Vi bergensere har sans for "tradiasjoner", det har vi alltid ment. Og det er ikke hvem som helst som kan bli ekte bergenser. I hvertfall ikke tidligere. Den gamle regelen gikk ut på at kandidaten og forfedrene måtte ha bodd i Bergen i tre generasjoner, før han eller hun kunne skryte av betegnelsen ekte bergenser.
Slik er det dessverre ikke lenger. For det første er det nesten ingen som kan telle tre generasjoner bakover uten å havne et eller annet sted på Østlandet eller strilelandet i ett eller flere ledd. Dessuten ble den kardinalfeilen gjort for tredve år siden at Bergen måtte overta de omkringliggende kommunene i Stor-Bergen.
Dermed ble folkeflertallet i Bergen i enda mindre grad ekte bergensere. Likevel har det fortsatt vært fastholdt at bergenserne holder fast ved sine tradisjoner, sin egenart og sin dialekt. Det med dialekten er litt spesielt, fordi vi snakker den eneste kjente dialekten i Norge som helt overser det faktum at der finnes noe som heter hunkjønn. "Den små jenten", sier vi for eksempel på bergensk, "den vesle jenta" skjærer i bergenske språkører. Og vi har vært stolte av det.
I NRK, spesielt i den tiden da vi bare hadde NRK, kunne man ikke gjøre mange sprell i retning av a-former, før der ble produsert illsinte telefoner eller leserbrev i avisene undertegnet "oppbragt bergenser" eller lignende. Strilemål skulle de ekte bergensere ha seg frabedt.
Derfor er det med en viss undring vi registrerer at 25 % av bergenske foreldre ved Landås skole har valgt at deres håpefulle som begynner i 1.klasse til høsten, skal ha nynorsk som hovedmål. Ikke bare at de skal lære det,med andre ord, men at de skal ha det som morsmål,så å si, og på Krohnengen skole, midt i smørøyet av det bergensk bergenske, blir det egen nynorskklasse, ettersom hele ti av bergenserne snakker nynorsk.
I disse buekorpstider har jeg også registrert at en herværende bergensk avis omtaler bevegelsen som "eit eller fleire av buekorpsa". Det blir nesten en helt annen bevegelse. På den annen side har jo gamle ekte bergensere alt for flere år siden måttet svelge jentebuekorps. Så alt er i endring, til og med det, altså, at bergensere er "nokke for seg sjøl".
Nå er det jo for så vidt en formildende omstendighet ved dette med nynorsk-klassene. Det blir nemlig påstått at det ikke er fordi foreldrene svermer for sogne- eller strilemål, de vil at deres barn skal snakke slik, men fordi de ganske enkelt ikke vil at de skal gå i altfor store klasser. Dersom de klarer å samle 10 likesinnede, som altså ber om nynorsk, så plikter skolen å opprette
en egen klasse for dem, og så vil de få bedre undervisning og mer individuell behandling.
Så det bergenske "nokke for seg sjøl"-preg sniker seg inn her også. Men de kan selvsagt forregne seg. For dersom mange nok er glupe nok til å gjøre det på den måten, så kan de risikere at det er nynorskklassene som blir de store, uhåndterlige gruppene. Da kan det være for sent, for det går sannsynligvis ikke an at de i andre klasse, når nynorsken har begynt å sette seg fast i hodene på deres barn, bestemmer seg for at det likevel er bergensk som skal være hovedmål.
Hensikten helliger middelet, sa de gamle jesuittene. Det er bare et spørsmål om ikke middelet kan bli så sterkt at det ødelegger hensikten. Bergenserne blir i alle fall stadig mere lik folk flest.
(Av Dagfinn Malt 3.mai 2001)