De rike menneskene sloss med hverandre, de sloss for å beholde sin rikdom, og de forsikrer oss om at de er helt alminnelige mennesker som ikke er blitt lykkeligere enn oss. De har bare andre problemer.
Av og til skulle vi nok ønske at vi kunne bytte problemer med dem, slik at de for eksempel kunne ta seg av våre ubetalte regninger, mens vi kunne kjøpe noe vi hadde lyst på. Men for det første kan vi ikke, og for det andre ville det altså ha vist seg at det ikke ville ha hjulpet i det hele tatt.
Det er den gamle historien med gresset som alltid er grønnere på den andre siden av gjerdet, eller eplene i naboens hage som alltid er bedre enn våre egne. Drømmer er det dessuten helt greitt å ha, drømmen om alt som kunne vært annerledes, den skal ikke gå i oppfyllelse. Dessuten er det svært mange av oss som likevel later som om vi er rikere enn vi er.
For det er blitt så enkelt å bruke kort eller å ta på avbetaling, og så kan vi en kort stund nyte gleden over å kjøpe noe vi egentlig ikke hadde råd til. Inntil virkeligheten innhenter oss, eller inkassobyråene. For det gjør de.
Inkassobyråene mener at vi nordmenn har fått dårligere betalingsmoral. I alt har vi nå 40 milliarder utestående, som må kreves inn. Dermed blir for så vidt de som driver inkassobyråene litt gladere, for de tjener penger på at vi ikke har penger. Namsmennene får også mer å gjøre og gjør dermed rett og skjel for lønnen sin.
Nå er 40 milliarder et så stort tall at det ikke kommer inn under vårt erfaringsgrunnlag, men ettersom det er omkring 4 millioner av oss, så betyr det at hver av oss har 10 000 kroner som vi ikke gjør opp for. Det er omkring 1000 kroner mer enn for et år siden. Noen har ingenting, derfor er det noen som har enda mer å svare for.
Men før namsmannen kommer og henter Mercedesen eller krystall-lysekroneneller hva det nå er, så har vi en kort stund nytt en smule luksusliv. Dessuten kan vi jo si, hvis vi ser litt stort på det, at selgerne bare får det de fortjener. De frister oss over evne med sine reklamer om "kjøp nå, betal senere" og lignende. Dessuten prøver de å lure oss på våre rettigheter.
For vi har en kjøpslov som skal beskytte oss mot aggressive selgere, og den gir oss – kundene - rett til mye. Vi kan for eksempel angre, og hvis vi angrer fort nok, så slipper vi både namsmann og inkasso og rekker kanskje likevel noen dager med luksus.
Dessuten, dersom vi har råd til å betale for det vi kjøper, så har vi garanti for at varen skal være god nok, og vi har rett til å låne gratis ting om noe må repareres. Men dette vet ikke selgerne, eller rettere sagt, de sier at de ikke vet det, for da kan det jo hende at vi lar være å reklamere.
Forbrukerrådet har fastslått at halvparten av de som selger oss elektro-ting ikke vet hva de gjør. De forteller oss ikke hva vi har rett til, og da får vi kanskje ikke rett. Dessuten, har vi lest før, så prøver de å selge oss andre og dyrere ting enn det vi egentlig kom inn for å kjøpe.
Så egentlig er det ikke vår egen skyld når vi bærer hjem noe som er dyrere enn vi har råd til, for kunden skal alltid ha rett, er vi lært opp til, i hvert fall skal kunden ha rettigheter, blant annet til å bli beskyttet mot oss selv, slik at vi kan få angret til rett tid.
Men selvsagt, selgerne har også sin drøm, om å gjøre det store salget for eksempel, få utbetalt høye provisjoner, for da vil de også kanskje få råd til noe de ikke har råd til. Om vi har bruk for en ny Mercedes, ny mobiltelefon eller det andre vi kjøper, er helt uinteressant, og det er det da heller ingen som spør om….
6.november 2002
Dagfinn Malt