.

Han setter seg ned med henne, og spør om det går bra.

– Hun tok meg i neven og sa – «Ikke tenk på meg». Hun sa at hun hadde en veldig flott familie, at hun var religiøs, og hun visste hun skulle dø.

Den eldre kvinnen gjør inntrykk på 19-åringen. Han prøver å si at han tror dette skal gå bra.

Båten brekker

Brått krenger båten voldsomt til siden, og begynner å tippe forover.

Et veldig flak av skutesiden har åpnet seg, fra baugen og akterover. Det er som om båten åpnes med en svær boksåpner.

Sleipner glir av Store Bloksen. Båten har brukket i to. Hele baugen er borte. Nå driver vraket på Sletta, i to meter høye bølger og storm.

På øverste dekk bakerst i båten står passasjerene tett i tett. Einar går inn igjen i salongen der reisen hans begynte. Han vil se om det kan være folk igjen der inne.

Båten tipper stadig mer fremover. Han går så langt som han klarer i vannet, men må snart snu.

På vei tilbake får han øye på frakken han hadde lagt på stolsetet, og tar den på seg utenpå redningsvesten. Det er bare en av flere tilfeldigheter som skal bli avgjørende for Einar denne kvelden.

– Folk har sagt i vitneforklaringer seinere at det var en stor tjukk mann som kom ut sist. Og det var jo meg da, med den firkanta klossen under frakken.

– Jeg skjønte jo at her må vi i vannet, og da er det bra å ha på seg mest mulig klær.

Han finner også en overlevelsesdrakt under et bord. Han tar den med seg ut til de andre og roper

Er det noen her som ikke kan svømme?

Flere rekker opp hendene. Det er umulig å velge, og snart er det for seint.

Plutselig ser han den eldre kvinnen han holdt i hånden tidligere. Hun har trukket seg unna og stilt seg i et hjørne, som om hun ikke vil være til bry.

65 år gamle Arna Judith Medhaug er stillferdig, med et mildt ansikt og direkte blikk.

Han tenker «nei pokker, du skal ha den her». Hun protesterer og sier han ikke trenger tenke på henne.

– Men så fikk jeg hjelp av andre til å få på henne drakten. Hun prøvde å snike vesken si inni. Jeg sa nei, den hiver vi dessverre.

De får glidelåsen nesten helt opp, men de når ikke å få på henne hetten.

Båten står snart loddrett i vannet, med hekken i været. Folk klamrer seg til rekkverket på akterdekket.

Så eksploderer det med vann rundt dem.

Han kjenner trykket i ryggen, og slenges mot rekkverket bakerst.

Der blir han sittende fast med hodet.

Blir med i dypet

32 minutter etter grunnstøtingen går Sleipner rett ned. Noen rekker å hoppe, andre blir med i dragsuget. Einar henger med hodet fast i rekkverket. Han følger med mot dypet. Det er umulig å komme løs.

– Dette kan jeg faktisk ikke påvirke. Enten blir jeg kvalt, eller så drukner jeg.

– Nå er det kveld, husker jeg at jeg tenkte. Tydelig og klart.

Det er helt mørkt rundt Einar. Han vet ikke hva som er opp eller ned. Han vet bare at nå er det slutt.

Han hører lyden før han merker det.

Rekkverket han sitter fast i, brekker. Einar kommer seg fri. Oppdriften i redningsvesten sender han i full fart mot overflaten.

På veien opp får han et kraftig slag mot hodet, og mister bevisstheten et øyeblikk.

Han våkner og hører skrik om hjelp. Over alt i det svarte havet ser han små lys fra redningsvester.

Men mange av vestene er tomme. De løsnet idet folk traff vannet.

Einar er blant de få som beholder redningsvesten på denne kvelden. Frakken han tok på seg i siste liten, er det som holder den på plass.

– Jeg tenkte, nå har jeg hatt dritflaks. Så jeg fikk en ny sånn «Ja. Vi har fortsatt muligheter her.»

