Det er jul det er snakk om. I går ble juleforberedelsene høytidelig åpnet i distriktssendingen i radio og i dag ble det bekjentgjort at det skal være julemesse i helgen.
Vi vet det jo. På et eller annet tidspunkt i november kommer det alltid som et sjokk. Et julesjokk! Plutselig og uten forvarsel er vi omgitt av juletrær og julepynt og julenisser. Det blir arrangert julemesser til inntekt for gode formål, der vi kan kjøpe nisser og engler og stjerner og hjerter og kuler samt alskens julegaver som de flittige hendene til medlemmene - eller medlemmenes mødre - har produsert i mørke høstkvelder og som skal selges til inntekt for det gode formålet.
Det fungerer ofte som et plaster på vår dårlige samvittighet. For egentlig hadde vi tenkt at i år skulle vi gjenskape fortidens julestemning ved å hjemmelage julen. I desember. Vi skulle samle familien og lage julepynten og julekakene selv. Men når speiderne eller redningsselskapet eller idretts- eller ungdomslaget har hatt alt det bryet og dessuten trenger pengene, så går vi dit og støtter formålet, og dermed trenger vi ikke julepynt - eller dårlig samvittighet.
Men det er ikke bare det. For i avisene reklameres det også for julebord, det er enda ledige plasser, står det, og det skulle jo bare mangle. For med fulle julebord allerede nå, er likesom alle gode forsetter forgjeves. For det er litt vanskeligere å plastre samvittigheten etter å ha tatt julen på forskudd på julebord, for det er jo det at pinnekjøttet ikke skulle ha vært spist før jul, slik at duften av tilberedelsen pirret forventningen og julestemningen. Når vi har spist det flere ganger fra november av alt, er det ikke særlig spennende, men så blir vi invitert, da, eller fristet, og motstandskraften er ikke all verden, og så gikk vi i baret i år også.
Vi skulle ikke begynne julen så tidlig i år, men det er jo håpløst når juletrærne står oppmarsjert, butikkvinduene har begynt konkurransen om beste julevindu og postpakkefristen til utlandet snart begynner å være over. Vi blir overkjørt! Og det er all reklamen innrettet på, oppfinnsomheten er stor for at vi skal glemme at det er november og bruke pengene våre opp allerede nå, for da kan det hende at vi har litt mere i desember likevel, så vi bruker opp dem også.
Reisen til Julestjernen kan vi gå og se allerede, og reisen til shoppingland er det mange som er begynt på, for juleshopping skal etter sigende være billig, og da får vi mere for pengene, det er ihvertfall planen. Og oppfinnsomheten til dem som vil ha pengene våre utvikler seg hele tiden . Hvis vi ikke tror på julenissen, så kan vi prøve Santa Claus i stedet.
Som sagt vi blir overrumplet! Fotballsesongen sluttet jo ikke før i går, men jubelen hadde knapt lagt seg etter Branns overraskende hjemmeseier, før julen altså kaster seg over oss. Og det forundrer meg stadig like mye at folk forundrer seg stadig like mye over hvorfor julen ikke blir sånn som før... Men vi må jo velge.
Enten blir julen slik som nå, med start midt i november og slutt med den siste juletrefesten langt ut i januar og julestemningen følgelig smurt jevnt og tynt utover i 2 måneder, eller slik som før, at vi starter forsiktig med forberedelser og julepyntlaging når adventstiden begynner – i desember - og så bygger langsomt opp til stemningen slår ut i full blomst når klokkene ringer julen inn.
Vi kan ikke få begge deler, og forsåvidt er det vel greitt nok med moderne 60 dagers jul, der vi på sett og vis kan ha det kjekt hele tiden. Hvis det er det vi har, men det forutsetter at vi glemmer forventningene om at det skal bli som vår barndoms jul, for det blir det jo ikke ... det blir det aldri .... det har det nesten aldri vært .
7.november 2002
Dagfinn Malt