Å gå på konsert med Ian Anderson & co er som å sitte på med en tidsmaskin til det tidlige 70-tallet. Jethro Tulls pussige blanding av prog, jazz, folk og rock er utdatert så det gjaller, og i 2009 er det bare å humre over hvordan en fløytespillende Anderson stadig hopper og spretter over scenen på ett bein. Tidvis minner han langt mer om rottefangeren fra Hameln enn en seriøs musiker.
Er Jethro Tull musikalsk relevant nå for tiden? Overhodet ikke!
Gjør narr av seg selv
Men på et merkverdig vis fungerer det fortsatt live. Hovedsaklig fordi Anderson gjør alt med et glimt i øyet og støtt gjør narr av seg selv og bandet sitt mellom låtene. Som da han dedikerte «Jeffrey Goes To Leicester Square» til gruppens andre bassist, Jeffrey Hammond.
- Han er ikke blant oss lenger. Det vil si, han lever, men han spiller ikke med oss lenger. Så hils på vår bassist nummer syv, gliser Anderson, og introduserer ferske David Goodier, som kom med i 2007.
LES MER:
Sammenliknet med Jethro Tull-konserten samme sted i 2001, var det en del forskjeller. Ian Anderson var i tydelig bedre slag denne gangen, proppfull av energi og tørr humor. Men stemmen er ikke det den engang var.
Sliten stemme
Det skulle jo egentlig bare mangle, mannen er 61 år og har holdt det gående siden 1963. Men stemmen bærer ikke lenger like godt, noe som bare forsterker Andersons nasale preg og hans stakkato vokalstil. Muligens bare en litt sliten stemme etter konserten i Oslo kvelden før. Uansett et tegn på at gamle helter dessverre ikke varer evig.
Det hjalp heller ikke på inntrykket at vokallyden i Grieghallen slett ikke var den beste i starten på konserten. Andersons vokal skar i ørene på de første låtene. Heldigvis kom det seg betraktelig litt ut i første sett.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SJEFENE: Ian Anderson leder Jethro Tull med myndig hånd. Gitarist Martin Barre (t.h.) har vært hans trofaste partner siden 1968.
Det bør også nevnes at den kvarterlange pausen mellom «Boureé » og «Pastime With Good Company» var fullstendig unødvendig. Jethro Tull spilte i én time og tre kvarter, inkludert det forutsigbare ekstranummeret, og pausen tjente kun til å bryte opp den gode stemningen - og gi folk pissepause og anledning til å kjøpe mer øl.
Gitaristen glitret
Ian Anderson og Martin Barre fokuserte kanskje ikke overraskende på det eldste materialet. De to første platene var representert med to låter hver, og fra storselgeren «Aqualung» kom det hele fem låter. Noe folk helt tydelig satte pris på. Da tittelsporet fra sistnevnte kom mot slutten av konserten, holdt de 1500 i salen (utsolgt) på å gå fra konseptene i pur lykke.
Gitarist Martin Barre, «han andre» i Jethro Tull, stod nok en gang frem som et solid musikalsk ankerfeste.
62-åringen har grått hår og måne, og stilte til og med i blådress på scenen. Men mannen tryller på fantastisk vis frem alt fra deilig følsom jazz til voldsom hardrock, gjerne i samme låt og med bare sekunders mellomrom. Barre havner ofte i skyggen av langt mer kjente og utadvendte Ian Anderson, men i Grieghallen tok han flere ganger hovedrollen og så virkelig ut til å storkose seg i Bergen. Hatten av!
Konsertkultur - eller mangel på sådan
Avslutningsvis må det sies: Enkelte burde aldri fått lov til å sette sin fot i en konsertsal. Stort alkoholkonsum før og under konserter gjør ofte opplevelsen ubehagelig for andre, og spesielt tydelig blir det på når det er en tidvis lavmælt konsert hvor publikum sitter rolig og nyter musikken.
Hoing og snøvlete skriking på alle mulige upassende steder i låtene er et voldsomt irritasjonsmoment for andre, og gjør at man tidvis lurer på om det er nødvendig å innføre totalt forbud mot salg og inntak av alkohol under konserter for å sikre at folk i fred og ro får nyte det de har betalt dyrt for å oppleve.
Hvis du lurer: Ja, jeg snakker om deg som satt dritings på åttende rad og knapt kunne stå skikkelig oppreist etter «Locomotive Breath»! (Og alle andre som beskrivelsen måtte passe til.)
Siden du garantert ikke husker noe som helst av konserten når du leser dette, så kan du her se listen over sanger som dine medpublikummere prøvde å nyte i Grieghallen torsdag kveld. Gjør alle oss andre en stor tjeneste: Hold deg hjemme neste gang!
Setlisten
- Cross Eyed Mary («Aqualung», 1971)
- Beggar's Farm («This Was», 1968)
- Serenade To A Cuckoo («This Was», 1968)
- Jeffrey Goes To Leicester Square («Stand Up», 1969)
- Farm On The Freeway («Crest Of A Knave», 1987)
- Back To The Family («Stand Up», 1969)
- Heavy Horses («Heavy Horses», 1978)
- Mother Goose («Aqualung», 1971)
- Boureé («Stand Up», 1969)
- Pastime With Good Company / trommesolo («Stormwatch», 1979)
- Sweet Dream (1969 / «Living With The Past», 1972)
- Dharma For One («Living With The Past», 1972)
- Thick As A Brick («Thick As A Brick», 1972)
- My God («Aqualung», 1971)
- Aqualung («Aqualung», 1971)
- EKSTRA: Locomotive Breath («Aqualung», 1971)
