Redningsaksjonen som aldri blir glemt

15. januar 1937 legger lasteskipet «Trym» ut på det som skal bli hennes siste tur.

Orkanen som herjet i Nordsjøen disse januardagene i 1937 var noe helt utenom det vanlige. Selv de mest hardbarkede sjøfolkene kunne ikke huske noe lignende.

Uværet skulle vare i flere uker. En rekke skip fikk alvorlige problemer. Mange liv gikk tapt i ulike forlis. Samtidig var det flere mirakuløse redningsaksjoner. I ettertid er det likevel historien om «Venus» og «Trym» som har overskygget de andre.

Måten den 19 mann store mannskapet på lasteskipet «Trym» ble berget av passasjerskipet «Venus» står fremdeles som en av de mest spektakulære sjøfartsnasjonen Norge har sett.

«Trym» var på rundt 3000 tonn dødvekt, bygget i USA i 1916 og eid av et rederi i Trondheim. I disse januardagene var skipet på vei fra Kirkenes til Middlesbrough i England, lastet med jernmalm. På tross av nytt stormvarsel var alt ved det normale da skipet 15. januar forlot land ved Kopervik for å krysse Nordsjøen.

– Jeg hadde bare vært ombord i «Trym» i seks dager. Vi får si heldigvis, for skipet var i dårlig forfatning.

Det sa Perry Opsahl da han gjestet Erik Bye og programmet «Lørdagskveld», 36 år senere.

Opsahl var 22 år gammel og lettmatros da han gikk om bord i «Trym». Da han ble 23 år gammel hadde han opplevd sitt livs største drama og fikk oppleve at navnet hans ble kjent over hele verden.

Problemer med roret

Det blåste raskt opp etter at «Trym hadde forlatt kysten. Etter hvert var vinden oppe i storm styrke fra sørøst, med orkan i kastene.

Etter bare noen timer til sjøs får båten problemer. Båten slet med å manøvrere, slet med å skalke luker. Men båten var ikke i nød og mannskapet prøvde å reparere feilen i flere dager.

Først utpå dagen 18. januar ble situasjonen kritisk. Det startet da en av rorboltene på styrbord side knakk. Det førte til at skipet mistet styringen og ble slengt på tvers i de store sjøene. Litt etter meldte skipets båtsmann om lekkasje i skroget. Flengen var på flere fot og lot seg ikke reparere. Skipet var i havsnød og uten styring.

Etter å ha kjempet alene mot hav, vind og bølger i tre døgn med alt som fantes av pumper ombord, ble «Trym» nødt til å sende ut nødsignal om kvelden 18. januar.

Passasjerskipet «Venus» var eid av Det Bergenske Dampskibselskap. Båten var moderne, bygget i 1931, og med en toppfart på rundt 19 knop.

Denne dagen hadde «Venus» forlatt Bergen klokken 13 med kurs for Newcastle. Etter sju timer i sjøen oppfanget man nødsignalene fra «Trym».

På broen stod kaptein Vilhelm Dreyer. Han bestemte seg øyeblikkelig for å sette kursen mot «Trym» sin posisjon. I det frådende havet skulle det imidlertid gå fem timer før skipet var fremme.

«Tryms» aller siste nødrakett ble den foreløpige redningen. I det tette snøværet ble den så vidt sett av mannskapet på «Venus».

Fortsatt gjenstod likevel det største problemet: Hvordan skulle man klare å få mannskapet fra «Trym» over til «Venus» i høye bølger, vind og snødrev? Begge livbåtene ombord på lasteskipet var allerede ødelagt. Lot det seg i hele tatt gjøre å få mannskapet fra «Trym» over på «Venus» i live?

Redningen blir en verdensnyhet

Begge skipene var utstyrt med radiotelegrafi. Det gjorde at man hele tiden kunne kommunisere seg imellom og oppdatere posisjonene. Samtidig ble signalene fanget opp av stasjoner på land.

Det gjorde at folk i timene som fulgte kunne følge redningsoperasjonen via radioapparater og aviser. Ikke bare i Norge, men også over store deler av verden.

På land blir det nesten en form for direkterapportering i mediene av dramaet som utspant seg i Nordsjøen.

Det store passasjerskipet la seg først ved «Trym» for å vente på dagslys og bedre vær. Olje ble også lagt ut for å stagge noe av kraften i bølgene. Vind og sjø gjorde det likevel rett og slett umulig å evakuere mannskapet på «Trym». Det blåste storm med orkan i kastene, i tillegg til det tette snødrevet.

Utover dagen tirsdag 19. januar ble været stadig verre. Om kvelden kom skipene fra hverandre. Det tok flere timer før «Venus» var tilbake ved «Trym».

