Rundt 800 trappetrinn, 910 løpemeter, en høydeforskjell på 313,5 meter og en gjennomsnittlig stigning på 34,5 grader tærer alvorlig på selv tidligere toppidrettsutøvere.
– Dette er pushing av smerteterskelen, sier skiskytterstjernen Liv Grete Skjelbreid Poirée etter å ha gjennomført en økt i Bergens og prestisjetunge mosjonsløype, Stoltzekleiven i Sandviken.
LES OGSÅ:
Jon Tvedt satte rekord i 1995
Denne helgen arrangeres den årlige melkesyrefesten «Stoltzekleiven Opp», hvor over fem tusen deltakere fra Bergen og Hordaland konkurrerer mot seg selv og hverandre i kampen om å komme opp til Sandvikspilen på kortest mulig tid.
– Løpet startet klokken 12.30 i dag, og deltakerne starter med ti sekunders mellomrom. Mellom kl. 13 og 14 i morgen løper de antatt beste og de største profilene, sier løpssjef Owen Westergård til NRK.no.
(Gular IL) har fortsatt rekorden på 8.13, satt i 1995, mens Anita Håkenstad Evertsen (Øystre Slidre IL) i 2006 satte rekord for kvinner med 9,56.
– Gir økt sosial status
Motbakkeløpet, som skal være verdens bratteste, har steget voldsomt i popularitet de siste årene. I år ble løpet fullbooket på bare syv (!) minutter. Deltakelse og god tid kan i mange miljøer føre til økt sosial status.
– Hvis du har en god tid i Stoltzen, setter du deg i respekt. Det gir sosial status når det er familieselskap og du får spørsmål om Stoltzen. Da sier du ikke tiden din med beskjemmelse, sier Westergård til Bergens Tidende i dag.
Langrennsløper og OL-gullvinner Kristen Skjeldal (45) har selv deltatt i løpet åtte ganger, med en bestetid på 8.49 (2004). Han mener beliggenheten like utenfor Bergen sentrum er en vesentlig suksessfaktor, men peker også på to andre årsaker til populariteten:
– Alle kommer seg opp
– Løpet er så overkommelig at alle klarer å komme seg opp. I tillegg betyr det mye at det er enkeltstatt i stedet for fellesstart. Da får du mer fokus på deg selv og kan konsentrere deg om egen tid, uten å være redd for at det skal bli veldig synlig om du har trent lite, sier Skjeldal til NRK.no
– Så er det også noe med at når mange deltar i et løp, så trekker det folk i seg selv. Stoltzen er blitt en stor happening, litt som Birkebeineren, sier skiløperen fra Voss.
– Målområdet ser tidvis ut som en slagmark, og det er ofte både snørr og tårer å se. Hvordan er følelsen når du kommer opp?
– Det er vondt, men det skal man være innstilt på etter et sånt løp. Du skal føle at du må kastet deg ned på plattingen etter å ha gått i mål. Det kan bite skikkelig i deg. Men alt er glemt etter fem-ti minutter. Da får du en skikkelig god følelse, sier Skjeldal.
Håper å forbedre pers
– Planen er å gi gass og øke etterhvert, humret SIlje Dyrkolbotn før hun skulle starte på stigningen like før klokken 15 fredag.
Fotballspilleren fra Fana har deltatt flere ganger og håpet i dag å forbedre sin personlige rekord på 16.14 i pøsregnet.
– Været kunne vært bedre, men dette blir stas uansett, sier hun.
– Det er vondt, men herlig!
Bjarne Ludvigsen var på plass ved løypen i regnet i dag, selv om han ikke skal løpe før i morgen.
– Jeg er ute for å føle på stemningen og heie litt på kompisene mine, forteller han.
– Det sies at selve løpet kan være ganske vondt?
– Ja, det er vondt, men herlig. Og det er enda bedre når du kommer i mål, sier han.