Morens advokat gir ut bok om Monika-saken

I en krok på advokatkontoret til Stig Nilsen på Strandkaien i Bergen står fire store pappkasser fulle av ringpermer.

I flere år jobbet Nilsen morgen og kveld med å grave seg ned i de etter hvert tusenvis av dokumentene og sakspapirene. Men etter at Donatas Lukosevicius' ankesak ble avvist i mars 2017, og endelig punktum for Monika-saken ble satt, har innholdet i ringpermene fått en annen funksjon.

Nå blar Nilsen i de massive mengdene politi-, retts- og sakkyndigdokumenter for å dobbeltsjekke bakgrunnsinformasjon til en bok om drapssaken som rystet Norge.

– Vi mener dette er en svært sterk og viktig historie som er verdt å fortelle, sier Stig Nilsen, som gjennom fem og et halvt år jobbet som bistandsadvokat for Monikas mor.

«Kampen for Monika» kommer neste år

Fra åtteåringen døde 14. november 2011 og til i dag, via henleggelse som trolig selvdrap, gjenopptakelse og drapsdom, er «Monika Sviglinskaja» omtalt 4989 ganger i norske aviser og nettaviser.

Nå vil Kristina Sviglinskajas bistandsadvokat fortelle hele historien om hvordan han og Monikas mor opplevde saken. Sammen med journalist og forfatter Aasa Christine Stoltz er han i ferd med å sluttføre en bok med arbeidstittel «Kampen for Monika», som etter planen utgis over nyttår.

– Boken handler om en liten jente som ble drept hjemme – på en måte en nesten ikke skulle tro var mulig, og en mors kamp for rettferdighet etter å ha blitt sviktet av systemet, sier Nilsen.

– Det er nesten umulig å tenke seg hvordan det må ha vært for Monika. Men også hvordan det var for Kristina. Først finner hun datteren sin død hjemme. Så opplever hun å ikke bli trodd av politiet, men tvert imot mistenkt for å ha iscenesatt et innbrudd, sier Nilsen.

– Vil komme frem nye detaljer

Aasa Christine Stoltz har skrevet om maktstrukturene og kulturen i bergenspolitiet i boken «Makt i uniform» (2017). Hun fulgte Monika-saken som journalist for magasinet Plot, og kom på den måten i kontakt med Nilsen.

Bistandsadvokaten hadde da allerede flere ganger nevnt for Sviglinskaja at han mente det burde skrives en bok om saken, og fått hennes velsignelse. Nilsen og Stoltz bestemte seg for å samarbeide.

– Den røde tråden blir Kristina og Stigs historie. Men jeg har også gjennomført samtaler og intervjuer med mange andre kilder og personer som har hatt befatning med saken, blant annet vitner, forteller Stoltz.

Hun sier hun har vært opptatt av å få frem de nære og personlige historiene til menneskene som på ulikt vis var involvert i saken. Samtidig varsler forfatterduoen enkelte mindre «nyheter».

– Det vil komme noen detaljer som folk har båret på, som ikke kom tydelig frem gjennom rettssakene, ifølge Stoltz.

Moren intervjues – får andel av overskuddet

Nilsen bidrar med sin versjon av hvordan det var å stå midt oppe i saken, og kunnskapen om detaljene i etterforskningene og rettsprosessene. Men boken vil på ingen måte være fylt av rettsterminologi, sier han.

– Leserne kan forvente et innblikk i hvordan denne kampen var, for dem som sto i den. Samtidig har vi forsøkt å skrive både detaljert, men også oversiktlig. En leser som ikke kjenner saken, skal få et innblikk i hva den handler om, forteller advokaten.

Selv om lasset med saksdokumenter på Nilsens kontor har vært til nytte i researchfasen, inneholder de en rekke detaljer advokaten fortsatt har plikt til ikke å dele med hverken Stoltz eller offentligheten.

– Det har vært litt utfordrende, for noen av de mest oppsiktsvekkende og «spennende» tingene er ting vi ikke kan skrive om, sier Nilsen om de klausulerte politidokumentene.

Kristina Sviglinskaja har også latt seg intervjue til boken. Hun får lese gjennom den og komme med eventuelle korrigeringer før trykking. Monikas mor får dessuten del i et eventuelt overskudd av salget, forteller Nilsen.

– Å kunne hjelpe henne økonomisk, er en del av motivasjonen for dette prosjektet. Hun ser også at det er en viktig sak som engasjerer mange, sier han om Sviglinskajas syn på at drapet på datteren nå havner mellom to permer.

– Ekstremt hjerteskjærende

Forfatterne begynte det Fritt Ord-støttede arbeidet allerede i 2016, og har blant annet benyttet forlaget Vigmostad & Bjørkes «skrivestue» i Polen.

Selv om Stoltz som journalist og forfatter har vært opptatt av etterforskningskultur i politiet, har hennes fremste motivasjon med arbeidet vært å belyse de personlige skjebnene, forteller hun.

– Én ting er alle feilene som ble gjort, og alle de prinsipielle spørsmålene saken reiste. Men så har du også det nære, personlige planet. Det er ekstremt hjerteskjærende å skjønne hva moren faktisk har gått gjennom, sier Stoltz.

– Visste ikke hva jeg sa ja til

Etter den massive mediedekningen opplever Stig Nilsen nå å bli gjenkjent på gaten. Slik var det på ingen måte før 14. november 2011.

45-åringen jobbet stort sett utelukkende med erstatningssaker etter yrkesskader og trafikkulykker. En drapssak hadde han aldri vært borti.

«Kan jeg påta meg det her oppdraget», spurte den bergensbaserte nordlendingen seg selv, etter å ha blitt oppringt to dager etter dødsfallet.

