Det er ikke så lett å være politiker, heller. De skal vite alt om alt, i hvert fall nok til at de stemmer på de riktige tingene , slik at folk blir fornøyd. Folk betyr velgere, og det er en av tingene som gjør det vanskelig. Hvis velgerne blir misfornøyde, kan det gå ut over sjansen til gjenvalg.
Så derfor leser politikerne side opp og side ned i saksdokumentene sine, slik at de skal vite hva den enkelte saken dreier seg om. Det er ikke alltid de skjønner det likevel selvsagt, men de gjør i hvert fall så godt de kan. Nå hender det jo av og til at partiet de tilhører allerede har bestemt hva de skal mene, uansett hva det står i sakspapirene, og det gjør jo saken enklere, selvsagt.
Det er nok av andre ting å bruke tiden til, velgerne skal ha sitt, de må behandles med vennlighet og forståelse. Ihvertfall så lenge det er håp om at de kan komme til å stemme på rett parti. Velgerne er dessuten et utakknemlig og flyktig folkeferd. De blir som oftest misfornøyde uansett.
Alminnelige velgere skjønner ikke hvorfor partiprogram og valgløfter ikke er det samme som det politikerne taler for og stemmer for – eller mot - i bystyre- og kommunestyresaler. Der er så mange hensyn å ta. Budsjettene og administrasjonen er ikke alltid like lette å hanskes med, og de politiske realiteter, som det heter, er ofte annerledes enn det de på forhånd har fortalt velgerne.
Så når politikerne sier at de skal satse på skoler, på eldre, på barn, på kultur og alt det andre de skal satse på, så er det selvsagt avhengig av at de politiske realitetene tillater det. Og det gjør de som oftest ikke. Det er en av de tingene som gjør det så vanskelig å være politiker, og det forstår ikke vi velgere.
En annen vanskelighet er at de er jo ikke alene. Det hadde vært lettere hvis det bare var ett parti, for da kunne de bare bestemme seg for det de mente og gjennomføre det. Men det kalles for diktatur, og det er liksom ikke så populært her på våre kanter. Dermed må politikerne baute seg fram mellom andre partier og andre meninger, og så ender det gjerne med verken fugl eller fisk, dvs. at ingen blir fornøyde.
For de andre partiene kan skifte mening, og de politiske realiteter forlanger dessuten av og til at man må skifte samarbeidspartnere av hensyn til flertallsgrupperinger og slikt, og dermed må man gjerne også skifte mening, enda så leit det er.
Det som gjør det ekstra leit, er at folk flest, velgerne, ikke skjønner at politikerne vil oss vel, for det er litt vanskelig å forstå når det de skal satse på, altså for eksempel barn, skole og eldre kommer dårligere ut etter at de ble satset på enn før. Man må nemlig være politiker for å forstå sånt.
Det heter seg at politikk er en kunst, og det kan i hvertfall vi vanlige folk forstå, for der finnes både naturalistisk kunst, som vi forstår, og abstrakt kunst, som noen påstår ikke er kunst i det hele tatt. For ikke å snakke om at det finnes profesjonelle kunstnere og amatørkunstnere.
Det som kanskje er aller vanskeligst å skjønne for oss som ikke har vandret i maktens korridorer, det er at dersom det er så vanskelig og utakknemlig å være politiker, hvorfor er de det da?
Det kan komme av at det nettopp er denne tilværelsen de liker, de har makt, de kan lyge så mye de vil og de behøver ikke stå ved løftene sine. Det er et spill, delvis et spill for galleriet, og noen liker altså det.
Men det kan også komme av at de ikke kan brukes til noe annet.
(Av Dagfinn Malt 20.april 2001)