NRKs bilder viser hvordan forholdene var på Sletta under redningsaksjonen:

Bare en av redningsflåtene blir løst ut denne kvelden. Den ble tatt av vinden.

Redningsutstyret svikter

Einar flyter. Sjøtemperaturen er ni grader, men han merker ingenting til kulden.

Å svømme er umulig. Sjøen går så høyt at når han er nede i en bølgedal, er han helt aleine i mørket. Plutselig er han på toppen av bølgen, og har full oversikt. Han ser helikopteret, og båtene som kommer til.

Han får øye på en oransje gummibåt som kommer drivende mot han, så blir den tatt av vind og bølger, før den igjen snur og nærmer seg.

Han klarer å få grepet tak i den. En medpassasjer kommer til. Sammen begynner de å forsøke å få flest mulig folk oppi.

Den er punktert, men den flyter. Snart er de 20 mennesker som holder seg fast, oppi og rundt gummibåten.

Det er ren flaks at den oransje mann-over-bord-båten bak på Sleipner har løsnet fra vraket.

Bare en av de egentlige redningsflåtene blir løst ut. Den blir tatt av vinden og blåser kast i kast over bølgene. Bare to passasjerer makter å komme seg opp på den.

Det er ikke redningsutstyret som skal redde flest liv denne kvelden. Det er alle de vanlige sjøfolkene som har hørt nødropet og kommer til for å hjelpe.

Den første av dem er kaptein Torgeir Vik og mannskapet hans på lasteskipet Askita. Det er han som melder fra at Sleipner er gått ned. Han glemmer aldri det synet som møter han.

Nappet ut av sjøen

Det er vanskelig å se hvor det er folk, blant vrakgods og tomme livvester. Den svære redningsflåten kommer flygende kast i kast med vinden bortover og forbi dem. Så får han øye på den oransje gummibåten.

Kapteinen på Askita forsøker å manøvrere seg inntil gummibåten, uten å skade de som ligger i vannet. Det er ikke bare enkelt. Lastebåten gynger voldsomt fra side til side i den høye sjøen.

Det ene øyeblikket er ripen nesten nede i vannet, i det neste kan Einar se bunnsmøringen på undersiden av båten.

– Til slutt fikk jeg tak i rekkverket, og så ble jeg bare nappet ut av sjøen når Askita tippet over til andre siden.

Med blodet rennende fra et kutt i bakhodet, hjelper Einar mannskapet med å få plukket opp de andre fra gummibåten. Når Askita tipper ned mot sjøen, griper de tak i en redningsvest eller jakke, og får alle de 19 i sikkerhet ombord, en etter en.

Først nå merker Einar at han blør. Han får surret et håndkle rundt hodet.

De 20 får kaffe, varme tepper og godt stell om bord, mens Askita fortsetter letingen.

Imens slår nyheten om forliset inn i hjemmene til de mange pårørende.

Einar får låne en telefon, og ringer hjem til sine. Andre må vente lenger i uvisshet. Blant dem er familien til 65 år gamle Arna Judith Medhaug.

Farmor kan ikke svømme

Barnebarnet Hanne Maren er 16 år gammel. Det tar tid før hun klarer å ta det inn når storesøsteren roper, «Sleipner har gått på Blokso!»

Hun tenker bare på en ting, at farmor ikke kan svømme.

Neste morgen får de beskjeden. Arna er blant de første som blir funnet omkommet. Overlevingsdrakten er fortsatt på.

Fire dager etter ulykken er Einar med på minnegudstjenesten for alle de 16 som aldri kom hjem.

Han får møte kongen, sammen med andre som deltok i redningsarbeidet.

Einar Eikeland møter kongen

MØTTE KONGEN: Einar Eikeland fikk møte kongen, med tydelige sår etter Sleipner-forliset.

