– Iblant kan det vera litt stress, men det er «trävligt». Fin utsikt. Flott å jobba i frisk luft, seier Jonas Albin.
– Men litt kaldt og vått, supplerer Patrik Liimatainen.
Dei to arbeidskameratane jobba tidlegare i ei svensk gruve, men nyt no livet med intervallarbeid høgt oppe i friluft. Jobben: Rassikring ved Kråkeberget på E16 i Vaksdal.
Der dinglar dei i vaier eller står i lift i fjellskrenten mange meter over asfalten. På begge sider av arbeidsplassen veks køen av bilistar som vil forbi.
Hovudvegen mellom aust og vest på strekket Bergen-Voss er ein av dei mest ras- og ulukkesutsette strekningane i landet. Regjeringa varsla før jul at dei skal bruka 33 milliardar på å bygge heilt ny trasé.
15 minutt å jobba på
I mellomtida jobbast det med å ta unna det mest kritiske på den eksisterande vegen.
Arbeidarane har berre eit lite kvarter på seg mellom kvar gong nye bilar får passera. Då skal dei rekka å få liften på plass, bora eit hol i fjellsida og skru inn ein bolt.
– Ingen brukar hornet mot oss. Dei tykkjer det me gjer er bra.
– Det er jo vanskeleg å få gjort ein jobb og flytta dei tunge maskinane til og frå på ti minutt, men karane har øvd inn eit system, seier anleggsleiar Jonas Hiemi i entreprenørselskapet AST.
Les og:
– Dagen går fort
Nede på vegen står trafikkdirigent Olav Nylund i Norsk Trafikkdirigering klar med leiebilen.
Arbeidsdagen hans vekslar mellom éin time i leiebil, éin time med stoppskilt i handa, og éin time pause.
– Det er så mange koselege folk at dagen går fort. Nokre få klagar. Dei som skulle vore framme for lenge sidan og meiner me jobbar til alle døgnets tider som ikkje passar dei.
Max 30 km/t
Når Nylund leiar kolonnen forbi arbeidsplassen, er det viktigaste å passa på at bilane følger på utan store mellomrom. Derfor køyrer han aldri i meir enn 30 kilometer i timen.
– Blir det mellomrom, prøver dei bak å nå igjen køen, og då blir det fort 70–80 forbi dei som jobbar. Det hender nokon prøver å køyra forbi leiebilen eller andre i kolonnen, men det er heldigvis ikkje ofte.
Olav Nylund fortel at folk har ulikt tolmod rundt om i landet.
– Oslo er verst. Der har dei ikkje tid til overs. Og Lillehammer kjem på andre plass når det gjeld å vera stressa. Her på Vestlandet er folk så glade for alt som blir gjort på vegen, at dei smiler og nikkar.