Bergen 1876: Halshugd med øks foran «halve byen»

Den eneste brukte henrettelsesmetoden i Norge på 1800-tallet var halshugging med øks. Nå skulle det skje igjen.

Allerede om natten begynte bergenserne å valfarte til retterstedet på Nordnes, som snart var helt fullstappet av skuelystne. Dette var datidens Brann-kamp for dem som hungret etter tvilsom underholdning og adrenalin.

Skafottet sto omtrent der Akvariet i Bergen ligger nå.

«Jacob Wallin tok avskjed med prest og klokker. Han nektet å ha bind for øynene. Skarpretterens assistent tok jakken til bøddelen. Så ble øksen hevet til hogg. Det gikk et gisp gjennom forsamlingen da hodet til Wallin rullet. Folk var sjokkert.»

Slik beskriver historiker Christopher John Harris den siste offentlige henrettelsen i Bergen 25. januar 1876. Og den tredje siste i Norge.

Hele historien til Wallin kan du lese mer om lenger nede i denne artikkelen.

Nektet å bygge vei

Fire uker etter henrettelsen av Jacob Wallin, fikk Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen den tvilsomme æren av å bli den aller siste som ble tatt av dage på offentlig sted i Norge. Dette skjedde 25. februar samme år.

– Han var en rovmorder og ble henrettet på Løten, sier Jon Trana, ekspert på dødsstraff i Amnesty International.

– Myndighetene la opp til at folk skulle komme og se, fordi henrettelser skulle virke avskrekkende. Det var kun mordere som ble henrettet. Man har gjort diverse undersøkelser i senere tid om dødsstraff har en forebyggende effekt, og man har ikke funnet noe i den retning. Men den gangen, på 1800-tallet, trodde man på en forebyggende effekt. De hadde lite underholdning på denne tiden, og ikke TV og radio, så en slik hendelse hadde en viss grotesk underholdningsverdi. Folk møtte opp i tusenvis, fortsetter Trana.

To andre vestlendinger ble halshogget i tiden før Jacob Wallin. Den ene het Jens Amundsen Fenstad, som ble morsløs i femårsalderen, tatt for tyveri første gang som 7-åring og lærte falskmyntneri under soning.

Han tegnet falske banksedler, riksdalere, i hundrevis. Falskmyntneri skulle alltid straffes med døden, ifølge loven. Det ble Fenstads bane, og han ble halshugget på Nordnes 7. november 1825.

Den andre var Anders Lysnes, som ledet et bondeopprør mot veiplikten. Kongen hadde nemlig befalt ham å bygge vei over Filefjell, noe Lysnes nektet. Dermed ble han halshogget og familien fratatt all eiendom.

Radbrekking

I dag blir halshugging sett på som barbari, og noe vi kjenner fra usle terrorgrupper som nordmenn på det sterkeste tar avstand fra. Norske myndigheter og ulike organisasjoner, deriblant Amnesty, driver omfattende lobbyvirksomhet i kampen mot dødsstraff. Det mange ikke vet er at Norge selv bedrev slik avstraffing for bare 139 år siden.

Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer her i landet helt frem til straffeloven av 1842, men er ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet.

Etter andre verdenskrig ble dødsstraffen gjeninnført i Norge i forbindelse med landssvikoppgjøret, noe enkelte mener var en rettsskandale. Dette kommer vi tilbake til litt senere i artikkelen.

Den siste offentlige piskingen i Bergen skjedde i 1825.

Henging var vanlig straff for simpelt tyveri, mens halshogging ble idømt etter grove mord.

I perioden 1842 frem til 1902 ble 188 personer dømt til døden, men bare 20 av dem ble henrettet. En av de uheldige var Jacob Alexander Jacobsen Wallin.

En voldelig omstreifer

I 1876 var innbyggertallet i Bergen knappe 35.000, ifølge statistikk fra Universitetet i Bergen. Så 5000 tilskuere var en anselig folkemengde på den tiden, halshugging eller ei. Det skulle tilsvare at 40.000 bergensere gikk for å se en kamp på Brann Stadion i dag.