Frivillige setter livet på spill

Været som pisket rundt de to båtene var ekstreme. Vindstyrken var på 40 meter i sekundet, med kraftig hagl og sludd. Det var praktisk talt ingen sikt, ifølge forfatter Trygve Nordander, som skildret aksjonen i sin bok Full storm fra 1973.

Ifølge boken var vinden på en styrke som «Venus»-kaptein Dreyer «aldri hadde opplevd i sin tid på Nordsjøen».

I disse forholdene sjøsatte mannskapene på «Venus» nå en tom livbåt som skulle drive med vind og sjø over til «Trym». Dette fungerte ikke. Selv om det var på lesiden av skipet var det likevel såpass sterk vind at livbåten ble knust mot skutesiden på passasjerskipet.

Kaptein Dreyer kalte nå sammen mannskapet på «Venus» til skipsråd. Han ba om frivillige til å bemanne en livbåt som skulle gjøre er forsøk på å ta seg over til «Trym».

Samtidig ga han beskjed om at sjansen var stor for at redningsoperasjonen kunne ende i en katastrofe. Likevel var det nok av frivillige som meldte seg. En av dem var Vidkun Ellingsen fra Bergen.

Slik skildret han det som skjedde i «Lørdagskveld» i 1973:

– Kapteinen så alvorlig på oss og sa at det var kanskje bare 50 prosent sjanse for at vi skulle klare å komme oss tilbake, kanskje ikke det engang.

På tross av det farefulle oppdraget var det mange blant mannskapet som løftet armen og sa ja til å bli med.

Tolv meter høye bølger

Livbåten ble til slutt låret på lesiden av «Venus» med til sammen ni mann ombord. Denne siden var valgt for at livbåten ikke skulle bli knust mot skutesiden.

På dette tidspunktet er det blitt morgen 20. januar. I 6-tiden anslår man at høyden på bølgene er mellom ti og tolv meter.

Sakte, men sikkert rodde mannskapet båten over mot «Trym» i de høye bølgene. Helt inn til skutesiden var det imidlertid ikke trygt å gå.

Slik fortalte Vidkun Ellingsen det hele til Erik Bye i 1973:

– Vi ble låret og satt på vannet i halv femtiden om morgenen og kom ikke tilbake før fire timer senere, klokken halv ni.

– Det vanskeligste med roturen var å klare å holde seg unna skutesiden til «Trym» Det var litt av et dragsug.

På dekket på «Trym» var mannskapet samlet. De så livbåten som sakte, men sikkert nærmet seg gjennom det frådende havet.

Det var da matros Perry Opsahl meldte seg frivillig til å hoppe i sjøen med en line for å ta seg over til redningsmennene.

– Det ble ropt til oss fra livbåten at vi måtte gjøre noe. Vi stod samlet hele mannskapet på midtskipet. Da spør styrmannen om det er noen som er villig til å kaste seg i sjøen. Vi så på hverandre en stund uten at noen svarte før jeg sa: Jeg får ta en sjans.

30 meter på 20 minutter

– Jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å komme meg klar av skutesiden. Bortsett fra det hadde jeg egentlig tro på at jeg skulle klare jobben.

– Da de holdt på med å binde linen rundt meg så jeg sjøen komme inn mot «Trym». Jeg bestemte meg for å hoppe slik at jeg ble ført vekk fra skutesiden i neste omgang.

Den unge matrosen hadde mellom 30 og 40 meter å forsere i det iskalde vannet.

– Det tok meg rundt 20 minutter før jeg var fremme. Bølgene var enorme så det var vanskelig å orientere seg underveis. Det var ikke så ofte jeg så noe til redningsmennene.

Fra livbåten så Vidkun Ellingsen Opsahls kamp for å ta seg frem gjennom de opprørte vannmassene.

– Til tider forsvant han for oss i de høye bølgene. Men til slutt klarte han å få tak i den ene åren min slik at vi kunne dra han inn og opp i livbåten.

Etter at Perry Opsahl var berget ble ytterligere fem mann hentet over ved hjelp av linen han hadde med seg. Da var livbåten full. Dessuten var den kommet for nær skutesiden til «Trym».

Ellingsen forteller det slik:

– Vi ble nødt til å kutte forbindelsen hvis vi skulle unngå å bli knust.

Dekksgutt over bord

Livbåten returnerte til «Venus» med Perry Opsahl og de fem andre som var reddet. Under arbeidet med å ta dem ombord falt dekksgutten fra «Trym» i sjøen. Han havnet mellom skutesiden og livbåten, men var likevel «heldig». Han gikk under og dukket opp igjen bakom akterenden av livbåten. Med beina først ble han trukket opp igjen fra sjøen.

