Det dreier seg om en bok om forbrukerne sett i et historisk perspektiv, og den munner ut i en konklusjon om at et samfunn som består av shoppere vil ikke gå til krig mot hverandre.
Det er en helt ny ideologi, som setter dette med i-land og u-land i et nytt lys. For hvis alle hadde nok penger og tilstrekkelig mange shoppingsentra, så ville det bli fred i verden. Shopping er jo opprinnelig et engelsk ord som gjør det å handle til en lystbetont affære, og det er jo gjerne det hvis vi har nok penger til å kjøpe det vi har lyst til.
Det er det som er nøkkelen til det hele, sannsynligvis, for hvis vi ikke har penger til å kjøpe det vi vil, så blir vi ikke lykkelige og da kan vi altså tenkes å gå til krig mot hverandre, i alle fall mot naboen, hvis han ser ut til å ha mer enn oss.
Det er altså ikke bare spørsmål om å handle, eller shoppe for å være moderne, men om å få ting billig , og allerede der halter denne ideen om shopping som fredsinitiativ. For alle som har vært på et stort salg der varer tilbys til dumpingpriser, vil underskrive på at der går det vanligvis slett ikke fredelig for seg.
Folk sliter og river i hver sin ende av varen de vil ha, de albuer seg frem for å komme først i køen,
og virker ikke lykkelige i det hele tatt. Så det er altså ikke løsningen, vi må ikke får ting for billig, men akkurat passe, slik at vi så vidt har råd til det. De som blir lykkeligst er sannsynligvis de som selger varene til oss, men de ligger jo til stadighet i priskrig med hverandre.
Senest i dag hører vi at et hotell i Hardanger selger overnattinger å billig at de andre hotellene blir sinte av det, for da tjener ikke de nok penger, og norsk laks blir jo til stadighet beskyldt for å være dumpet. Så det gjelder å finne balansen mellom at vi forbrukere blir passe lykkelig og de som selger til oss også blir det.
Internasjonalt vil det være et enda større problem, for som vi vet er det en del forskjeller i verden, slik at en rekke land ikke har shoppere i det hele tatt, knapt nok forbrukere. De kan bli fristet til å være stridslystne, så da er det opp til oss shippongland å sette dem i stand til å bli lykkelige shoppere, de også.
Imidlertid er det den haken med det at da må vi sannsynligvis gi slipp på noe av vår konkurransedyktighet og kanskje dele litt av vår shoppinglykke, men da er det ikke sikkert at det fungerer for oss lengre. Heldigvis er det også slik at om vi har penger til å bli lykkelige shoppere med, så bor vi som oftest i land som har tilstrekkelig makt til å passe på at de andre ikke blir så lykkelige at det går ut over oss.
Det er noen gammeldagse einstøinger som fortsatt påstår at penger ikke er alt, og at lykken ikke finnes i butikkhyller eller andre materielle ting, men dem er det nesten ingen som tror på lenger.
Så lenge det stadig kommer nye produkter på markedet og vi har penger til det, så gjør vi så godt vi kan for å bli lykkelige shoppere.
Vi vil heller gå i butikken enn å krige, men er det nødvendig, så sloss vi gjerne både for retten til og muligheten til en god handel.
24.april 2002
Dagfinn Malt