Foto: Ida Von Hanno Bast / Scanpix


Så får han en telefon.

Det er 16 år gamle Hanne Maren som ringer. Hun har lest i avisen at Einar var den siste som så farmoren i live. Hun spør om han kan fortelle hvordan hun hadde hatt det, den siste halvtimen hun levde.

– Jeg fortalte alt slik det skjedde, og alt hun hadde sagt. Jenta var veldig stille først, men til slutt begynte hun å le, og så sa hun – det høres ut som min farmor.

På Ryvarden fyr, ved det værharde havstykket Sletta, står minnesmerket over de 16 som mistet livet i havet 26. november 1999.

Herfra er skjæret Store Bloksen godt synlig når havet er rolig, som i dag.

Det er gått 18 år siden forliset når Einar og Hanne Maren møtes her for første gang, ansikt til ansikt.

Ikke redd for døden

Ingen av dem har noen gang glemt den telefonsamtalen. Ingen av dem har likevel oppsøkt den andre. Det er NRK som har tatt initiativ til møtet.

– Det var så godt å høre deg fortelle. Det hjalp meg veldig å få vite at hun ikke var redd, sier Hanne Maren.

Hun har tenkt på en ting han sa på telefonen den dagen.

– Du gjentok det flere ganger, at du ikke fikk på henne hetta på overlevingsdrakten. Jeg håper du ikke tenkte på det for lenge. Vi er så takknemlig for at du prøvde.

Møte ved minnesmerke

MØTES: Hanne Maren og Einar møtes igjen ved minnesmerket for Sleipner. FOTO: Therese G. Pisani, NRK

Foto: Therese Pisani / NRK

I ettertid ble Einar hyllet som en helt for redningsinnsatsen. Selv mener han at han først og fremst var heldig, også fordi han slapp unna seinskadene som rammet mange.

– Ingen kan vite hvordan de vil reagere, før man står midt oppi det. Jeg var opptatt med noe hele tiden. Kanskje derfor fikk jeg ikke den forferdelige dødsangsten der ute. Da tror jeg alt er mye verre, også etterpå.

Einar Eikeland i uniform

KOM HJEM: Han kom trygt hjem. Einar Eikeland i befalsuniform, sammen med foreldrene sine.

Foto: Privat

Menneskelig svikt

Årsaken til Sleipner-forliset var menneskelig svikt, konkluderte undersøkelseskommisjonen. Båten grunnstøtte fordi kapteinen feilnavigerte.

Både rederiet og sjøfartsmyndighetene fikk kritikk for alvorlige mangler ved redningsutstyret om bord.

Men det rettslige ansvaret måtte kapteinen bære aleine. Det var bare han som ble dømt og straffet for forliset. Det synes Einar er urimelig.

– Båtar vil alltid gå ned. Det er derfor vi har redningsvester og livbåtar.

Etter Sleipner-forliset ble sikkerhetskravene skjerpet. Blant annet er det ikke lenger tillatt med redningsvester uten skrittreim.

For Einar gikk livet videre. For mange andre overlevende og etterlatte ble alt ødelagt den novemberkvelden i 1999.

– Jeg har hatt helt utrolig flaks. Jeg er bare oppriktig glad for at jeg overlevde, og kom meg hjem.

Sleipner heves

Åtte måneder etter forliset, heves vraket av Sleipner fra havbunnen.

Foto: Alf Ove Hansen / NTB scanpix

Se hele Einars historie i sesong 2 av dokumentarserien Overleverne. Hele serien er tilgjengelig i NRK TV nå

Einar halvsov på øverste dekk da hurtigbåten Sleipner grunnstøtte 26.november 1999. Han var 19 år, og befalselev på perm. I kaoset beholdt han roen og berget sitt eget og andres liv. Dagfinn var nygift småbarnsfar da flyet han satt i styrtet i Asker 23.desember 1972. 31 år gammel måtte han begynne et nytt liv.