Spøker det på Halsnøy kloster?

Regnet pisker på frontruten. Vintermørket har senket seg. I bagasjen har vi blant annet et kors og tre lommelykter. Sånn bare for sikkerhets skyld. Fergekaien på Skjersholmane på Stord er usedvanlig mørk og dyster. Bare fire biler venter på å bli transportert over til Ranavik.

Vi er på tur for å - om mulig - få nærkontakt med spøkelser, ånder eller andre overnaturlige krefter.

Den mannlige delen av teamet er selverklært skeptiker og reddhare, mens den kvinnelige delen ikke stiller seg avvisende til at det er mer mellom himmel og jord enn man gjerne tror. Nå er vi kanskje bare en fergetur unna å få svar.

Det lyner og tordner intenst. Lynene ser ut til å komme fra Halsnøy kloster. Stedet hvor folk ser menn i munkekappe ute i tunet nattestid. Stedet flere i lokalbefolkningen knapt tør nærme seg etter mørkets frembrudd. Stedet hvor vi skal overnatte.

– Rare ting skjer

Klokken nærmer seg 22.30 da vi kommer frem til klosterruinene. Nede ved veien ser vi en høy og grå skikkelse. Det er Helén Petersen, avdelingsleder ved Sunnhordland museum. Hun har kontor i hovedbygningen fra 1840, som er bygget av steiner fra den gamle klosterkirken, og hun har sovet her mange ganger.

Selv hevder hun å ikke ha opplevd noe dramatisk.

– Jeg opplever klosteret som et godt sted å være. Mange bønner er blitt bedt her, mange har søkt ly her og mange har nok også fått hjelp her, sier Petersen.

Men rare ting skjer, innrømmer hun.

– Jeg har ofte sittet inne på kontoret og trodd at det kom folk inn døren. Da roper jeg gjerne: «Hei, jeg sitter her inne.» Så er det ingen der.

– Men det er vel ofte mye rare lyder i et gammelt hus?

– Ikke her. Ytterverggene er laget av kirkestein, så bjelkene beveger seg ikke mye.

– Tok bilde av «sint munk»

Folk har sett menn i munkekapper ute i tunet nattestid. Tidligere gårdseier og stortingsmann Niels Juel (1831-1897) så en ukjent skinnkledd mann med hette i tunet. Juel fulgte noen etter mannen, som forsvant inn i den gamle nordfløyen. Men inne var det ingen å se. Den respekterte skolemannen Lars Eskeland (1867-1942), som var lærer for Juels barn, skal ha blitt vettskremt av synet av en gammel mann i munkekutte da han var på vei inn på soverommet for å legge seg.

Men også i nyere tid er folk blitt skremt på Halsnøy kloster. En ung kvinne NRK.no har snakket med sier hun aldri mer sette sine bein på klostereiendommen. I fjor sommer tok hun bilde av et vennepar under et selskap inne i den grønne stuen.

Da hun etterpå så på bildet, kunne hun se et grått gjennomsiktig ansikt til høyre for venneparet.

– Jeg tok helt skrekken etter det. Du føler alltid at noen står og ser på deg. Jeg kjenner flere som sliter med å gå forbi klosteret. Folk både ser og hører ting. Det skal være en sint munk som går igjen der, sier kvinnen, som ønsker å være anonym.

Her skal vi altså sove i natt. Helén Petersen sier hun har laget klart et rom til oss i husets andre etasje.

– På én måte håper jeg at dere opplever noe. Samtidig er det godt mulig at dere blir skuffet og at dere sover som steiner hele natten. Det gjør nemlig jeg når jeg sover her, sier hun.

På omvisningen viser hun oss en gammel gulvklokke i den blå stuen. Klokken står.

– Begynner den å slå i løpet av natten, kan dere få det artig, sier hun.

Så djevleskikkelse i munkeklær

En av de mer fryktinngytende historiene stammer fra den omreisende agenten Nils Lamberg, som i november 1935 fortalte om sin skrekkopplevelse i Sogn Avis. Under et besøk på Halsnøy kloster ble han innlosjert i gjesterommet i andre etasje, hvor ryktet fortalte at en myrdet munk gikk igjen og laget bråk om nettene.

Halv tolv på kvelden begynte han å høre kattejammer og rare lyder. Så skjedde det:

Like etter forsvant skikkelsen. Samtidig bredte det seg en liklukt i rommet og døren sprang opp. Da hadde Lamberg fått mer enn nok. Han grep sakene sine og sprang ned i stuen.

På vei opp til soverommet vårt tar Helén Petersen oss med inn gjesterommet i andre enden av huset.

– Det var i dette rommet det skjedde, forteller hun.

– Klosteret like viktig som Aker Stord

Historien forteller at det har vært aktivitet her siden 1164, da Erling Skakke bygde klosteret. Arkeologiske funn viser også at stedet har hatt en sentral betydning helt tilbake til førkristen tid. Klosteret fikk etterhvert stor makt og betydning for store deler av Hordaland og Rogaland.

– Halsnøy kloster var like viktig for regionen den gang som Kværner Stord har vært det nå i nyere tid, sier Helen Petersen.

Dramatikk har det vært nok av. Klosteret brant for første gang på 1300-tallet, men ble bygget opp igjen. Etter reformasjonen i 1536 ble augustinermunkene jaget vekk og klosterts og dets mange jordeiendommer ble overtatt av kongen. På 1700-tallet ble klostergården solgt til Juel-familien, som fortsatt eier Halsnøy kloster i dag, men klostertunet, ruinene og det gamle våningshuset ble overtatt av Sunnhordland folkemuseum i 1956.

