Heltemøtet som forandret Øystein Sundes gitarteknikk for alltid

Et program på NRK i 1964 og en amerikatur fem år senere fikk store konsekvenser for Øystein Sunde som gitarist. – Det åpnet de store dørene for meg, forteller han.

Øystein Sunde på scenen

FEIRER 40 ÅR PÅ SCENEN: Øystein Sunde besøker Grieghallen i Bergen kommende lørdag.

Foto: Dizzie Showteater

Klubbaften med Øystein Sunde i 1970

VED GJENNOMBRUDDET: Øystein Sunde fotografert i 1970, rundt utgivelsen av «1001 Fnatt».

Foto: fotogjengen.samfundet.no

I 1964 satt 17 år gamle Øystein Sunde hjemme på Lambertseter i Oslo og så et tv-program på NRK som han husker svært godt den dag i dag. Programmet var et konsertopptak fra Njårdhallen med de amerikanske artistene Jim Reeves, Bobby Bare, Chet Atkins og Anita Kerr Singers.

– Da gikk jeg over til fingerspill

Konserten er i ettertid mest kjent som Jim Reeves' eneste opptreden i Norge. Men for Sunde var det bare gitaristen Chet Atkins det handlet om. Amerikaneren hadde allerede skapt seg et stort navn som plateprodusent, studiomusiker og soloartist. Spesielt fikk han oppmerksomhet for sitt spesielle fingerspill på gitar, inspirert av blant andre Merle Travis og Les Paul.

– Det var en sterk opplevelse å se Chet Atkins på fjernsynet. Frem til da hadde jeg brukt vanlig plekter og spilt flakka-flakka-gitar. Men da gikk jeg over til fingerspill, forteller Sunde, som frem til da hadde hentet inspirasjon hos gitarister som Hank Marvin, Arthur Smith, Duane Eddy, Scotty Moore og Chuck Berry.

Video Chet Atkins i Njårdhallen i 1964

FØRSTE GANG I NORGE: Chet Atkins i Njårdhallen i Oslo i 1964

I oktober 1971 fikk nordmannen møte gitarhelten ansikt til ansikt i Nashville. Sunde hadde da rukket å gi ut platene «1001 Fnatt» og «Det Året Det Var Så Bratt», og møtet med Atkins var faktisk ikke i tankene hans da amerikaturen ble bestilt.

Fikk møte helten i Nashville

– Da Arve Sigvaldsen i RCA Norge hørte at jeg skulle over, sa han at jeg måtte dra innom Nashville og hilse på Atkins. Sigvaldsen hadde truffet Atkins da han var i Norge på 60-tallet og skrev et introduksjonsbrev til ham på RCA-kontoret der borte. Da jeg kom frem, ringte jeg sekretæren, presenterte meg og viste til brevet. Dagen etter ringte hun meg opp igjen og sa: «Mr. Atkins will take you to lunch tomorrow. Twelve o'clock, RCA building.»

– Hvordan var følelsen i beina da?

– Det var veldig spesielt. Plutselig visste jeg overhodet ikke hva jeg skulle snakke med ham om. Ofte skjer det når du møter store idoler, folk du har sett opp til i mange år. Hva pokker skal du si, liksom? Men jeg ble dratt med på en lunsj med mange andre og det var veldig hyggelig.

Mark Knopfler og Chet Atkins i 1987

HØYT RESPEKTERT: Gitaristen Chet Atkins (t.h.), her på scenen med Mark Knopfler i 1987.

Foto: Arkivfoto / AP

Verdifult avskjedsbesøk

Besøket kom midt i en musikkmesse i Nashville, og Atkins hadde liten tid til den unge gitaristen fra Norge. Men dagen før Sunde skulle sette seg på flyet hjem, gikk han opp på kontoret til Atkins for å si farvel og takke for seg. Det skulle bli en minneverdig avskjed.

– Atkins hadde fått to av platene mine og gikk gjennom dem. Han satte platestiften på starten av hver låt, deretter flyttet han den til midten av låten for å høre på gitarspillet. Etterpå hektet han gitaren ned fra veggen og spurte: «Er det noe du har lyst til å lære?». Da ble jeg tatt helt på sengen.

Men så kom 24-åringen fra Skarnes på låten «Black Mountain Rag» fra Atkins' debutalbum, en instrumental Sunde frem til da aldri hadde fått helt til.

– Hemmeligheten var å stemme gitaren i en åpen G-akkord. Da var det mye som falt på plass. Deretter viste han meg en del ting litt sakte, noe som åpnet de store dørene inn til den måten å spille på, forteller Sunde.

Han dro umiddelbart hjem gitar og båndopptaker på motellet. Der skrev han ned og gjorde opptak av alt Atkins hadde lært ham.

I studio med Jerry Reed

På den samme turen møtte han også gitaristen og skuespilleren Jerry Reed, en god kompis av Atkins. Reed var høyt oppe hitlistene samme år med sin mest kjente låt, «When You're Hot, You're Hot».

Jerry Reed Hubbard på Grammy-utdelingen i New York 1972

GITARHELT: Jerry Reed, her på Grammy-utdelingen i 1972, ble en stor inspirasjon for Øystein Sunde.

