Mennesker som har levd en stund,kan ikke unngå å legge merke til at verden forandrer seg. De som vokser opp i dag, vokser faktisk opp i en helt annen virkelighet enn foreldrene og besteforeldrene gjorde. Det som er vanskelig å forholde seg til ,er om forandringene er av det gode, eller om vi bare forholdsvis bevisstløst lar det skje rundt oss - og i oss.
Ta nå påsken f.eks. For en mannsalder siden eller så, så var alle overbeviste om at alle mennesker - ihvertfall nesten - reiste på fjellet i påsken. Alle unntatt en selv,virket det som. Og de som bodde i nærheten av jernbanen møtte opp for å se alle som reiste, og 2. påskedag for å se alle de påskebrune, misunnelsesverdige komme hjem igjen.
Og det var med et streif av tilfredshet vi kunne iaktta - i år med dårlig påskevær - at de som kom hjem var like bleke som oss som hadde vært igjen i byen.
Og for oss som var igjen i byen, var påsken spesiell. Det var faktisk snakk om fem påskedager, som var like uangripelige og hellige alle sammen. Og det måtte handles inn mat på forhånd. For butikkene var ikke åpne. Og kafeene var ikke åpne. Og kinoene var ikke åpne. Og vi måtte gå i søndagsklærne fem dager i trekk og oppføre oss pent.
Idag er der ingen forskjell på dagene. Det foreligger et stort program om hvor levende og spennende og åpen Bergen skal være denne påsken. Til og med langfredag, som før var like lang som navnet tilsier, skal det være åpne kafeer og arrangementer og ingen skal henge med hodet. Kanskje er det bra.
Men det er noe som forsvinner på vegen. For når langfredag var tilbakelagt før, så var det lørdag og forventning, for "Påskemorgen slukker sorgen", det sang vi, og den skulle det, da skulle familiene samles rundt festlig dekkete frokostbord med to egg til hver. Og det kan synes helt ubetydelig i våre dager da alle spiser hva de vil når de vil og det ikke er forskjell på hverdagsmat og søndagsmat.
Men for ikke altfor lenge siden, da egg var søndagsmat, da var to egg en festmarkering, og forventning var en glede. Og det er liksom det som er forsvunnet i våre dager. Forventningen. For selvom det kunne være en plage å skulle vannkjemmes og tvangs-ikles finklærne, så var det annerledes. Og det brøt opp hverdagsrutinene og gjorde på en måte dem hyggeligere også.
Så selvom det er for så vidt er greitt å gå påskebytrim langfredag og ha åpen by lørdag og tivoli i Solheimsviken, så ødelegger det litt av det å glede seg til noe, og også det å kunne være stille og i ro og ikke skulle gjøre noe.
I våre dager er det den stadige forandringen som gjør at det ikke blir noen forandring, for alle dager er like innholdsrike og dermed blir de også like.
Og så jakter vi videre for å finne lykken -
men den har vi jo løpt fra !
(Av Dagfinn Malt 11.april 2001)