Wilhelm (96): – Vi regnet med at døden kunne innhente oss når som helst

Kun hver femte norske jagerpilot overlevde annen verdenskrig. Og de som kom hjem med livet i behold, risikerte å bli møtt med skattekrav for å ha vært for lenge ute av landet.

Wilhelm Mohr fra Bergen var sjef for 332-skvadronen under krigen. Her forteller han om livet i de norske skvadronene.

Wilhelm Mohr fra Bergen var sjef for 332-skvadronen under krigen. GRUSOM STATISTIKK: – Tapsstatistikken vår var grusom, men det var bare noe vi måtte leve med, sier han.

Wilhelm Mohr (96) fra Bergen er en av få nordmenn som overlevde yrket som kamp-pilot helt fra krigsutbruddet i 1940 og frem til krigen i Europa tok slutt fem år senere.

I mai 1940 flyktet han og en gruppe andre piloter fra mørekysten til England, om bord i MK «Sjøguten».

Derfra gikk turen til Canada, hvor Mohr var med på å bygge opp rekruttskolen som fikk navnet Little Norway. I 1941 var han på plass hos 332-skvadronen utenfor London.

– Vi levde alle i en eksistensiell gråsone der vi regnet med at døden kunne innhente oss når som helst, sier Mohr om livet som jagerpilot under krigsårene.

Intimt samhold

Halldor Espelid

23 år gamle Halldor Espelid ble drept etter et fluktforsøk fra en tysk krigsfangeleir under krigen.

Foto: RAF, gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Forlag

Over 200 nordmenn tjenestegjorde i 331 og 332-skvadronene, som var underlagt Royal Air Force.

Langt flere nordmenn, ofte tidligere sjøfolk og hvalfangere som gikk på land, jobbet som bakkemannskaper.

– Vi levde intimt, og kom nær hverandre – spesielt vi som var piloter. Det var et samhold som var helt unikt, forteller Mohr.

I 1942 var han sjef for Halldor Espelid, storebroren til Ingrid Espelid Hovig, som ble det en del av den sagnomsuste store fluktforsøket fra Stalag Luft III i Polen.

– Jeg husker ham som en av de dyktigste. Det var så veldig tilfeldig hvem som ble skutt ned eller ikke, forteller Mohr, som selv ble skadet i luftkamp to ganger i løpet av krigsårene.

Mange fra vest

Journalist og forfatter Cato Guhnfeldt har i bokserien «Spitfire Saga» skrevet svært detaljert om de norske jagerskvadronenes krigsår, deres seire og nederlag.

Guhnfeldt sier at flere hundre nordmenn rømte fra det tyskokkuperte Norge for å bli piloter eller flybesetningsmedlemmer i det norske luftvåpenet, som var organisert under britiske Royal Air Force.

– Mange av disse kom fra bergensområdet og Vestlandet forøvrig, på grunn av nærheten til England og adgangen til å flykte til sjøs over Nordsjøen. Deretter ble de fleste sendt til Canada for opptrening. Til slutt ble de fordelt på avdelingene, sier Guhnfeldt.

Grim dødsstatistikk

Guhnfeldt anslår at rundt fire av fem nordmenn som vervet seg som RAF-piloter under annen verdenskrig døde.

– 68 prosent av de norske jagerpilotene døde i kamp. Men tar vi med treningsulykkene omkom 82 prosent, altså over åtte av ti, sier Guhnfeldt.

De norske skvadronene mistet svært mange av sine mest erfarne og meriterte piloter mot slutten av krigen på grunn av tysk luftvernild.

I 1967 fortalte Wilhelm Mohr om opplevelsene under slaget over Dieppe sommeren 1942.

I 1967 fortalte Wilhelm Mohr om opplevelsene under slaget over Dieppe sommeren 1942.

En av hovedårsakene var at RAFs jagerflyvere ble omskolert til å også drive stupbombing etter den allierte invasjonen på Kontinentet sommeren 1944.

– Dermed ble de utsatt for fiendtlig flak-ild fra bakken. Antiluftskytset tok livet av langt flere piloter enn antallet som døde i kamp med fiendtlige fly. For å overleve måtte man ikke bare være dyktig, men ha hellet med seg, sier Guhnfeldt.

De høyeste tapstallene gjorde at mange av de norske pilotene i perioder levde livene sine intenst.

