Kjøp og salg av unge, norske menn – og av og til kvinner, kasting av formenn og trenere og den slags oppbyggelige ting. Dessuten kan vi trøste oss med fotball fra de deler av verden der de spiller hele tiden, bl.a. med deltakelse av de solgte norske idrettsheltene.
Men her hjemme er det nå det blir alvor, det er nå de begynner å gjøre det de egentlig skal gjøre, nemlig spille fotball og kjempe om poeng, om heder og ære og kaste glans over hjemstedet. Ikke over det stedet de kommer fra, men der de oppholder seg akkurat nå, denne sesongen. Hvis de blir gode nok, blir de solgt, og da forandrer lojaliteten seg øyeblikkelig.
Som sagt, det er ganske forundelig. Fotballinteresse er sunt, sier noen, den fremmer patriotismen og skaper glede og sosialt samvær på tribunene så vel som i garderobene og på banen. Sier altså noen.Men det som er et faktum er at det utløser egenskaper hos oss som er forbudt i andre sammenhenger i livet.
Supportere kan i kampens hete skjelle motstanderspillerne ut for det verste de kan komme på i farten uten at det får noen følger i det hele tatt. Hadde vi sagt det samme – med samme stemmevolum –til fremmede mennesker på Torgalmenningen, ville vi blitt tiltalt både for gateuorden og for injurier . Ingen ville ha sett på det med milde øyne. Men er det fotball, er det altså tillatt.
De som utøver den edle sporten er ikke et hår bedre. En ting er hva de sier til hverandre ute på banen, det er det som oftest ikke andre enn de aller nærmeste som hører likevel. En helt annen ting er at de kan dytte og sparke motspillerne så mye de vil, omtrent, uten at de risikerer annet enn at motstanderen får frispark.
Er de spesielt rå og hensynsløse, kan de som en spesielt alvorlig straff få rødt kort. Dermed mister de muligheten til å spille neste fotballkamp. Utenfor fotballbanen ville vi sannsynligvis bli belønnet med ubetinget fengsel for den samme forseelsen. Men i fotballens forunderlige verden må vi altså se med forståelse på det som skjer i kampens hete.
Så skulle vi jo tro at det er om å gjøre at klubben i vårt hjerte blir best mulig, og får mange spillere på landslaget og på den måten kaster glans og ære på det stedet klubben etter sigende kommer fra. Men så enkelt er det heller ikke, det ser vi jo hver sesong. Stadion er et utstillingsvindu var det en leder som sa for en tid siden. Der stiller i vårt tilfelle Brann ut salgsvarene sine.
Så håper de at varene blir gode nok til å bli kjøpt, med det resultat at Brann blir dårligere og må begynne fra begynnelsen av igjen. Og selv om de nå fikk mange millioner for parhestene Helstad-Kvisvik, og noen millioner for Azar Karadas, så sier likevel klubbledelsen at det bare er på kort sikt det vil bedre økonomien.
For på tross av millioninntektene, så bruker Brann mer enn de tjener, sier Hanestad. Så da er det å håpe at Brann får solgt enda flere spillere, slik at det bare er dem som ikke er spesielt gode og dermed heller ikke så dyre, som blir igjen. For laget er mer avhengig av hvor fort de kan selge spillere enn hvor godt de spiller.
Publikum , som altså får utløp for sin patriotisme og kan slippe løs primalskriket hvis Brann får mål, er også ganske forundelig. For hva er det egentlig vi brøler for ? Azar Karadas som kysset Branndrakten i fjor, spiller i sort og hvitt i år og er uspiselig for Brannsupporterne. I det hele tatt er de fleste tidligere gode Brannspillere for lengst gått over til fienden , og hvis de dukker opp på Stadion er det for å bli pepet ut..
Det som er igjen å heie på er en rød trøye der reklamenavnene er mer iøynefallende enn det lille merket der det står Brann. Folket må ha brød og sirkus , sa de gamle romerne, og det har ikke forandret seg i det hele tatt. Det spiller ingen rolle hvem som løper rundt på gressmatten ikledt rød drakt, bare vi får brøle så høyt vi kan og skjelle ut folk for det verste vi kan komme på i farten.
17.april 2002
Dagfinn Malt