Historien om Jacob Wallin er godt dokumentert i flere historiske kilder, blant annet Bergensposten. Han ble født i Sverige i 1814, samme år som Norge fikk egen grunnlov og ble selvstendig nasjon. Det strides om han var norsk eller svensk.

– Han var omstreifer, ingen ville ha ham. Hans familie het Walgren, og Jacob byttet navn. Han satt fengslet flere steder og kom ofte i klammeri med andre. Han var en voldelig mann, forteller Harris.

Wallin er beskrevet som lite sympatisk, men omtalen kjent fra boken «De onde 1814-1876» er i hovedsak basert på enkel tolkning av det eneste svarthvittfotografiet som er å oppdrive av Wallin. Han hadde en forferdelig barndom, ble mishandlet av faren og satt fengslet i flere tukthus i Sverige og Norge. Han ble fort sint, kranglet med medfanger. Hadde nesten ingen kontakt med familien og reise rundt som kopper- og blikkenslager.

En indremisjonsmann kalte omstreiferlivet hans for ensformig, og mente at «Wallin var en typisk omstreifer der hans ansikt viste hans lidenskap og styggeskap». Rullebladet økte, Wallin ble dømt for tyverier og satt fengslet på de fleste tukthus som var å oppdrive i landet.

I Kristiania kom Wallin i klammeri med både voktere og medfanger. Han forsøkte å kalle seg ved andre navn, men arr og utseende gjorde at omstreiferen ble gjenkjent. I forbindelse med en julefeiring fikk han tak i noe alkohol, og der skjedde det et uhell: Wallin og medfanger drakk seg fulle, puttet litt for store vedskier i kakkelovnen, og det begynte å brenne på cella. Wallin ble i januar 1864 dømt for uforsiktighet med ild, men frifunnet for tyveriet han egentlig satt inne for.

– De ønsket å bli kvitt ham, og etter tre års straffarbeid gjorde Kristiania en avtale med Bergen tukthus, og sendte de fem verste fangene over fjellet. De var jo ikke dumme, sier historiker Christopher Harris.

Drepte fangeinspektøren

Wallin var en av dem. Han ankom byen mellom de syv fjell i 1871 og ble plassert i det gamle tukthuset, ikke langt unna der Bergen gamle rådhus ligger i dag. Området var dekket med rettslige bygninger og straffanstalter. Wallin fikk god behandling i Bergen. Men han var ikke helt frisk, kanskje fordi han hadde fått i seg salpetersyre og fått innskrenkninger i halsen. Han hadde også utlagte tarmer. Wallin klaget over behandlingen, og det var flere fangeopprør mens han satt her.

Wallin fortsatte å være en utidig og voldelig fange, og vokterne spylte ham med vannkanon på navlebrokken hans, noe Wallin klaget over til ledelsen. Han var også irritert over at han ikke fikk tobakk, slik de andre fangene gjorde. «Jeg skal ta dere, fangevoktere og inspektører», uttalte han.

I mai 1875 lå Wallin på sykestuen. For å få ham vekk ble han satt til å være oppasser for andre pasienter. Så ble det oppdaget to kniver han hadde laget, noe som ikke gikk upåaktet hen.

Erik Hammer, som var overinspektør, ble hentet for å roe Wallin ned. Da stakk Wallin Hammer i magen slik at han døde av skadene dagen etterpå. Wallin ble satt på enecelle, det ble ny rettssak, og dødsstraffen var åpenbar. Sommeren 1875 falt dødsdommen.

Heftig debatter

Norge var på denne tiden begynt å bli moderne og sivilisert, og Peer Gynt ble fremført på teater i Oslo. Likevel praktiserte vi, i likhet med Danmark, fortsatt offentlige henrettelser. Ikke engang Romania hadde en slik lov lenger, den var avskaffet. Henrettelser skjedde i så fall innenfor murene, ikke på offentlig sted.