– Ingen visste hva morgendagen ville by på. Du kunne fly et tokt over Frankrike på formiddagen, drikke te i messa til lunsj i messa, for deretter å ende opp som krigsfange i Tyskland om ettermiddagen.

Fellesskapets terapi

Wilhelm Mohr legger ikke skjul på at den konstante livsfaren som nordmennene levde under var en tung byrde å bære. Ofte var det tomme stoler i messa til middag, hvor noen hadde sittet til frokost.

– Tapsstatistikken var grusom. Etter 120 operative timer hadde man brukt opp halvparten av sjansen for å overleve. Men man kunne ikke dvele ved det. En var mer opptatt av hvordan kamerater falt, om de kom seg ut av flyet, og liknende. Men det var jo en påkjenning, og i ettertid må man jo være takknemlig for at man slapp fra det hele, sier Mohr.

Noe psykiatritilbud eller krisehåndtering fantes ikke på 40-tallet.

– Det var fellesskapets terapi som gjorde seg gjeldende, minnes Mohr.
Men krigsårene var ikke bare sorgtunge. Rom for glede og adspredelse var det også. Og de norske pilotene, ikledd den karakteristiske skinnjakken til Royal Air Force, var populære blant Englands kvinner.

– Jo da, det er mange gode historier fra den tiden. At de britiske RAF-pilotene hadde reddet Storbritannia fra invasjon i 1940 var jo noe som ble husket, da vi året etter kom iført de samme uniformene. Vi var ganske populære blant lokalbefolkningen, ja, minnes 96-åringen.

Populære nordmenn

Populære var nordmennene også hos ledelsen i Royal Air Force, kjent som de var for kjent for sin dyktighet og høye moral.

– De hadde få uhell, holdt høy teknisk standard og hadde mange nedskytninger, sier journalist Cato Guhnfeldt.

Mohr og spitefire

VAKKERT FLY: – Man hoppet ikke inn i et Spitfire-fly. Man tok flyet på seg, slik at det ble en del av deg, sier Wilhelm Mohr om den legendariske flytypen.

Årsaken er at det ikke var hvem som helst som ble trent opp på rekruttskolen Little Norway i Canada.

Omtrent alle var unge menn i 20-årene, ugift, og svært mange var tidligere idrettsutøvere. Felles for dem alle var en så høy grad av motivasjon at de hadde rømt det okkuperte Norge for å slåss.

Da de kom hjem til Norge, vanket det imidlertid ikke like stor anerkjennelse som de kanskje hadde håpet på.

– Mens flyverne var helter i Storbritannia, hadde de ikke i nærheten av den samme statusen i Norge. Det skyldes dels at de ble feilaktig ansett som å være rike pappagutter fra konservative og borgerlige Høyre-hjem, og dels at de som utførte motstandsarbeidet hadde vært hjemme og lidd under de samme prøvelsene som resten av befolkningen, sier Guhnfeldt.

Skattekrav i posten

Istedenfor heder og ære, opplevde flere av de overlevende pilotene å bli møtt med uvitenhet, likegyldighet og til og med i noen tilfeller økonomiske krav om restskatt fra myndighetene.

– Det er eksempler på at folk fikk et brev fra futen med skattekrav, fordi de hadde vært for lenge ute av landet under krigen, sier Guhnfeldt.

Wilhelm Mohr bekrefter at mange av pilotene følte seg plassert litt på siden etter krigens slutt.

– Slik var det jo for marinens menn også. Men det var jo i og for seg naturlig. Hjemmefronten inngikk i det hjemlige miljøet, og involverte etter hvert veldig mange. Måten vi ble mottatt på hjemme er ikke noe som har gnaget meg, sier Mohr.

Etter krigen ble Mohr generalmajor og sjef for Luftforsvaret, før han trådte ut av det militære og ble leder for Flyhavarikommisjonen. Når han tenker tilbake på krigsårene, er det spesielt én ting som står fremst blant alle minnene.

– Samholdet. Vi hadde et utrolig samhold oss imellom. Det er noe jeg den dag i dag tenker på med stor glede, sier Mohr.

Siste video

Gjengen i Stjernekoret har sunget sammen i flere år, men i høst bestemte dirigenten at koret skulle prøve noe helt nytt.
Brann har inngått avtale med Nike - og med på kjøpet kommer helt nye røde trøyer.
I sesongens siste Skavlan er det duket for landskamp mellom Norge og Sverige: Hvem husker mest fra Skavlan-året? På norsk lag stiller Harald Eia og Josefine Pettersen.