– Det er ganske mye som er klart, men alt det som er merket med rødt er det som ikke er gjort. Det er en vond sak som jeg aldri klarer helt å komme inn i.
Benedicte Irgens ser gjennom avhandlingen hun har jobbet med siden 1994. Det er enda litt som gjenstår.
Hun er mange år på overtid med å fullføre, og mange doktorgradsstudenter er i samme situasjon.
Under halvparten
– Det vi ser er at doktorgradsstudentene gjennomgående bruker lenger tid enn det som er normert på studiet. Noen klarer det på normert tid naturligvis, men det er faktisk under halvparten, sier Terje Bruen Olsen, forsker ved Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP).
LES OGSÅ:
Han har sammen med Svein Kyvik skrevet rapporten «Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen».
Tallene viser altså at bare et mindretall av doktorgradsstipendiatene gjennomfører studiet i løpet av normert tid. Gjennomsnittlig tidsbruk fra stipendstart til disputas er om lag fem og et halvt år år for alle doktorgradskull på 2000-tallet.
– Mange bruker veldig lang tid, sier Bruen Olsen.
– Bortkastet for samfunnet
Økonomiske utfordringer, svangerskapspermisjon og sykdom er noen av årsakene til at studentene blir forsinket i arbeidet.
Avdelingsdirektør i Norges Forskingsråd, Hege Torp synes lite om at studentene brukar fem og et halvt år på å fullføre studiet i stedet for tre til fire år.
– Vi tror det er gunstig at de har fokus på det de skal gjøre. Det er bortkastet tid både for dem selv og for samfunnet hvis de bruker for lang tid.
Men Benedicte Irgens synes ikke nødvendigvis det viktigste er å bli fortest mulig ferdig med doktorgradsstudiet.
– Du får en følelse av at der dreier seg om en slags fabrikk, et samlebånd. Også tenker man egentlig ikke over hvilke kandidater man sendte inn på det samlebåndet.