Wallin ble i Bergen byrett dømt til døden. Saken gikk til høyesterett der syv dommere var enige om at dødsstraffen måtte gjennomføres, fordi drapet hadde skjedd med overlegg og var planlagt. Kongen dømte ham til å miste sitt hode i oktober 1875. Bare uker senere, 7. november, skulle halshoggingen skje.

Doktor Theodor Wilhelm August Mohn hadde overoppsyn med fangene, og kunne ha stoppet spylestraffen mot Wallin. Da dødsstraffen skulle fullbyrdes ble Mohn byttet ut i siste øyeblikk.

På denne tiden var det gode aviser med offentlig debatt. Diskusjonen om dødsstraff begynte for alvor i 1868, og tiltok med full styrke da det ble kjent at Wallin skulle henrettes på Nordnes-pynten, ved dagens Akvariet. Oppfordringen fra motstanderne av offentlig henrettelse var klar:

«Til Bergens indvaanere: Over alt i Bergen hører man beklagelser over at denne henrettelse skal finne sted. Hold deg borte!»

Søndag før henrettelsen ble alle bergensere bedt om å ikke møte opp for å se. Prester leste opp protester fra prekestolen og uttrykte at dette var barbarisk.

Folkevandring til skafottet

Misjonspresten hadde lange samtaler med Wallin, som fremsto som angrende og religiøs mot slutten. Morderen skal ha skrevet til sin søster at han var lei seg for det som var skjedd. Det hjalp lite nå.

Skarpretteren var Theodor Larsen, som var labassistent på dagtid i Oslo. Han hadde halshugging som bijobb og ble hentet over fjellet for å skille Wallins hode fra kroppen.

Byfogd Schjelderup leste opp dommen, som forklarte hvorfor han skulle straffes.

Fengselsprest Konrad Dahl var også aktiv under selve henrettelsen.

Bergenserne uttrykte sin sympati med fru Hammer og hennes familie, som hadde mistet mannen. Hun sto i vinduet og så ned på tukthusgården, men traff aldri Wallin, som ikke fikk sjansen til å beklage drapet.

25. januar 1876 var henrettelsesdagen kommet. I Statsarkivet i Bergen finner man et skriv om dette, som forteller følgende:

«Wallin var lenket på hender og føtter. Øyelege Edvard Bøckmann var hente inn som medisinsk ekspertise under henrettelsen. Allerede om natten begynte mange bergensere å finne veien til Nordnes. »

«Fra tidligste morgengry begynte folkevandringen, fra humpende koner til fine fruer med tente lykter i hånden, og spåkoner som ville sikre seg noen dråper av Wallins blod til sine vidunderkurer. Da det lysnet av dagen på morgenkvisten kunne man se sjauere, tjenestejenter, offentlige fruentimmer, kjeltringer og andre som var på vei for å overvære begivenheten.»

Dødsdommen fullbyrdes

Den dødsdømte ble fraktet langs Klosterveien til Nordnesveien, der økseblokken var satt opp. Wallin holdt en tale til sine medfanger, og fremsto tåredryppende og angrende. Skafottet var bygget på en flott promenadeplass nedenfor Akvariet. Nesten 5000 hadde møtt opp for å se Wallin bli halshogd.

En sjelesørger gikk opp til fangen, som ordnet håret og gråt. Han var nybarbert. Dommen ble lest opp, og Wallin svarte ja på at han angret. Så ba han om å få sunget en utvalgt salme: «Grav din grav».

Wallin tok avskjed med dem som sto nærmest. Så ble øksen hevet, og resten er historie.

Legen konstaterte at Wallin var død. Liket ble kjørt til Møllendal, hvor det ikke finnes noen gravstein etter Wallin i dag. Presten sto for jordpåkastelsen, og så var det hele over.

Udødeliggjort gjennom skillingsviser

Innen en time etter halshoggingen ble det solgt skillingsviser på gatehjørnene om hendelsen og Jacob Wallin. Mange ønsket å gjøre penger på tragedien. Visene bidro til å udødeliggjøre de henrettede, og bygget opp om mytene.

