Fem generasjoner Hans Kristian

– Min oldefar i Vestfold var den første Hans Kristian. Kanskje var det litt tilfeldig at sønnen hans, min farfar, også fikk det samme navnet. Med to i familietreet med samme navn var det gjort. Da min far ble født var navnet blitt en tradisjon, forteller Hans Kristian Flaatten i Bergen.

Han er fjerde generasjon med samme navn. Han har selv gitt navnet videre også til neste generasjon gjennom sønnen sin. Mange forteller ham at de synes det er litt rat, men selv er han stolt over tradisjonen.

– Det er veldig flott å få lov til å bære navnet videre, sier Hans Kristan.

Det kan oppstå problemer

Litt forvirring kan det lett bli med samme navn i så mange generasjoner, ikke minst når man skal finne telefonnummer til rett Hans Kristian.

Også når familien møtes kan det oppstå problemer. Det har de løst på denne måten.

– Siden det nå er tre nålevende generasjoner kaller vi far for Hans, jeg er Hans Kristian, mens sønnen min kalles for Kristian. På denne måten vet vi hvem vi snakker til og om. Ellers kan det fort bli forvirring, sier Hans Kristian Flaatten.

Reinkarnasjon

Her i Norge begynte vi med oppkalling i vikingtiden. Det oppstod som en form for reinkarnasjon. Folk levde videre gjennom navnet.

– I begynnelsen kunne man ikke kalle opp barn etter noen som ennå levde, det førte til ulykke. En og samme person kunne ikke leve i to kropper, forteller navneforsker Benedicta Windt-Val.

Etter hvert ble oppkallingstradisjonen veldig regelstyrt, og det var strenge regler. Den eldste sønnen skulle kalles opp etter farfar, nestemann etter morfar. Eldste jente skulle kalles opp etter farmor, den neste etter mormor, og så tok man for seg resten av slekten.

– Het farfar og morfar det samme, fikk brødrene like navn. Brøt foreldrene oppkallingsskikken, så risikerte de å bli fryst ut av slekten og av lokalsamfunnet, forteller Windt-Val.

Ole og Anne ble trend

Skikken slapp noe taket på 1800-tallet, da foreldre begynte å velge navn selv. Rundt år 1900 dukket de første navnetrendene opp.

Før det brukte vi svært få navn, og veldig mange het det samme.

I mange bygder het en av ti gutter Ole og en av ti jenter Anne. I dag står oppkallingen fortsatt sterkt på bygden, og først og fremst for guttene.

Les: Er motenavnas tid forbi?

Lovise ble Lillemor

Ikke alle er like fornøgde med å måtte kalle opp barna sine etter forfedrene. Lovise Helle i Florø ble kalt opp etter farmoren sin, mot moren sin vilje.

Og fordi moren aldri likte navne Lovise, så kalte hun datteren for Lillemor.

– Det har jeg hett siden, Lovise står kun på papiret, sier hun.

Se Nomino på NRK1 klokken 20.25.