Det var Oslo det dreide seg om den gangen også, så vidt jeg vet har det ikke vært noen bergensk versjon av det lærerike spillet.
Likevel har det tydeligvis vært ringvirkninger som har overført spillet til våre lokale forhold, og våre bypolitikere og en del av de mer eller mindre pengesterke har en periode spilt Monopol til glede i hvert fall for seg selv.
Kjøttbasaren ble solgt, Posthuset ble solgt, BKK og Lysverket gikk samme vegen, og med til spillereglene i denne moderne versjonen hørte også privatisering av kommunal virksomhet. Vi som har sittet på sidelinjen og sett på all denne spillegleden, har ikke registrert at gevinstene har vært så store at hverdagen er blitt bedre eller billigere for oss, eller at spillerne, kommunalpolitikerne, har fått mer penger å rutte med.
I Monopol var Rådhusplassen det dyreste og mest eksklusive som kunne legges ut til salg, og i vårt lokale spill ble også Rådhuskvartalet lagt ut til salg, men så viste det seg at en del av deltakerne i spillet ikke hadde oppdatert prisnivået, for når sant skal sies var prisen vi opererte med på Ullevål Hageby og Rådhusplassen etter dagens målestokk ikke særlig realistisk.
Det var ikke pristilbudene på Rådhuskvartalet heller, de aller gjerrigste antydet at en krone kunne være et passende beløp. Så da begynte selgerne å revurdere hele salgsprosessen. De kom blant annet på at det foregikk en del fredningssaker som kanskje kunne få betydning.
Dessuten vil de – står der i avisen i dag – aller helst beholde Rådhuskvartalet selv. Om det er de to spillerne , henholdsvis byrådslederen og byrådet, som helt for seg selv vil ha det, eller om de mener Bergen by, framgår ikke helt tydelig, men av og til kan det jo virke som om det kommer ut på ett.
Det er imidlertid positivt at også politikere kan forandre mening før det er fattet vedtak man ikke kan gjøre noe med, og akkurat når det gjaldt Rådhuskvartalet manglet det ikke på advarende tilrop fra sidelinjen, og det ser faktisk ut til at det har hjulpet.
I en del andre tilfeller er det ikke like lett å spore ettertanke, som for eksempel at barne- eldre og byombudet, som til nå har vært tre ombud med forskjellig arbeidsfelt, skal bli ett som skal ha kapasitet nok til å ta for seg både barn, unges og eldres velferd og rettigheter. Det har vært vellykket og nødvendig, sier de som ombudene har vært ment for, men det er ikke nok.
Det har kanskje med politikernes vurdering av egen kapasitet å gjøre, for byrådene har jo selv redusert seg fra 7 til 5, og skal likevel rekke over det de har å gjøre. Som om ikke det er nok, har også den av dem vi skulle tro hadde aller mest å gjøre, i tillegg til å ta på seg et av de nedlagte byrådenes arbeidsoppgaver, også nettopp latt seg velge inn som landsstyremedlem i partiet sitt.
For oss helt alminnelige mennesker, som synes at en jobb i grunnen kan være nok, kan det synes som om politikere enten overvurderer sin egen kapasitet, eller undervurderer det de burde ha gjort.
For det kan vel ikke være Monopolspill alt de foretar seg ?
12.november 2002
Dagfinn Malt