Neste morgen sto det i avisen at de fine damene fra Kalfaret hadde lagt blomster på graven. Etterpå ble det gjort vedtak om at blomster på graven til henrettede var forbudt.

Dette var den tredje siste halshoggingen i Norge. De to siste som måtte bøte med livet var en svensk tjenestejente som het Sofie Heffermehl som ble henrettet i Halden. Og nevnte Svartbakken på Hamar. Inkludert Wallin ble alle tre halshogget av bøddel Theodor Larsen.

Totalt ble 77 personer henrettet ved halshogging i Norge i det 19. århundret.

LES OGSÅ: – Noreg er aktivistar mot dødsstraff

Tvilsomt krigsoppgjør

I dag blir Norge sett på som en freds- og foregangsnasjon når det gjelder menneskerettigheter. Svært få brudd blir påvist og rapportert inn her i landet. Men det finnes unntak. Blant annet vår praksis med bruk av lange varetektsfengslinger, som både Amnesty og Advokatforeningen kritiserer.

Dødsstraff er det for lengst slutt på. I 2015 er det 67 år siden en nordmann sist ble henrettet ved dom.

– Dødsstraffen i fredstid ble avskaffet ved lov som inntrådte i 1905. Da var vi relativt tidlig ute. Få andre hadde da avskaffet dødsstraff i fredstid, opplyser Jon Trana i Amnesty International.

Så, i 1945, skjedde en brå omveltning. Etter fem lange krigsår tok andre verdenskrig slutt og krigsoppgjøret startet. Hevnlysten i befolkningen var stor mot den tyske okkupasjonsmakten og landssvikere. Dødsstraffen i fredstid ble midlertidig gjeninnført.

Adgangen til å anvende dødsstraff overfor landssvikerne og utenlandske krigsforbrytere ble gitt ved provisoriske anordninger utferdiget av regjeringen i London og stadfestet av Stortinget i lovs form.

Under rettsoppgjøret i Norge ble det i alt fullbyrdet dødsdommer over 27 norske og 10 tyske statsborgere. Tallene varierer noe, som skyldes at enkelte av dem skiftet statsborgerskap under krigen.

– Poenget var at loven om henrettelser i fredstid ble vedtatt i 1945, men den skulle gjelde forbrytelser som var begått i tidsrommet 1940-45. Loven fikk altså tilbakevirkende kraft, til og med i strid med grunnloven. Det var en rettslig skandale, sier Trana i dag.

Ragnar Sigvald Skancke, som var minister i Vidkun Quislings regjering, fikk den tvilsomme æren av å bli den siste nordmann som ble henrettet. Hendelsen fant sted 24. august i 1948. Han ble 58 år gammel.

Av de ledende NS-medlemmene var det ved siden av Skancke bare Quisling og en annen NS-leder, Albert Viljam Hagelin, som ble dømt og henrettet ved skyting. I ettertid er disse krigsdommene sett på som kontroversielle fordi dødsstraffen ble gjeninnført i det norske rettssystemet av en eksilregjering.

Dødsstraff ble fullstendig avskaffet i Norge i 1979.

– Amnesty er motstander av henrettelser uansett omstendigheter. Det er barbarisk uansett metode. I dag er giftsprøyter og skyting mest brukt. De verste landene i dag er Kina, så kommer Iran og Pakistan. Sistnevnte startet opp igjen med henrettelser etter en terroraksjon i fjor der 150 barn og voksne ble drept, sier Trana.

Kina henretter flere tusen hvert år, og ingen vet akkurat hvor mange og hvordan de blir henrettet. Man prøver å dysse dette ned, men utbredelsen av sosiale medier gjør det stadig vanskeligere å skjule overtramp og grusomheter.

– Vi har stadig brevaksjoner mot myndighetene i slike land. Vi oppfordrer også norske myndigheter til å ta opp temaet når de er i kontakt med disse landene, sier Jon Trana i Amnesty.

LES OGSÅ: Uskyldige fanger får lavere erstatning