Vi hordalendinger er veldig inkluderende, vi regner svært mange som hordalendinger, spesielt når de kaster glans over det å være hordalending. Vi regner for tiden i særlig grad med de hordalendingene som er tatt ut til OL i Amerika og som skal skaffe oss gull og heder. Ja, for det er det jo vi som får . Det er vi som soler oss i glansen når Liv Grete eller Stina tar olympisk gull.
Vi er ikke like inkluderende når det gjelder skihopperne, dersom de lander på kulen og flakser som Edward the Eagle gjorde for noen år siden. Skjønt, foreløpig gjør vi unntak for Lars fra Voss, for han er den første hordalandske skihopper som er tatt ut til de olympiske leker, og da kaster han glans over oss. I hvertfall inntil han har hoppet.
Det er selvsagt litt betenkelig å være så inkluderende som Liv Grete er, at hun har tatt en franskmann inn i varmen, når det burde være en norsk nordmann fra Norge som var hennes utkårede. Men på den annen side, så blir jo de olympiske medaljene som Raphael sanker inn halvt hordalandske de også, siden svigerforeldrene hans kommer fra Hålandsdalen.
Å anse Liv Grete som halvt fransk derimot, og dermed måtte dele hennes eventuelle medaljer med Frankrike, det faller oss ikke en gang inn. Men Sven Fischer som snakker flytende norsk, enda han er tysk, og trener i Norge, han har vi langt på veg adoptert. Alle de hordalanske gullhåpene, som knapt nok er hjemme i Norge unntatt i feriene, de er også fortsatt like hordalandske som de alltid har vært.
Vi bergensere har hatt det litt tungt når det gjelder olympisk glans, og derfor har vi måttet ta til takke med å være en del av Hordaland, slik at vi har kunnet glede oss over Liv Grete fra Fusa, Kari og Kristen fra Voss og Kjell fra Stord, men nå later det endelig til at den bergenske egenarten skal gjøre seg gjeldende også på den olympiske seierspallen.
For i Salt Lake City får vi med to bergensere. Stina er jo vår, selv om det er enkelte i Samnanger som tar henne til inntekt ettersom hun har kjørt for Samnanger Idrettslag i alpinløypene. Så i lokalavisen der står det at hun kjører for Samnanger i OL . Det skal vi ha oss frabedt. De kan holde seg med OL-håp selv.
I tillegg til Stina har vi også fått Andrine som bergensk gullhåp. For selv om frk. Flemmen har trådt sine barnesko ganske andre steder, så er hun flyttet til Bergen – når hun da er hjemme i Norge – og som de inkluderende menneskene vi er , har vi straks godtatt henne som bergenser.
I andre sammenhenger kan vi bergensere virke vanskelige å komme inn på, muslimer og andre folk med fremmed hudfarge er vi ikke helt fortrolige med, men dersom de tar på seg idrettstøy og gjør det godt i en eller annen sportslig disiplin, er vi straks tilbøyelig til å trykke dem til vårt bryst likevel.
Det er jo lenge siden det var flertall av bergensere på Brann, men Azar Karadas, Thorstein Helstad og Raymond Kvisvik er bergensere så gode som noen, så lenge de spiller i rød drakt med et lite diskret Brannmerke på skulderen. Blir de solgt til Rosenborg slutter de med å være bergensere. Hvis de derimot gjør et godt i utlandet, er det håp for dem.
Tore Andre Flo for eksempel, er fortsatt god nok bergenser, selv om han altså kommer fra Stryn og spiller fotball i Skottland. Så idretten har gjort mye for oss. Det den ikke klarer i så høy grad som før, er imidlertid å få oss ut av lenestolene.
I riktig gamle dager ble vi inkludert dersom vi deltok på fotballbanen eller i skiløypene,eller til nød befant oss blant publikum så lenge i hvert fall vi var ute i friluft. Nå er det viktigst å holde oss orientert om hva våre bysbarn samler sammen for oss av glans og ære. Det gjør vi best fra lenestolen.
29.januar 2002
Dagfinn Malt