– Jeg gikk meg en tur, og stilte meg selv en del spørsmål. Jeg spurte også en erfaren kollega om råd. «Det personlige klarer du utmerket, og jussen klarer du å sette deg raskt inn i», sa han. Men jeg trengte likevel litt tid før jeg takket ja.

Nilsen sier det som gjorde at han til slutt valgte å gå inn i den mulige drapssaken som bistandsadvokat for den avdøde åtteåringens mor, var tanken om å kunne bidra.

– Hva tenker du om beslutningen i dag?

– Jeg visste jo ikke hva jeg sa ja til. Det har vært en utrolig læringsprosess. Men det viktigste jeg sitter igjen med, er følelsen av at jeg faktisk har bidratt, til syvende og sist, for Kristina, sier Nilsen.

– Det var utrolig godt å se at hun til slutt fikk gjennomslag for det hun hevdet fra dag én. At hun har fått unnskyldninger fra politimestre, statsministeren og justisministeren. At hun har fått oppreisning for det hun har vært utsatt for.

– Jeg stolte for mye på politiet

Men det tok altså sin tid før Kristina Sviglinskaja til slutt kunne legge den juridiske siden ved tapet av datteren bak seg.

I Nilsens formulering om en «utrolig læringsprosess», ligger det også en erkjennelse av at han kanskje ikke gjorde en god nok jobb i første omgang.

I august 2012 ble saken henlagt. Politiet sa de ikke hadde beviser for at andre hadde vært inne i Kristina og Monikas leilighet, og mente det mest sannsynlige var selvdrap. Dessuten antydet de at moren i ettertid kunne ha gjort ting i leiligheten, blant annet knust en rute, for å få det til å se ut som om det hadde vært uvedkommende til stede.

Selv om han og Sviglinskaja reagerte sterkt på påstandene, valgte Nilsen å ikke klage politiets henleggelse inn for statsadvokaten. Det angrer han på i dag.

– Basert på bevisbildet da, opplevde jeg vel at det ikke var riktig å klage saken videre. Men det viste seg at det var fordi jeg hadde stolt for mye på politiet sine opplysninger, sier Nilsen.

– Erkjennelsen kom da Robin ringte

Men halvannet år senere, i januar 2014, fikk advokaten en telefon som skulle vise seg å snu hele saken på hodet. Oppringningen kom fra Robin Schaefer, politietterforskeren som blant annet er belønnet med Fritt Ords pris for jobben han gjorde for å få Monika-saken gjenopptatt.

– I et brev til politiet da saken ble henlagt, tok jeg opp flere spørsmål om ting jeg ikke følte var riktig. Og siden da hadde jeg egentlig gått med en gnagende følelse av at det kunne være ting vi ikke hadde fått vite. Erkjennelsen kom da Robin ringte meg, sier Nilsen.

Schaefer fortalte at det ikke var enighet i politiet om å henlegge saken, og at politiet på ingen måte hadde «snudd alle steiner», slik de hadde gitt uttrykk for. Han og Nilsen snakket om punktene de mente skurret, og ble enige om å jobbe for gjenopptakelse.

– Det mest sentrale spørsmålet var jo hvordan et lite barn skulle kunne ha gjort dette selv. Og det var en rekke ting som ikke var undersøkt, sier Nilsen.

– Jeg skulle ha saken gjenåpnet

Advokaten sier han følte på et ansvar overfor Sviglinskaja etter henleggelsen. Derfor valgte han å jobbe gratis med saken inntil den eventuelt ble gjenopptatt.

Totalt brukte Nilsen nær 100.000 kroner på avsatt arbeidstid for seg selv, og rapporten han etter hvert bestilte fra den erfarne drapsetterforskeren Asbjørn Hansen.

– Jeg følte at «her har jeg en sjanse til å få gjenopprettet rettferdighet». Jeg hadde jo en mistanke om at jeg hadde stolt for mye på politiet. Så hvis det viste seg at vi hadde blitt ført bak lyset, så skulle jeg ha saken gjenåpnet. Penger var ikke noe tema, forteller Nilsen.

Da han ringte Sviglinskaja for å fortelle om opplysningene fra Schaefer, og at de nå skulle jobbe for å få saken gjenopptatt, reagerte hun nærmest med sjokk, ifølge advokaten.

– Hun sa hun hadde håpet på et mirakel, men ikke våget å tro på det. Jeg sa at hun sto fritt til å velge en annen advokat, siden jeg ikke hadde påklaget saken til statsadvokaten i forrige runde. Men hun sa at hun stolte på meg. Da ønsket jeg å vise henne at det var riktig beslutning, sier Nilsen.

– Hun har tatt livet sitt tilbake

Fire måneder etter telefonen fra Schaefer, 14. mai 2014, trykket Bergens Tidende et intervju med Nilsen og Asbjørn Hansen, som felte en knusende dom over politiarbeidet før saken ble henlagt.

Samme dag kom telefonen fra politiadvokaten. Med bakgrunn i henvendelsene fra Nilsen, og rapporten fra Hansen, skulle saken gjenopptas.

– Kristina ble gledestrålende sjokkert, forteller Nilsen.

Retten vedtok å dekke kostnadene Nilsen hadde til saken før gjenåpningen. Da den siste anken i saken ble avvist nesten tre år senere, kunne han konstatere at pengene uansett ville ha vært vel investerte.

Halvannet år etter at dommen ble rettskraftig, forteller Nilsen at Monikas mor har begynt å klare å leve med tapet av datteren.

– Hun sier hun har fått bearbeidet ting, fått ting på avstand, og at hun har det bra. Hun har tatt livet sitt tilbake. Det er veldig godt å se, sier bistandsadvokaten.

• Alt om saken: Monika (8) funnet død