Foto: Arkivfoto / AP

– Jerry Reed var kjempehyggelig. Det var Atkins som ringte og spurte om han hadde tid til å ta imot meg. Reed hadde studioet sitt der. Jeg gikk rundt og tittet på gitarer, da jeg plutselig så at han begynte å spille og at det lyste rødt i studioet. De var midt i et opptak, og der gikk jeg og tasset rundt. Men jeg husker ikke hvilken låt de spilte inn, forteller Sunde.

– Spilte dere sammen?

– Nei, vi gjorde ikke det. Men jeg fikk med meg noen plater som ikke fantes i Norge. Det var utrolig moro.

Atkins besøkte Norge flere ganger på 80- og 90-tallet. Sunde fikk møtt ham igjen to ganger før Atkins døde i 2001. Det rakk han ikke med Jerry Reed, som døde i september 2008.

– Men det er veldig artige og hyggelige minner, sier Sunde.

Vil ikke gi ut gamle plater på nytt

Øystein Sunde har senere spilt inn flere av Reeds instrumentaler og gitt dem norske titler, bl.a. «Klå», «Plukke Plukke Plukke» og «Lynavleder'n».

Flere av disse er på Sundes første plater, som alle er svært vanskelige å få tak i. Et eksemplar av instrumentalplaten «Klå» skifter eier for rundt to tusenlapper. De to platene myntet på det svenske markedet, «Sunderfundigheter» (1973) og «Hurtbuller I Hvit Saus» (1975) er enda vanskeligere å få tak i.

– Har du vurdert å gi de gamle platene ut på nytt, for eksempel på vinyl?

– Nei, egentlig ikke. De beste låtene er med på samleplatene «40 Beste» og «Sundes Verden». Ingen lager fantastiske ting hele tiden. Det er spor på disse platene som jeg rødmer litt av i dag. Vi får se hva mine etterkommere finner på.

Video Øystein Sunde "Kulingbarsel"

INSTRUMENTALT I BERGEN: Øystein Sunde fremfører sin egen komposisjon 'Kulingbarsel' i Grieghallen i 1997.

Bluegrass med norske musikere

Lørdag spiller Øystein Sunde i Grieghallen med showet «Men Da Må Du Ha», som markerer hans 40-årsjubileum som artist. Med seg på scenen har han bluegrassbandet Meget I Sløyd, som også var backingband på platen med samme navn.

– Er du inne i en bluegrass-periode?

– Jeg har alltid vært det, uten å kunne få det til i Norge. Den musikken har ligget mitt hjerte nær helt siden jeg spilte i Christiania Fusel & Blågress. Lykken var derfor enorm da Jonas Fjeld fikk meg over til USA for å spille inn «Kjekt Å Ha» sammen med verdens beste bluegrassmusikere: Jerry Douglas, Bela Fleck og Mark O' Connor. Noe av det sterkeste jeg har opplevd i hele mitt liv, var å sitte i studio og høre hva de gjorde på direkten. Det var one take på alt sammen, bortsett fra låtene med norsk folkemusikk. Da måtte vi ta det to-tre ganger.

«Kjekt Å Ha» ble en gedigen salgssuksess og har har ifølge Sundes plateselskap Spinner solgt over 115.000 eksemplarer.

– Kan man snakke om et liv før og etter «Kjekt Å Ha»?

Øystein Sunde

UNIK SIGNARTURMODELL: Øystein Sunde har, som eneste gitarist i Skandinavia, fått sin helt egen Martin signaturmodell. Kun åtte eksemplarer er laget.

– Ja, sett i etterkant. Den betydde veldig mye for karrieren og var et enormt løft for meg. Det føltes så naturlig for meg med bluegrass, og etterpå drømte jeg om å finne musikanter i Norge som kunne mestre det og gjøre det live på scenen. Dit er jeg kommet nå, forteller Sunde.

I 2006 ble han tipset om felespiller Øystein Fosshagen. Deretter fulgte Knut Hem på dobro (opprinnelig trommeslager), Terje Kinn på banjo, «Knerten» Kamjord på bass og Stein Bull-Hansen på gitar og mandolin.

Skryter av Grieghallen

I jubileumsshowet kommer det naturlig nok både nytt og gammelt. De gamle låtene blir presentert i litt ny musikalsk drakt, noe Sunde mener er med på å holde dem friske og spennende.

– Vi spiller med de gutta vi har, akustisk. Låtene står for seg selv. De må ikke høre ut som på platene. Så flinke folk gir de gamle låtene nytt liv, sier Sunde.

Han gleder seg til gjensynet med Grieghallen, som mange ganger har huset Øystein Sunde, både med Radioballetten og Gitarkameratene. Sistnevnte har gitt ut to livealbum fra konserthallen i Bergen.

– Alle kulturhus er forskjellige. Men Grieghallen hører med til de beste. Selv om den er svær, så favner en deg. Amfiet er krummet rundt scenen, litt som i Chateau Neuf i Oslo. Veldig fint. Det føles som å spille i en stor ørelappstol, sier Sunde.

Øystein Sunde & Meget i sløyd

ØYSTEIN & MEGET I SLØYD: Terje Kinn, Stein Bull-Hansen, Knerten Kamfjord, Øystein Sunde, Øystein Fosshagen og Knut Hem.

Foto: Tor Kvello