Med seks av mannskapet fra «Trym» ombord på «Venus» bestemte kaptein Vilhelm Dreyer seg nå for å gå helt tett opp i havaristen for å skyte en line over til «Trym». Det var fortsatt 13 mennesker igjen å redde.

Den første linen som ble skutt over tok stormen og blåste i sjøen.

Da bestemte kaptein Dreyer på «Venus» seg for å gå enda tettere opp mot «Trym».

Det andre skuddet havnet mellom mastene og over antennen som var strukket på langs av «Trym». Etter at linen var hentet ned og forsvarlig sikret ble resten av mannskapet hentet over til «Venus», en for en.

Mer under enn over vann

Ellingsen skildret denne fasen av redningsoperasjonen slik:

– Det var et svært vanskelig arbeid.

Mannskapet fra «Trym» risikerte å bli slått i hjel mot skipssiden ved den minste unøyaktighet.

– Ofte måtte vi la linen og de som var festen til den gå i sjøen. Baugen på «Venus» reiste seg i havet, og vi måtte passe på å ta dem ombord når den var nede i en bølgedal.

– Kaptein Torkildsen fra «Trym» var den siste vi hentet over. Han fikk en forholdsvis hard medfart. Han var vel mer under enn over vann underveis. Det var i det hele tatt et lite under at han fortsatt var i live da vi klarte å få han ombord

80 år siden

Det er nå gått 80 år siden den enestående redningsoperasjonen.

Fortsatt i dag står det som skjedde i 1937 som en helt enestående redningsoperasjon. Bergen Sjøfartsmuseum har viet en liten seksjon av sin utstilling nettopp til denne heltedåden.

I det forferdelige uværet i januar 1937 var det flere skip som gikk ned. Mange sjøfolk omkom, men samtidig var det også historier om unike redningsdåder og godt sjømannskap. Blant disse historiene er det fortellingen om «Trym» og «Venus», som blir aller best husket.

– Det kaptein Vilhelm Dreyer på «Venus» gjorde må, selv i dag, 80 år etter, kunne karakteriseres som helt enestående. Vi skal huske på at han i det forferdelige været også hadde ansvaret for sikkerheten til alle passasjerene ombord på skipet. Det var en hårfin balansegang mellom suksess og fiasko.

Mottatt som helter

Over alt ble mannskapet på englandsbåten «Venus» hyllet for å ha reddet mannskapet på frakteskipet «Trym». Den fantastiske historien om hvordan Perry Opsahl kastet seg i sjøen ble også lagt merke til.

Allerede da «Venus» kom frem til Newcastle ble begivenheten behørig markert.

– Byen stod på hodet og alle skip på havnen fløytet for å hylle både redningsmenn og dem som var reddet, sier direktør Per Kristian Sebak ved Bergen Sjøfartsmuseum.

Samtidig var aviser og radio fulle av stoff om redningsoperasjonen.

Nærmere 30.000 møtte frem i Bergen

Da skipet kom tilbake til hjembyen noen dager senere var mellom 25.000 og 30.000 mennesker møtt frem for å ta imot båt og mannskap. Da kaptein Vilhelm Dreyer på «Venus» så den store menneskemassen på Skoltegrunnskaien skal han ha sagt:

– Jeg tror vi går ut igjen!

Han selv og flere andre i mannskapene fra «Venus» og «Trym» ble belønnet med utmerkelser etter redningsdåden.

Registerselskapet Lloyds tildelte «Venus» en minneplakett for innsatsen. Åtte av mannskapet ble dessuten hedret med personlige medaljer.

Historien om Perry Opsahl gikk verden rundt. Han døde i 1984 i fødebyen Ålesund, 70 år gammel. Redningsoperasjonen vil imidlertid også bli husket i kommende generasjoner:

– Det som skjedde i Nordsjøen disse januardagene var i det hele tatt helt enestående, sier Sebak ved Bergen Sjøfartsmuseum.

– Etter det jeg kjenner til er dette en av de mest vågale redningsoperasjonene i sjøfartshistorien. Det å risikere sitt eget liv på denne måten er ganske utrolig. Det er ikke rart at hendelsen fikk mye oppmerksomhet.

Kilder:

• «Full storm – En saga om menn og skip» (Forfatter: Trygve Nordanger, Nordanger forlag, 1973
• Fylkesarkivet for Sogn og Fjordane, Kulturhistorisk leksikon
• «Lørdagskveld», NRK 1973 (Programleder: Erik Bye)
• «SOS Nordsjøen» NRK 1966