Slik skal det gjøres!

Selvsagt var det større med Stones. Selvsagt er MUSE og Coldplay mer spennende. Og selvsagt har artister levert bedre musikalsk fra en scene i Bergen. Men som totalpakke er det ingen hittil har overgått a-ha på Brann Stadion.

Se åpningslåtene «The Sun Always Shines On TV» og «Move To Memphis» her:

Gedigent og stormannsgalt

60 meter bred scene formet som en sommerfugl med både en videoproduksjon og et lysshow i som drar assiasjonene i retning U2. Gruppen selv oste av selvtillit og leverte en så profesjonell og strømlinjeformet opptreden som det forventes i den divisjonen de liker å tilhøre. Det var akkurat så gedigent og stormannsgalt at det føles helt riktig.

Og mon tro om ikke de hadde det moro der oppe på scenen også. Alle tre smilte og så ut til å kose seg stort. Morten delte mikrofonen med Magne, og alle tre rocket sammen på gitar under soloen i «Move To Memphis», Magne og Morten for anledningen med hver sin norskproduserte G#-gitar. Kontrasten var stor til gjenforeningsturnéen i 2001, hvor kommunikasjon og interaksjon på scenen virket å være totalt fraværende.

Akustisk bommert

Publikum var kommet for å feste og ta farvel, og det merktes fra første sekund. Først på låt nummer åtte, «The Bandstand», måtte gruppen jobbe for å få med seg publikum. Bandfavoritten «We’re Looking For The Whales» gikk heller ikke rett hjem.

LES AVSKJEDSINTERVJUET: - Har hatt en fantastisk karriere

Dristig nok valgte trioen å dra et unplugged-sett midtveis, noe som bare var delvis vellykket. «Butterfly, Butterfly» fungerte sånn passe i nedstrippet versjon. «Crying In The Rain» var selvsagt innertier, men a-ha bommet kraftig med obskure «(Seemingly) Nonstop July» fra 1991. Kveldens soleklare snakke-, drikke- og pissepause.

Setlisten var identisk med den som Ullevål Stadion fikk servert forrige helg, noe som innebar en gjennomgang av de fleste av gjengens aller største hits, med unntak av «Train Of Thought», «Touchy», «You Are The One», «Velvet», «Lifelines» og «Celice». Noen få bomskudd underveis, som nevnt, men alt i alt en rekke låter som ga fansen den festen de hadde bestilt.

Stadionbrølet

Allsangen kom uoppfordret tidlig på kvelden, og ble supplert med dansing og knyttnever i været på «I’ve Been Losing You». Da kjente bilder fra den Steve Barron-regisserte videoen til «Take On Me» flimret over den enorme videoskjermen før kveldens siste låt, tok Brann Stadion av som om byens røde stolthet skulle ha scoret tosifret mot Vålerenga.

Fem minutter senere takket Morten Harket for 25 år med minner, og fikk minst like mye kjærlighet tilbake fra alle de fremmøtte bergenserne.

Satte ny standard

Brann Stadion bestod for øvrig ilddåpen som konsertarena med glans. Forholdene kan knapt sammenliknes med Bryan Adams/Kurt Nilsen-konserten 1. juni 2004. Denne gangen var det skikkelig stadionfølelse og knallyd over alt – dog med en så tung bass at det neppe går upåaktet hen i nærområdets velforeninger.

Koengen får være så intim den bare vil, men konserten med a-ha på flotte Brann Stadion har satt en ny standard for konsertopplevelser i toppklassen.