For hvis du skulle ha valgt deg et bosted der det er fare for at naturkreftene eller andre krefter gjør tingene vanskelig, så kan du ikke vente at det offentlige skal ta vare på interessene dine.
Det sa i hvertfall en underdirektør i Direktoratet for Sivilt beredskap for en tid tilbake, og konsekvensen av det han sa er jo at nordmenn ikke skal bo i altfor nær kontakt med naturen eller på isolerte steder. For hvis du frivillig og med åpne øyne bygger hus slike steder og bosetter deg der, så bør du ta følgene selv.
Indre Hardanger for eksempel er ikke et sted der folk frivillig bør bo, for der går det – som vi med all ønskelig tydelighet har fått se de siste dagene – ras når værgudene er på krigsstien slik som nå. Der er behov for rassikring, som myndighetene ikke vil betale for selv om de har lovet det.
Men betale må de jo likevel, for åpning av stengte veger eller for ekstra bevilgninger til båtskyss og slikt. Men det er altså det uttalelsen fra direktoratet skal rette på. Har du selv valgt å bo der, får du betale regningen også. I mange forsikringsavtaler er det tatt inn med liten skrift, at dersom du selv utsetter deg for risiko, blir forsikringssummen avkortet , som det heter på fagspråket.
Skulle du bosette deg langs kysten i altfor kort avstand fra havet, der du vet det kan bli storm eller springflo og den slags, bør du også bære omkostningene ved skader etter orkaner og lignende. Du har jo frivillig utsatt deg for den slags. Konklusjonen bør bli at vi bør bo tilstrekkelig langt fra strandkanten til at det ikke koster penger når naturen blir voldsom.
I fjordbunner er det altså heller ikke forsvarlig å bo, i tillegg til rasfaren som gjør at vegene blir stengt, kan også fjorden fryse til om vinteren sllik at det blir nødvendig med utgifter til kostbare isbrytere. Så om du av slike grunner føler deg isolert, så er det altså selvforskyldt.
Langs de store elvene må du heller ikke velge å bo, for de går med jevne mellomrom over sine bredder og fører til flomskader, som du altså i følge direktoratet for sivilt beredskap ikke bør få dekket. Konklusjonen må nødvendigvis bli at vi må samle oss i trygge storbyer som Oslo, eller til nød Bergen.
Da vil det offenltige få bedre oversikt over hvor de har oss og de kan lettere treffe tiltak for å unngå at vi blir skadet av naturkreftene eller andre ting som vi selvforskykldt utsetter oss for. Skjønt, det hender jo ikke sjelden at folk blir frarådet å gå ut i byene, for har vi luftvegsplager, så kan det under enkelte værforhold være direkte skadelig på grunn av forurensingen.
Men vi har jo frivillig bosatt oss akkurat der, og må ta følgene. Enkelte kommuner har begynt å sysle med tanken på det som kanskje er løsningen, nemlig bygging av boliger for innbyggerne i solrike og trygge omgivelser i Spania . Der blir vi verken syke eller utsatt for skadelige naturpåvirkninger, slik at vi ligger det offentlige til byrde.
I første omgang er det bare de eldre det er snakk om, men går det bra med dem uten at de kommer til skade, kan resten av befolkningen flytte etter. Så kan Norge bli overlatt til vågehalser som liker å drive ekstremsport og lignende, for det virker som om myndighetene mener det bare er dem Norge passer for…..
19.mars 2002
Dagfinn Malt