NRK Meny
Normal

Slik overlevde de terrorangrepet

De var sikre på å dø i ørkenen. Men tilfeldigheter reddet livene til de tre Statoil-arbeiderne.

Kolbjørn Kirkebø, Bjarne Våge og Thure Ingebrigtsen forteller om de dramatiske dagene etter terrorangrepet mot gassanlegget ved In Amenas.

VIDEO: De overlevde terrorangrepet

Tre av de overlevende etter terrorangrepet mot gassanlegget ved In Amenas i Algerie i januar forteller i dag om de dramatiske timene og dagene etter terrorangrepet 16. januar.

I et to timer langt intervju med NRKs Oddgeir Øystese forteller Kolbjørn Kirkebø (51), Bjarne Våge (58) og Thure Ingebrigtsen (57) hvordan tilfeldigheter og avgjørende valg reddet livene deres.

LES ALLE HISTORIENE HER:

Møtte soldat i tøfler

Sunnmøringen Kolbjørn Kirkebø var en av de første som kom seg i sikkerhet etter angrepet. Tidlig om morgenen var han og 11 kollegaer på veg fra gassanlegget til byen In Amenas da bussen de satt i ble angrepet.

– Plutselig begynner skytingen. Jeg sitter på andre rad, og han foran meg kaster seg ned. Jeg ser sporlys og skygger utenfor, og det går bare noen sekunder før de første kulene treffer bussen, forteller Kirkebø i intervjuet.

Bussen skulle frakte dem til politistasjonen i byen hvor de kunne få arbeidsvisumet forlenget – et ærend som var forskjøvet på grunn av en sjåførstreik.

Kolbjørn Kirkebø

BESKUTT: Kolbjørn Kirkebø satt på en buss ut av anlegget da angrepet skjedde. Bussen ble beskutt og Kirkebø skadet.

Foto: Roy Hilmar Svendsen / NRK

– Sikre på at vi ville bil drept

Angrepet varer i flere timer, og skuddsalvene kommer i bølger. Innimellom er det helt stille, før kulene på ny treffer så hele bussen rister. Kirkebø blir truffet i låret av kulesplinter.

– De fleste som var på bussen, følte seg sikre på at vi kom til å bli drept. Jeg ventet bare på når det skulle skje. Men jeg var ganske rolig, for jeg visste at alt var i orden i forhold til de hjemme. Jeg hadde skrevet testamente og jeg hadde livsforsikring, sier Kirkebø.

Et av minnene som har festet seg, er av en ung soldat som hjelper dem ut av bussen og ned i ei veigrøft.

– Han stod der med metallhjelm og flipflop-tøfler. Det var tydelig at han hadde løpt rett fra sengen da skytingen startet.

SE OGSÅ: De overlevendes egne bilder

«You know I will kill you!»

En annen sunnmøring, 58 år gamle Bjarne Våge, satt og drakk morgenkaffen da fire terrorister stormet inn i rommet.

– Det er ingen tvil om at de er terrorister. De har dekket til ansiktet, slik at en bare kan se øynene. Alle har turban eller skjerf rundt hodet. De sikter på oss med geværene og sier med én gang: «Dere er gisler».

Våge bestemmer seg tidlig for at han vil rømme. Ved alt hell har terroristene festet stripset feil vei, slik at det gradvis løsner. Like ved et gassanlegg legger han på sprang. Den ene terroristen tar opp forfølgelsen. «Stop, stop! You know I will kill you!», skriker han. Våge forteller at han venter å få en kule i ryggen når som helst. Men terroristen skyter ikke. Trolig er han redd for å skyte hull i en gassledning.

Bjarne Våge

LØP FRA TERRORIST: Bjarne Våge flyktet med en terrorist i hælene.

Foto: Roy Hilmar Svendsen / NRK

Festet strips for dårlig

58-åringen brekker ribbeinet i fallet når han skal klatre over en tre meter høy port. I dag sier han at han kan takke et defekt strips eller en uerfaren terrorist for at han fortsatt lever.

– Med mindre flippen inne i stripset har sviktet, har en utrent terrorist snudd stripset feil vei da han satte det på meg, slik at det skled opp og jeg fikk armene fri. Jeg tenker mye på hvorfor det skjedde med meg og ikke de andre.

– Plager det deg?

– Ja. Men det er her tilfeldighetene slår inn. Jeg var den som lå nærmest og ble bedt om å reise meg. Hvis ikke det hadde skjedd, kan det hende de hadde oppdaget at stripset var løsnet.

Planla å flykte etter to døgn

Terroristene gikk fra rom til rom, skjøt ned dører og lette etter folk. Thure Ingebrigtsen kunne høre de hysteriske ropene. Den 57 år gamle bergenseren og tre andre kollegaer skjuler seg på et kontor.

– Vi bestemmer oss for å barrikadere døren, og setter opp et arkivskap og andre tunge ting, sier han.

To personer kommer trampende inn i kontorbygget, og roper høyt på arabisk at alle må komme ut.

– De røsker i alle dørene, og prøver også å få opp vår dør, men etter hvert fortsetter de videre gjennom kontorbygget, sier han.

Rømte 17 timer gjennom ørkenen

De neste to døgnene blir det mye venting. To kollegaer får førstehjelp for alvorlige skader, men de må haste inn igjen til skjulestedet når de oppdager at terrorister er på vei.

– Denne gangen går de systematisk til verks. Det blir en voldsom romstering og brøling. De gjør flere forsøk på å komme seg gjennom vår dør, men de greier verken å skyte den opp eller å løpe den ned. Hadde de kommet seg gjennom den døren, så hadde vi ikke sittet her i dag, sier Ingebrigtsen.

Ingebrigtsen og gruppen hans bestemmer seg. De må komme seg vekk.

Natt til fredag rømmer de. De har forutsett en to mil lang flukt til fots til en militær kontrollpost, og regner med at det skal gå på 5–6 timer. Det skal gå hele 17 timer før de kommer seg frem til et feltsykehus.

Fredag klokken 23 kommer de frem til et feltsykehus. To og et halvt døgn i usikkerhet og frykt er over.

Fem andre norske Statoil-ansatte var ikke like heldige. Fredag 25. januar slo utenriksminister Espen Barth-Eide fast at det ikke var håp om å finne overlevende.

Thure Ingebrigtsen

RØMTE: Thure Ingebrigtsen barrikaderte seg på et kontor med flere andre Statoil-ansatte, før han rømte 17 timer gjennom ørkenen.

Foto: Roy Hilmar Svendsen / NRK

Siste video

Programleiar: Jan Børge Leirvik
Programleiar: Jan Børge Leirvik
Programleiar: Jan Børge Leirvik