Det vil si vi går ikke rundt, vi legger oss ned, eller vi går til fastlegen vår eller på Legevakten og setter oss ned. Og der sitter vi lenge, sammen med andre som hoster og nyser og ser på oss med feberblanke øyne.
Det skal god helse til for å være syk, i hvert fall for å sitte i timevis og vente på medfølende ord og litt medisin … Og det kan være akkurat det samme om legen – når og hvis vi endelig får audiens - kan fortelle at det slett ikke er influensaen, for den er ikke kommet til våre kanter enda, selv om den sikkert kommer snart.
Vi har bare en god, gammeldags forkjølelse. Ynkelige føler vi oss likevel, og bedre blir vi ikke av at legen lar det skinne tydelig igjennom at vi ikke burde ha kommet i det hele tatt. Vi burde ha holdt oss hjemme med varm kakao, fjernkontrollen og Fantomet, som Halvdan Sivertsen synger om.
På jobben burde vi heller ikke vært, der er det så mange andre som er syke at det til stadighet må iverksettes kriseplaner på grunn av alt fraværet, og de som ikke går hjem og legger seg eller kommer for tidlig tilbake, de smitter de andre, slik at vi kan være sikre på at de aller fleste får i seg tilstrekkelig med virus, enten det nå er forkjølete eller influense virus.
Legestandens trøstens ord går ut på at dette kommer hvert eneste år uten at vi vet hvorfor og at det blir enda verre når den ekte influensaen kommer.. De fleste av disse årlige gjestene smitter med såkalt dråpesmitte, dvs. ved at vi er i samme rom som en som er smittet og som forsyner oss med virus han ikke kan bruke selv. Det er ikke noe å gjøre med det, sier legene, men er det ikke det?
MÅ vi oppholde oss i tette forsamlinger? I disse virusdager står vi i kø etter kø på forskjellige salg for å spare noen kroner ved å kjøpe noe vi enten ikke har råd til eller ikke har bruk for. Og i disse køene er det helt sikkert en del virusspredere som sørger for at det ikke bare er salgsgjenstandene vi får med oss hjem, og hjemme smitter vi våre egne, slik at de kan gå ut i verden og fortsette spredningen.
Hosting og nysing kan for eksempel dempes med et lommetørkle, særlig i folkemengder, men sant og si, har jeg ikke så ofte sett det. Og vår alminnelige renslighet er ikke større enn at vi klemmer på varer, tar i penger, og går på kafe der vi forsyner oss med kniver og gafler fra samme skuff som andre, og føler vi trang til å vaske hendene før vi gjør akkurat det, slik vi har lært at vi skal, så koster det fem kroner på nærmeste toalett.
For renslighet er ikke gratis, det blir ikke engang gjort et nummer av det. Av at vi ikke kan være renslige og mindre smittefarlige uten å betale for det, mener jeg. Smittebæring, derimot er gratis, det må andre betale for. Vi kan selvsagt ikke leve i isolat fra verden i disse influensa- og forkjølelsestider, men det hadde vel gått an å minske smittefaren en liten smule.
Det har jeg ikke sett at legene har vært så opptatte av, og i de reportasjene jeg har sett om overfylte og eventuelt forkjølte sykehus, der løper alle rundt hverandre uten persons anseelse og sprer dråpesmitte, enten de er pasienter, besøkende eller ansatte. Og så blir vi syke, og legene har ikke noe godt råd – ikke noe som hjelper.
Men uansett legeråd eller gamle kjerringråd, så kan vi gå hjem og krype godt under dynen med det vi måtte ha for hånden av trøstemidler. Så kan vi ligge der og ha det vondt og synes synd på oss selv. For selvmedlidenhet, det er god medisin…
10.oktober 2002
Dagfinn Malt