Sannsynlig vis er det den som har tatt aller hardest i som vinner veddemålet. "Sikker som banken" het det før, som et uttrykk for noe som var solid som selve grunnfjellet, urørlig og urokkelig – og litt utilnærmelig.
Den sannheten gikk over i historien allerede på 80-tallet – under bankkrisen - og er for så vidt ikke noe å rippe opp i. Utrykket "sikker som banken" har imidlertid fortsatt sin gyldighet, men nå i en litt annen betydning. For det er sikkert som banken at de greier å sope til seg store deler av pengene våre, uten at vi kan forsvare oss.
Dengangen de kuppet arbeidstakerorganisasjonene og fikk innført tvungen lønnskonto, slik at vi alle ble såkalte "sjekkiser", var det ingen som nevnte ordet gebyr. Men så ble jo dette ganske vellykket da, så vellykket at de syntes de burde ta seg betalt for det, først i all beskjedenhet, men siden har gebyrinflasjonen bare eksplodert.
Det pussige er at de tjenestene de påsto var så dyre at vi måtte betale for dem, som for eksempel å behandle sjekker, telle småpenger og den slags, de tjenestene er enten forsvunnet eller vi må utføre dem selv. Sjekker er stort sett vekke, sparebøssene må vi selv tømme i store automater som teller dem, uttak og innskudd har vi kort som utfører, og mange av oss har opplevd å føle oss sterkt uønsket dersom vi som en alminnelig liten småkunde møter opp i banken og trekker vår kølapp.
Gebyrer på ti-femten prosent av det beløpet vi skal betale er ikke særlig uvanlig, som hun som står nevnt i avisen i dag, som for å betale 2300 kroner, måtte punge ut med 310 kroner i gebyr, eller dataheftet fra Danmark som i utgangspunktet kostet 48 kroner, men som da det var levert og betalt hadde kostet 179.
Nå er det Internett som er det store, for dem som har sin egen datamaskin, og det bør vi jo ha, for ellers kan hverdagen bli både vanskelig og dyr, viser det seg. Ved bruk av nettet, er det bare snakk om et tastetrykk fra din egen lenestol, så blir alt utført for deg. Blir det sagt.
Men for det første må du altså utføre alt kontorarbeidet selv, inkludert å taste inn det såkalte KID-nummeret, som er en prestasjon i seg selv med opp til 24 sifre, som kan få lite tallsikre mennesker til å få vegring. Hvis du overkommer den utfordringen, og utfører tastetrykkene til punkt og prikke, så må du likevel betale gebyr for det du nettopp har gjort.
Dersom du så ønsker å kontrollere bankkontoen din, og det bør vi jo fra tid til annen, vi har jo hørt om datatyver, som er i stand til å taste seg inn på maskinen til hvem som helst, da viser det seg at om du går et par måneder tilbake for kontrollens skyld, så tar banken seg betalt med 10 kroner for hvert månedsutdrag du ser på. Etter at du selv som sagt har gjort alt arbeidet.
Det verste er imidlertid at dette med hurtigheten på Internett på ingen måte er gjensidig. Alminnelige kunder skulle jo tro at et tastetrykk går like fort enten du skal ha penger ut av eller inn på kontoen, men det er slett ikke tilfelle. Hvis du skal overføre penger til en annen, så forsvinner pengene øyeblikkelig ut av kontoen din, mens det tar et par dager før den som skal ha dem, får dem. Det hadde kanskje ikke vært så mye å bry seg om, hvis det ikke hadde vært for rentene.
Hvem som får utbyttet av at pengene så å si ligger i luften i to dager om gangen, er ingen hemmelighet, det er selvsagt banken, og dersom vi tenker på hvor mange penger som daglig blir tastetrykket fram og tilbake, så kan vi bli svimmel bare ved den tanken.
Men uansett hvor vi setter spørsmålstegnet hen, så har banken gode forklaringer på hvorfor det alltid er vi som kommer ut med tap. De klarer til og med å få det til å se ut som om det er vi som er dumme, som ikke forstår oss på verken økonomi eller bankvesen, og det gjør vi sikkert ikke heller.
Det er ingenting som er så sikkert som banken, fortsatt, det har de passet på, selv om betydningen er litt endret. Vi skulle imidlertid ønske at de hadde passet bedre på et annet, minst like gammelt, slagord, det med at kunden alltid har rett.
30.oktober 2002
Dagfinn Malt