De mystiske hendelsene på Halsnøy kloster kan ha mange forklaringer. I 1511 ble en svært ung tjener stukket ned og drept ved klosterporten. En abbed ved klosteret skal ha vært med i kampen. Munkene på klosteret skal også flere ganger ha gjort seg skyldige i skurkeaktige handlinger som var i strid med deres lære.

Lagret lik i kjelleren

Under utgravinger på stedet fant man også en gravplass under den gamle kirken, som stod like ved dagens hovedhus. Levningene ble i mange år etterpå oppbevart i kjelleren i hovedhuset. Den ene delen av kjelleren er nå restaurert og er et fullt brukbart rom. Det andre kjellerommet, med den gamle klosterbrønnen midt i, er oppbevaringsplass for gamle gjenstander.

Men det ligger ingen lik igjen i kjelleren. Bare under.

– Brønnrommet er det eneste rommet jeg ikke liker meg i, sier Helén Petersen, uten å ville utdype det noe nærmere.

Klokken er nå passert midnatt og det er på tide for den museumsansatte å komme seg hjem til ungene sine. Vi følger henne begge til døren. På vei forteller hun mer om sine egne opplevelser på klosteret. Om den gangen hun følte seg uvelkommen i huset etter et arrangment på klosteret. Om portrettet av stortingsmann Niels Juel som stadig rører på seg på veggen. Om dører som plutselig smeller igjen bak henne, uten at det er et vindpust ute.

– Flere ganger har jeg en følelse av at noen følger etter meg. Så snur jeg meg, og det er ingen der. Jeg får ofte en følelse av at de holder leven med meg, men det oppleves ikke som ondsinnet. Det har hendt at jeg har snudd meg og bedt dem om å la meg få jobbe i fred, forteller hun.

Vi står i tunet, like nedenfor inngangdøren. Lyset fra lommelyktene våre lyser opp hver steinhelle, hver gresstust og hver vegg på den fryktede nordfløyen. Ingenting å se.

– God natt, sier Petersen og forsvinner ut i natten.

Vi er alene. Med den sinte munken og vennene hans.

Natten i spøkelseshuset

De første timene oppholder vi oss i storkjøkkenet i husets første etasje. Lydene som dukker opp kan stort sett lett identifiseres som knitring og spraking fra den store peisen. Vi titter ut i tunet gjennom vinduet. Ingenting.

Til slutt bestemmer vi oss for å oppsøke åndene som måtte være her. Vi går ut og lukker døren bak oss. Lyser rundt med lommelyktene. Var det ikke noe på veggen borte ved nordfløyen? Nei, vi tok visst feil. Kun harde regndråper mot steinheller og hustak lager lyd.

Inne går vi en runde gjennom huset. Opp på rommet vi skal sove i, og i kammerset like over, hvor folk har hørt voldsom romstering nattestid. Inn i Nils Lambergs skrekk-rom. Gjennom stuene. Ingenting. Selv Niels Juel henger på veggen som han skal.

Kun kjelleren styrer vi unna, mest på grunn av et litt pysete mannlig medlem av reportasjeteamet.

– Sitter kanskje stille i en krok og ler

Klokken er halv fire. Vi bestemmer oss for å legge oss. Ute blåser vinden kraftig i klosterhagen. Det suser i trærne. Greinene på det ene skraper mot en vindusrute.

– Det kan godt hende de har bestemt seg for ikke å gjøre noe som helst mens dere er her. At de sitter i en krok og ler for seg selv, sa Helén Petersen før hun gikk.

Akkurat nå virker det som som en helt plausibel forklaring. For det skjer ingenting i huset. Ikke som vi får med oss, i alle fall. Bortsett fra en gryende engstelse mens den andre er på badet, hersker det ro og fred innenfor veggene.

Ingen romsterer på kammerset like over. Ingen djevlemunk skriker fra andre siden av huset. Begge sovner. Den ene våkner kort tid etter av noen høye lyder. Men lydene viser seg å være snorking fra sengen nærmest vinduet.

Hvem smalt igjen døren?

Godt ut på morgenen våkner vi, uten å ha opplevd noe rart i løpet av natten. Begge er vi litt skuffet og ganske mye tøffere enn før vi la oss. Nå koster det oss plutselig ingenting å oppholde oss i forskjellige deler av huset. Den ene på badet mens den andre er på kjøkkenet i etasjen under.

Mens kaffetrakteren lager morgenbrygg, pakker vi sammen utstyret. Kamera, lydopptakere, lommelykter, bibelvers og kors går ned i ryggsekkene. Etter å ha konstantert at Niels Juel fortsatt henger slik vi forlot ham, setter vi oss ned og venter på Helen. Nå gjenstår bare å gi fra oss nøkkelen før vi setter kursen mot fergen.

Praten ved kjøkkenbordet handler i dag om helt andre ting enn spøkelser, ånder og overnaturlige ting. Klokken nærmer seg ni på morgenen.

Plutselig smeller kjøkkendøren igjen med stor kraft.

Begge to skvetter til.

– Rart. Det er jo ikke trekk her. Det er ikke et vindpust i huset, sier den ene.

Så kommer vi på en av historiene Helén Petersen har fortalt oss, om ytterdøren i nordfløyen som plutselig kan slå hardt igjen på helt vindstille dager.

Kanskje en liten indikasjon på at det var flere enn bare oss to her i natt?