Utreise fra Flesland 2.5.2016
……….Det er mandag morgen, jeg har fått utreise til West Elara. Skal fly fra Sola til Flesland, og videre med helikopter ut til West Elara.
Fikk beskjed på torsdag at det ble utreise over helgen, men fikk ny telefon på fredag. Beskjeden var alvorlig. Ulykken var allerede ett faktum, men jeg visste ikke at mine to kolleger var planlagt ut på akkurat dette helikopteret. Fikk vite at det kanskje ble utsettelse på min utreise, og om jeg følte noen form for ubehag i forbindelse med utreisen, så var det full forståelse for dette, og at det var opprettet ett kriseteam. Kriseteam, ubehag…? Jeg jobber jo offshore, det er jo dette jeg og min familie lever av. Skulle jeg bli så preget av dette at jeg ikke skulle tørre å reise på jobb? Fikk jo ikke noen problemer etter Norne ulykken, nei dette går fint.
Var egentlig urolig hele helgen. Natt til mandag sov jeg veldig dårlig, hva skjer..?
Min kjære kone skulle kjøre meg til flyplassen, vi skulle kjøre senest 08:30 for å komme tidsnok til Sola. Jeg fikk gitt mine to barn en klem før vi kjørte. Barn ja….Dette hadde jeg ikke da Norne flighten gikk ned. En på 13 og ei på 11, som gjennom hele helgen har fått med seg det som har skjedd på pappa sin arbeidsplass. Disse to stod nå igjen og tok farvel med pappa. Kunne se det i øynene deres at dette ikke var noe de ønsket…Bli hjemme heller pappa.
På vei ut til flyplassen merket jeg at jeg ble mer og mer urolig. Mye høyere puls enn vanlig. Måtte stenge av en del følelser da jeg kysset og klemte min kone adjø. Stresset i inn-sjekken, merkelig følelse.
Traff en kollega der, så da var vi to som reiste i lag. Praten dreide seg mye om ulykken. Tok meg selv i at jeg til stadighet datt ut av samtalen. Tankene gikk til de som reiste hjem med den på fredag. Mange hadde sikkert ringt hjem til sine kjære og sagt at helikopteret er i rute, snart hjemme kjære…
Kanskje planlagt noe Taco med barna sine, er jo fredag.
Boarding…hjertet gjorde ett hopp, nå kjente jeg på frykten faktisk. For en ekkel følelse. Kjente at jeg måtte kjempe meg om bord på flyet. Vil du dette Asgeir, hva er poenget? Ikke tull, dette går fint. Skjer ikke flere ulykker på så kort tid. Dette er fly, ikke helikopter. Hadde sete 2C oppover, helt fremme.
Da pilotene ga full gass kjempet jeg mot besvimelse. Overkroppen var varm i hele venstre siden. Jeg masserte tinningen med høyre hånd mens vi klatret oppover mot marsjhøyde. Hvorfor gjorde jeg det? Sikker en refleks kroppen har for å av fokusere….Gud så redd jeg var. Gjennom hele flyturen kjempet jeg for å holde frykten, angsten, skrekken, panikken under kontroll. Vet ikke hva jeg skal kalle det. For en befrielse det var da hjulene tok bakken på Flesland. Jeg var helt ferdig, ørkentørr i munnen.
Traff min kollega ved bagasje båndet, gjorde selvfølgelig som ingen ting, kan jo ikke vise følelser i denne bransjen.
Turen bort til helikopter terminalen var ett helvete. Husker ikke ett ord av samtalen vi hadde, om vi hadde noen? Noe må vi vel ha snakket om?
Utenfor stod det biler parkert. Koner, ektemenn, kjærester som gleder seg til at sine kjære snart kommer ut igjennom dørene, endelig hjemme igjen. Hvordan var det på fredag? Var sikkert noen som allerede var på plass, Gullfaks B flighten var jo nesten hjemme……
Min kone henter jo stort sett alltid meg. Kjenner jeg blir varm i kroppen igjen, kjenner på denne vemmelige frykten, æsj..
I terminalen var egentlig alt som før, men det gikk noen personer rundt med vester, beveget seg blant alle de reisende, merkelig. Spurte selvfølgelig ingen om hva dette var.
Flighten vår stod på skjermen, split flight med Gullfaks A. Den blir plutselig utsatt 15 min. Hvorfor er den det, er det noe teknisk igjen?
Boarding…fy faen. Mennesker som reiser seg og går mot kontroll og draktutlevering. Går nesten ikke an å beskrive denne følelsen. Jeg reiser meg og går mot avgangshallen. Legitimerer meg i porten og blir ønsket god tur. Dørene åpner seg og jeg skal igjennom hos Securitas og videre for å hente ut drakten. Alt dette mens hodet, kroppen, ja hele sjela mi prøver å stoppe meg for å gjøre dette. Hva er fornuft i slike situasjoner? For en psykisk kamp, og herregud mennesket er en rar skapning. Det er utrolig hvordan vi klarer å presse oss når vi kjemper mot frykten. Frykt skal jo få oss til å snu, løpe, søke trygghet mot faren vi er oppi i.
Vi får på oss suiten i avgangs-rom nr 2. Stillhet, ingen som sier noe. Normalt er det høy stemning, kolleger som ikke har sett hverandre på en stund. Nå, kun stillhet, kun litt kremting. Det kommer en pilot inn. Han prøver å avvæpne situasjonen så godt han kan. Smiler og slår ut med armene. Sier at han ikke har så mye og si, men inviterer til spørsmål. Ingen sier noen ting. Selv har jeg bare lyst til å skrike. Til slutt sier en helt der fremme, "går fint dette……".
Der kommer hun, hun som følger oss ut til helikopteret. Alle reiser seg. Pulsen er høy, hjertet banker, this is it.
I helikopteret setter jeg meg helt fremme på det doble setet. Sitter aldri her til vanlig, men her er det plass til å avverge besvimelse. Her har jeg plass til å få hodet mellom bena, få blod til hjernen. Kanskje det er like greit å besvime heller. Dette er jo også ett forsvar kroppen har. Vi står klar til å løfte, føler meg lam i hele kroppen, tenker tanken på og bare avbryte, timeout. Vi løfter fra bakken, det regner og blåser ute, og det siste jeg ser av Flesland er det norske flagget som utenfor CHC vaier på halv stang. Flighten på fredag kom aldri hit til Flesland. Mulig de hadde fått beskjed om at de starter innflyging mot Flesland. De begynte kanskje å våkne, pakke vekk aviser, smile forventningsfullt til hverandre. Glede seg til å klemme sine kjære. Starte opp den nye bilen sin som har stått parkert siden utreise. Alle disse små gledene…..De kom aldri hjem.
Kapteinen annonserer over PA at vi er på 2000 fot, jeg er så sliten, så utrolig sliten. Sovner til slutt, men jeg lever….
Ville bare med dette sette litt ord på denne første utreisen etter ulykken. Hvorfor, det har jeg ikke noe svar på, men deilig å få det ut.
