Hopp til innhold

Menn er minst trygge ved krisesentre

Menn som trenger beskyttelse på krisesenter, blir ikke fulgt opp etter loven.

Inntrenger, illustrasjonsbilde

STORE FORSKJELLER: En ny rapport fra Nova viser store forskjeller mellom sikkerhetstiltakene ved krisesenter for menn og kvinner (illustrasjonsfoto).

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

I går fortalte NRK at over fire av ti krisesentre opplever så truende situasjoner at politiet må tilkalles.

Gjennom krisesenterloven, som trådte i kraft i 2010, er kommunene pålagt å ha et trygt krisesentertilbud.

– Rapporten viser at sikkerheten ved krisesentrene i landet har blitt bedre, men at det fortsatt er variasjoner i sikkerhetstiltakene ved krisesentrene, sier forsker Elisiv Bakketeig i Nova.

– Bryter loven

Evalueringen viser blant annet at sikkerheten ved krisesentre for kvinner er bedre enn for menn.

– Et fåtall av krisesentrene i landet har iverksatt sikkerhetstiltak ved botilbudet for menn, noe krisesenterloven krever. Årsaken til det er mangel på penger, sier Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet til NRK.

De største forskjellene gjelder kameraovervåking av inngangsdører (81 prosent ved kvinnesentre, 36 ved sentre for menn), og tiltak som låste dører, elektronisk utstyr og lignende (84 mot 41).

– Tilbudet til menn oppfyller ikke krisesenterlovens krav til kvalitet. Det er viktig at krisesentrene har likt tilbud om sikkerhet, men slik er det ikke i dag, sier Smaadahl.

– Et stykke igjen

Statssekretær Kai-Morten Terning i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet medgir at loven ikke følges på alle punkter.

‒ Vi har kommet langt, men det er et stykke igjen til vi kan si at lovens intensjoner er iverksatt fullt ut. Samtidig er det viktig å huske at før loven trådte i kraft var det mange krisesentre som ikke hadde tilbud til menn overhodet, sier Terning.

Han vil ikke love økte bevilgninger til sentrene før rapporten fra Nova er nøye gjennomgått.

Smaadahl i Krisesentersekretariatet håper tryggheten for beboerne bedres.

Sikkerheten for både brukerne og de ansatte er særdeles viktig, men staten prioriterer ikke dette godt nok.