Vi kan for eksempel engasjere oss i at kjendiser gifter seg og får barn, det er uskyldig og lettfattelig.
Vi kan også gå tilfelts mot dyrplageri, som at pelsdyr sitter i bur. Slikt engasjement kan blant annet føre til at dyrene blir sluppet ut til en brå og voldsom død, i stedet for å sitte i burene sine og leve litt lengre. Vi kan også ta vare på spekkhoggere som ikke klarer seg selv.
Naturen selv kan vi i hvert fall ikke stole på, det vil si, det kan vi. For vi vet at etter naturens egne regler går det vilt og voldsomt og ikke særlig vakkert for seg. Den søte pusekatten vår leker for eksempel med stor innlevelse med mus den får fatt på, torturerer den til den dør av det, og det er det ingen som gjør noe med.
Spekkhoggeren Keikos ville artsfeller, spiser umåtelige mengder med levende ofre, og går ikke en gang av vegen for å spise store stykker av høyst levende hval. Det er sikkert ikke særlig godt for hvalen, hvis den da kan føle smerte.
For det er litt av dagens diskusjon, ikke om hvalen kan føle smerte, for den er ingen fisk, selv om den svømmer i sjøen. Derimot diskuterer forskerne og fiskeoppdretterne nå om fisken kan føle smerte og hvordan det står til med fiskens indre sjelsliv. Vi har for liten medfølelse med fisken, sier Statens dyrehelsetilsyn, og det kan nok være riktig, siden svært mange av oss har dradd fisk opp av sjøen både med krok og garn uten å tenke på om det er særlig behagelig for ofrene.
Liten Bambi-faktor
Fisken har liten Bambifaktor, sier dyrehelsetilsynet, for små Bambier som stavrer seg nyfødte fram gjennom livet, synes vi synd på. I hvert fall hvis vi får dem tett innpå oss. At de minkene som enkelte slipper løs, eller rever eller andre rovdyr med stor appetitt tar for seg av de Bambiene de får tak på, kan vi likevel ikke gjøre noe med. Det er naturens orden at de sterke spiser de svake, og før vi mennesker ble så moderne som vi visstnok er, så hørte vi med til næringskjeden på samme måte.
Vi gikk på jakt med de midler vi hadde, enten de var humane eller ikke, som oftest var de det ikke.
Forskjellen er at dyrene hadde større sjanser til å slippe unna enn de har i dag. I dag har vi som oftest glemt at det var en porsjon matauk med i jakten. Det er fordelen med fisking. De fleste gjør det for mataukens skyld, og da gjør det for så vidt ikke noe at det er litt spennende også.
Mange av oss, som ikke har hjerte til å skyte vakre dyr , har trøstet oss med fisking, som gir litt av den samme spenningen, uten at vi har behøvd å synes synd på noen. Nå må vi enten slutte å fiske eller gå på tvers av den samvittigheten vi burde ha overfor fiskene også. For fiskene har det ikke godt, sier altså dyrehelsetilsynet.
Nå er det for så vidt et tankekors at det ikke er vår egen samvittighet som har satt denne debatten i gang. Det kommer av at utenlandske kunder er opptatte av at fisken de kjøper fra Norge skal ha hatt et godt liv , så det er penger det kommer an på her, som i alt annet.
Hvis ikke fisken har det bra, tjener vi ikke penger, sier oppdretterne, og da er det vel best for fisken at den blir tatt godt vare på i sine merder. Hvis den blir overlatt til naturens egne lover, får den det verre, for der finnes ingen økonomiske regler som ser til at den har det godt. Vi på vår side har det altså best når vi kan være opptatte av slike ting, for da slipper vi å ta stilling til det som er verre.
23.oktober 2002
Dagfinn malt